Elisabeth Granneman

Sanger, skuespiller, forfatter og komponist. Foreldre: Sjømann og kokk Karl O. Fauk (1909–76) og hustru Ruth (1896–1980). Gift med Johannes Gerardus (“Jan”) Granneman (19.1.1928–).

Elisabeth Granneman var en av de mest folkekjære norske revykunstnerne i annen halvdel av 1900-tallet. Hun var også kjent som sanger, tekstforfatter, komponist, filmskuespiller og som kontroversiell mediapersonlighet.

Etter klaverstudier hos Reimar Refling i ungdomstiden i Lørenskog ble hun gift med nederlenderen Jan Granneman, og oppdaget av innspillingssjef Håkon Tveten på Philips da hun sang i et selskap i den nederlandske ambassade i Oslo.

På debutplaten Tenk en mann/You all come (1959) hadde hun selv skrevet tekstene, og på den neste (Toledo/Kjære Billy) både tekst og melodi, noe som den gang var svært uvanlig for en kvinnelig utøver. Ofte betegnet som “Den syngende husmor” ble hun raskt landskjent via radioserien På morgenkvisten med Odd Grythe og de populære fjernsynsshowene Slagerparaden, og sommeren 1960 ble platen Alle venter på sommer en hit. Vidar Sandbeck skrev To og to er fire/Trekantvalsen for henne, og han sang med henne på Anna og Johan/Polka i København.

Vokalt var Granneman sterkt jazzpreget, og selv om få av innspillingene hennes kan kalles jazz, klarte hun alltid å få dem til å svinge på en eller annen måte. Hun hadde et sterkt og ofte grotesk særpreg, men de mykeste av de tidlige innspillingene hennes – Hva skal jeg tro, Diligensen og Amdahl/Prøysens Señor Manuel – avslører en uventet sødme som hun bare sjelden fikk vise. Elisabeth Granneman var frodig og tykk, og kunne i manges øyne ikke fremstå som romantisk og innsmigrende!

Bias Bernhofts og Bjørn Sands muntert vemodige Omatt og omatt ble gjennombruddet hennes på Chat Noir 1961 (plate 1962). Hun spilte revy nesten årlig gjennom 1960-årene, stort sett hos Einar Schanke, men gjestet også Sverige, der hun spilte i sitt livs eneste musikal i Göteborg, Sondheims En kul grej hände på vägen til Forum.

I fjernsynsshowet Her er Elisabeth (1962) lanserte hun duetten En torsdagskveld i Drøbak med Rolf Just Nilsen og sitt elleville refuserte Grand Prix-bidrag Benjamino Piccolino. Andre sentrale innspillinger er en imponerende versjon av Tonettas masurka fra Trost i taklampa, slageren Jeg tror på sommeren og hennes eneste rene jazzsingel, Amanda Lundbom/Den skyldige. Hun deltok i den norske Grand Prix-finalen 1964 med to sanger, vinneren Spiral (som Arne Bendiksen sang i den internasjonale finalen) og En god, gammel firkantet vals (annenplass) og kom på tredjeplass 1969 med den nesten usyngelige P.S. Fordomsfri.

Grannemans bokdebut, barneboken Revefamilien i Vriomskogen (1967), utstyrte hun med egne viser, som hun også spilte inn på en EP sammen med sønnen Geir. 1971 flyttet hun familien til Skrivargarden på Stord. Der ble hun i fem år, fornøyd med å instruere det lokale teaterlaget.

1976 gjorde hun comeback i Dag Frølands Chat Noir-revy Kjære Landsmenn med sin Cornelis Vreeswijk-parodi, og som voldsom Anita Ekberg-kloning i Verden vil ha kjøtt. Hun ble utropt til norsk revys ukronede dronning og beholdt posisjonen gjennom alle Frølands revyer frem til 1989, stadig oftere maskert som menn – Supermann, Erik Bye og kong Olav. Hun spilte også i to revyer for Ole Paus og ble tildelt Leonardstatuetten 1986. Til denne perioden hører også den populære fjernsynsserien Syvmilsstøvler (1979) og barneplaten Lykkehjulet (1980), med delvis eget originalmateriale. 1983 kom selvbiografien Kjære publikum! og 1989 kokeboken God gammeldags mat.

Granneman filmdebuterte i Sønner av Norge (1961) og var en opplevelse av dimensjoner som popsangerinnen Rita Rønnemann i Operasjon Sjøsprøyt (1964), evig syngende “Hele meg bare strutter av pop!” mens hun jaktet landet rundt etter en vettskremt Arne Bendiksen. I en helt annen gate var en betydelig dramatisk rolle i Vibeke Løkkebergs Hud (1986), en oppgave hun løste med en slik nakenhet og kraft at det var tydelig at hun også kunne ha blitt en betydelig seriøs skuespiller.

1990–91 var hun svenske Robert Aschbergs meget udisiplinerte sidespiller i hans talkshow på TV3, iltert dandert på en sjeselong, fordi hun nå knapt nok kunne gå. Dette brølende, men sannsigende norske spetakkel, som skrek at alt var “bare tull”, kom som et bombenedslag på de uforberedte svenskene, som – etter at sjokket var over – 1991 utnevnte henne til landets nest mest populære kvinne, etter dronning Silvia. Hun var fortsatt i gang med denne serien da hun døde 1992.

Med sitt store utspill, sin absolutte tilstedeværelse og sitt hensynsløst selvutleverende liv huskes Elisabeth Granneman som en av norsk teater- og underholdningshistories mest originale fargeklatter.

Verker

    Bøker

  • Revefamilien i Vriomskogen, 1967
  • Kjære publikum!, 1983
  • God gammeldags mat (sm.m. Jan Granneman jr.), 1989

    Plateinnspillinger – EP/LP/CD

  • Revefamilien i Vriomskogen (EP, sm.m. Geir Granneman), 1967
  • Elisabeth Granneman (samleplate 1966–69), 1972
  • Løvebakken smiler (sm.m. Kåre Willoch o.fl.), 1976
  • Omatt og omatt (samleplate 1959–62), 1976
  • De gamle, gode med Arne Bendiksen og Elisabeth Granneman (samleplate 1959–62), 1979
  • Lykkehjulet, 1980
  • Alice lengter tilbake, 1992

    Plateinnspillinger – enkeltsanger (et utvalg)

  • Hva skal jeg tro, 1959
  • Tenk en mann/You all come, 1959
  • Toledo/Kjære Billy, 1959
  • To og to er fire/Trekantvalsen, 1960
  • Diligensen/Señor Manuel, 1961
  • Anna og Johan/Polka i København (sm.m. Vidar Sandbeck), 1962
  • Benjamino Piccolino, 1962
  • En torsdagskveld i Drøbak (sm.m. Rolf Just Nilsen), 1962
  • Omatt og omatt, 1962
  • Tonettas masurka, 1963
  • En god, gammel firkantet vals, 1964
  • Amanda Lundbom/Den skyldige, 1966
  • Jeg tror på sommeren, 1967
  • Jeg hater barn (sm.m. Oslo Gospel Choir), posthumt 1992

Kilder og litteratur

  • Elisabeth Grannemans selvbiografi (se ovenfor)
  • T. Valle og A. Bratteland: Norske diskografier 7, 1990
  • S. E. Løken Larsen: jubileumsportrett og intervju med E. Granneman, to deler, NRK P1 1990
  • tre fjernsynsportretter ved hhv. H. Tusberg 1983, A. Juritzen 1988, og A. Diesen 1993, alle i NRK
  • minneprogram ved R. Aschberg, TV3, 1992
  • Arne Bendiksens dataarkiv

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.