Faktaboks

Elisabeth Reiss
Aasta Elisabeth Reiss
Født
14. juni 1902, Kristiania
Død
8. mars 1970, Lillehammer, Oppland
Virke
Pianist og kabaretartist
Familie
Foreldre: Musikkforsker Georg Reiss (1861–1914) og Elisabeth Dymling (1861–1920). Gift 1) 10.4.1928 i Moss med lege Alf Georg Færden (1.11.1881–25.9.1972), sønn av sogneprest Michael Færden (1836–1912) og Hermine Alida Georgine Wisbech (1837–1918), ekteskapet oppløst 1943; 2) 1944 med overlege Einar Murstad (8.3.1892–24.12.1968), sønn av kjøpmann Michael Murstad (1841–1904) og Olga Elisabeth Cathrine Platou (1854–1924). Søster av Thorleif Reiss (1898–1988); tante (fars søster) til Helge Reiss (1928–); svigermor til Alf Bøe (1927–).

Elisabeth Reiss ble på mange måter en ganske unik kunstner innen norsk teater. Siden hun var økonomisk uavhengig, kunne hun ta seg god tid før hun presenterte nye program, og det kunne gå lang tid mellom hver gang hun opptrådte på en norsk scene. Repertoaret var likeledes preget av en sjelden bredde: musikk avbrutt av humoristiske innfall, scenefigurer som spente fra fornemme Frogner-fruer til skurekoner, og litterære monologer – alt preget av intelligent skarpsyn og musikalitet.

Reiss vokste opp i et hjem hvor musikken spilte en hovedrolle, og det var musikk som var og ble bindeleddet, helt fra debuten som ung pianist 1917, knapt 15 år gammel. Debutkonserten fant sted i Logens store sal med Nationaltheatrets orkester og høstet gode kritikker, i likhet med en ny konsert året etter. Klaverpedagogen Niels Larsen skrev 1919 om sin elev: “Frk. Elisabeth Reiss har i over tre år vært min elev. I 1916 kunne hun til nød spille en Mozart serenade, i 1917 spilte hun offentlig Mozarts D-dur koncert og i 1918 fremførte hun Beethovens G-dur koncert med Orkester. Dette illustrerer hendes fremgang og hendes arbeidsevner.” Han avsluttet attesten slik: “Hun er alsidig og ikke bare 'klaverbegavet' – og jeg vil betegne hende som et strålende talent.”

Hun fikk stipend og kunne fortsette sine klaverstudier i Paris og Wien, sistnevnte sted sammen med sin gode venninne, pianisten Kari Aarvold (senere gift med Ernst Glaser). Deretter ble det en rekke konserter, dels i samarbeid med Kari Aarvold, men også med Ida Bjørset, Øivind Fjeldstad og Arne Melsom. Hun hadde konserter i Universitetets aula både 1927 og 1928. Men hensynet til ektemann og barn gjorde at det etter hvert ble lenger mellom hver konsertopptreden.

Det ble nettopp mangfoldet i kombinasjon med nitid forhåndsarbeid som karakteriserte kunstneren Elisabeth Reiss. Hun hadde, i likhet med sin storebror Thorleif, en sans for det teatralske i ordets beste forstand. Hun behersket improvisasjonens kunst, enten det var i form av en liten vise eller en monolog. I flere år var hun elev hos Bokken Lasson, og senere ble det studier med Anna Norrie i Stockholm og med ballettpedagogen Signe Hofgaard. Hun var derfor godt forberedt da hun våren 1937 i Aulaen hadde premiere på sitt første one-woman show, kalt Kabaret-Solo.

Rammen for forestillingen var “en svensk-norsk societetsdame gir en velgjørenhetsforestilling hjemme med kunstnerisk assistanse”. Det ble en stor suksess blant både publikum og kritikere, ja i den grad at Nationaltheatrets tidligere sjef Bjørn Bjørnson noen dager senere skrev i en Oslo-avis: “Jeg føler trang til offentlig å uttale meg om den kunstneriske begivenhet som jeg opplevde forleden aften. Det Elisabeth Reiss viste oss av sin kunst, den improviserte, den lydhøre, som gjennom henne fikk en fremragende tolkning, betyr en helt ny genre på et podium i skandinaviske land,” og han avsluttet med “Jeg spår henne en betydelig fremtid”.

Senere fulgte en rekke forestillinger på Centralteatret, og fra 1951 hadde hun gjesteopptredener landet rundt med originale og varierte programmer. Og hun ble en sjelden og fornem kunstner, en ener innen sitt område. Det var derfor naturlig at hun var blant de første norske scenekunstnere som opptrådte i norsk fjernsyn. Allerede 1960 presenterte Erik Diesen henne i sitt program “Artistportrett”; programmet er senere vist en rekke ganger, senest 2001. Hun opptrådte også i våre naboland med stor suksess.

Karakteristisk for Elisabeth Reiss var hennes selvironi og hennes selvkritiske innstilling når det gjaldt den litterære kvaliteten på programmene. Hun samarbeidet med kjente skribenter i samtiden som Johan Borgen, André Bjerke, Inger Hagerup, svenske Gunilla Wettergren og danske Piet Hein og Poul Henningsen. Men hun endte ofte med selv å skrive sine tekster, som kunne være preget av poesi, men også av bitende satire. Selv sa hun at Borgens “Stella” var den skikkelsen som stod hennes hjerte nærmest. Norske komponister som Pauline Hall, Kåre Siem og spesielt Finn Ludt bidrog også til forestillingenes kvalitet.

Elisabeth Reiss ble av dem som kjente henne, omtalt som en varm og elskelig person, med stor omtanke for de svake og glemte i samfunnet.

Kilder og litteratur

  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • HEH 1968
  • nekrologer i Aftenp. og Dagbl. 11.3.1970
  • K. Bækkelund (red.): Møte i Musikk, 1975
  • TFL, 1991
  • opplysninger fra Reiss' sønn Helge Michael Færden og fra nevøen Helge Reiss, 2003