Elise Dethloff

Lege. Foreldre: Kjøpmann Gerhard Stoltz (1833–1907) og Emma Wesenberg (1837–1919). Gift 1.5.1898 med lege Hans Gottfried Dethloff (18.5.1871–15.1.1948), sønn av kjøpmann Franz Heinrich Dethloff (1829–94) og Johanne Andrea Mathilde Wang (1840–1922). Søster av Gerhard Stoltz (1874–1962; se NBL1, bd. 15); halvsøster av Jørgen Brunchorst (1862–1917).

Elise Dethloff var privatpraktiserende lege i Bergen fra 1898 til sin død, og var særlig opptatt av tuberkulosebekjempelse.

Elise Stoltz vokste opp i en gammel bergensk kjøpmannsfamilie med tyske aner på begge sider. Hun var, som hun selv skriver i studentboken fra 25-årsjubileet (1916), en typisk, ekte bergenser, og forble hele sitt liv knyttet til fødebyen. Etter examen artium 1891 reiste hun til Kristiania for å studere medisin, og ble cand.med. 1897. Året etter giftet hun seg med kullkameraten H. G. Dethloff, og samme år åpnet de legepraksis i Bergen, han som øyenlege, hun som allmennpraktiker.

Elise Dethloff hørte til de tidligste kull av kvinnelige leger i Norge og hadde, i likhet med mange av sine kvinnelige kolleger, egentlig tenkt å spesialisere seg som gynekolog. Gjennom halvbroren Jørgen Brunchorst kom hun imidlertid inn i kretsen omkring Bergens Museum, der legen Klaus Hanssen spilte en stor rolle. Tuberkulosen hadde på denne tiden rykket frem til Norges folkesykdom nr. 1, og Hanssen ville forsøke å utrydde den etter de samme prinsipper som hans bror, Gerhard Armauer Hansen, med så stort hell hadde bekjempet spedalskheten med. I dette arbeidet ble Elise Dethloff hans hjelper, og fra 1910, da Nationalforeningen mot tuberkulosen ble stiftet, ble hun hans sekretær i denne. Av hensyn til sin private legepraksis måtte hun frasi seg denne posten allerede 1912, men hun forble hele sitt liv en trofast medarbeider i foreningen.

Som lege var Elise Dethloff sterkest opptatt av sine pasienters alminnelige ve og vel. Den gruppe som hun (etter sine egne ord i studentboken) omfattet med særlig interesse og kjærlighet, var strilene – det strevsomme og den gang fattige folkeslag som levde av fiske i Øygarden vest for Bergen. Ekteparet Dethloff hadde skaffet seg sommerhus der, noe som på den tiden var ganske uvanlig, og satte i gang en rekke velferdstiltak for lokalbefolkningen, som i takknemlighet reiste en bauta over dem på Rong i Øygarden.

Gjennom sin daglige praksis som tuberkuloselege fikk hun kontakt, også mer enn rent faglig, med pasienter fra mindre bemidlede samfunnslag (det var fortrinnsvis der tuberkulosen herjet) og ble sterkere politisk interessert, “drevet over mot sosialismen”, som hun selv skrev. Men hun kom aldri til å spille noe aktiv partipolitisk rolle.

Både som sekretær i Nationalforeningen og senere opprettholdt hun en livlig foredragsvirksomhet i forbindelse med tuberkulosearbeidet. Derimot skrev hun ikke særlig mye; en liten artikkel om Ensligstillede, selverhvervende kvinders boligspørsmaal (1919) og noen mindre redegjørelser om arbeidet med tuberkulosesaken er alt som finnes fra hennes hånd.

Elise Dethloff hadde mange tillitsverv. Hun var bl.a. formann i Bergens kvindesaksforening og bergensavdelingen av Norske kvinners sanitetsforening, og tilsynslege og medlem av kontrollkommisjonene for flere behandlingsinstitusjoner i bergensdistriktet. For sitt arbeid for tuberkulosesaken fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull 1913.

Til det siste var hun en livlig personlighet, sterkt opptatt av sine medmennesker, både som pasienter og som medborgere. Hun var således en pådriver for selververvende enslige kvinners boligforhold, og medvirket sterkt til oppførelsen av Kvindernes bygning og senere Damernes hus i Bergen.

Verker

  • Ensligstillede, selverhvervende kvinders boligspørsmaal, i Boligsak i by og bygd 4, 1919, s. 184–194
  • Det frivillige tuberkulosearbeid i Bergen, Bergen 1924

Kilder og litteratur

  • Stud. 1891, 1916
  • biografi i NL, bd. 1, 1996

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.