Elias Volan

Fagorganisasjonsmann og politiker. Foreldre: Husmann Johan Berent Johannessen Volvollan (f. 1830) og Elise Margrethe (“Lise”) Eliasdatter Kjærbo (f. 1845). Gift 1) 27.6.1909 i Trondheim med Olufine Mathilde Vinje (13.7.1885–11.12.1953), datter av bryggeriarbeider Ole Martin Vinje (f. 1855) og Marit Margrete Greisdatter Torp (f. 1852), ekteskapet oppløst 1938; 2) 2.7.1938 i Tromsø med Astrid Evensen (16.8.1890–22.11.1958), datter av blikkenslager Halfdan Evensen (f. 1858) og Josefine Gunhilda (“Hilda”) Stokke (f. 1864).

Elias Volan var en markant fagorganisasjonsleder i mellomkrigstiden og inn i etterkrigstiden. Han deltok sammen med Martin Tranmæl i oppbyggingen av Fagopposisjonen av 1911 og hadde fra 1918 en rekke ledende verv i fagbevegelsen.

Volan vokste opp på en husmannsplass på Inderøy og måtte tidlig ut og tjene til livets opphold, bl.a. som gjeter og gårdsgutt. Etter en vinter (1903–04) på Sund folkehøyskole kom han som 17-åring til Trondheim som ufaglært arbeider, først på et sagbruk og så i skotøyindustrien før han endte som murarbeider. Han organiserte seg 1905 og ble snart valgt til tillitsmann. 1908 var han formann i Murarbeidernes forening, og 1910 ledet han sin første streik til et vellykket resultat. Han var også med i Arbeidsmandsforbundets lokalstyre i Trondheim, etter hvert både som sekretær og som formann. 1913 ble han medlem av Arbeidsmandsforbundets hovedstyre. Volan stiftet en rekke fagforeninger rundt om i Trøndelag, bl.a. ved Pienes Mølle i Buvika, der han spilte en ledende rolle under trønderarbeidernes aksjoner etter at en fagforeningstillitsmann ble drept av en streikebryter 1914.

På det tidspunkt hadde Volan alt i flere år engasjert seg i den radikale kretsen av arbeiderbevegelsesaktivister rundt Martin Tranmæl og hadde vært med på organiseringen av Fagopposisjonen av 1911. 1915 ble han valgt til formann for Fagopposisjonen og 1917 til fastlønnet formann for Samorganisasjonen i Trondheim, som Fagopposisjonen på mange måter var sprunget ut av. 1918 fikk opposisjonen flertall på Arbeidsmandsforbundets landsmøte, og Elias Volan ble valgt til ny formann i forbundet, som var LOs største med ca. 32 000 medlemmer.

Da Fagopposisjonen fikk flertall på LO-kongressen 1920, ble Volan valgt til ny nestformann i LO. Men heller ikke her ble han sittende lenge. Etter industriforbundsvedtaket på LO-kongressen 1923 ble Volan valgt til ny formann i det nydannede Norsk Bygningsarbeiderforbund, som var blitt opprettet ved en utskilling fra bl.a. Arbeidsmandsforbundet.

Parallelt med sitt faglige engasjement hadde Volan også deltatt aktivt i Arbeiderpartiet. Ved splittelsen 1923 fulgte han kommunistpartiet (NKP), der han ble medlem av sentralstyret. 1927 var han formann i det kortvarige Mot Dag-eksperimentet Arbeiderklassens samlingsparti, og han førte samme år an i kampen mot at LO skulle slutte seg til Amsterdam-internasjonalen. På grunn av sin partipolitiske posisjon ble han 1927 kastet som formann for Bygningsarbeiderforbundet og ble faglig leder i NKP. Året etter ble han også suspendert fra LOs sekretariat i forbindelse med sin ledelse av den vellykkede, men ulovlige bygningsarbeiderstreiken, som for øvrig førte til at den fungerende voldgiftsloven ble opphevet.

Da NKP 1929 gikk inn for Strassburgertesene som tillot bruk av uorganiserte for å kunne overta ledelsen i faglig aksjoner, meldte Volan seg ut av partiet, gjenopptok sitt yrke som bygningsarbeider og sluttet seg igjen til Arbeiderpartiet. Han fikk tilbake sin plass i LOs sekretariat og ble 1931 valgt til LO-sekretær. Han ble imidlertid avsatt igjen under “blodbadet” på LO-kongressen 1934, da sekretariatet ble kastet som følge av sin aksept av lovforslaget om lovbestemte avstemningsregler for fagbevegelsen. Året etter ble Volan ansatt som LO-sekretær for og i Nord-Norge med kontor i Tromsø. Herfra reiste han land og strand rundt og organiserte et utall av nye fagforeninger, vesentlig i fiskerinæringen. Her kom hans “robuste kraft og ukuelige pågangsmot til sin fulle rett”, som Alfred Skar skriver i festskriftet til Volans 80-årsdag 1967.

Volan forhandlet med fiskekjøpere og værkonger med en “sikkerhet og pondus” som slo gjennom atskillig motstand og gjorde ham til noe av en legende i landsdelen: “Aldri opplevde noen at Elias Volan uteble fra et møte eller en forhandling så sant båt kunne brøyte seg fram gjennom havstorm og snøføyke. Når andre passasjerer så ut som levende lik ved fremkomsten, etter sjøsykens kvaler, tok Volan seg en ny pris snus, gikk uanfektet i land og tok straks til med forhandlingene eller foredraget han skulle holde,” heter det videre hos Skar.

1938 ble Volan igjen kongressvalgt LO-sekretær i Oslo. Etter den tyske invasjonen i Norge 9. april 1940 ble han konstituert som midlertidig LO-formann da den valgte ledelsen fulgte regjeringen ut av Oslo. Han ledet forhandlingene om en ny tariffavtale som skulle regulere lønns- og arbeidsforhold i det okkuperte Norge, og gikk sterkt motvillig bl.a. med på bortfallet av “12-øringen” – et alminnelig lønnstillegg vedtatt rett før den tyske okkupasjonen, som nå ble tatt bort igjen – noe som kom til å vekke sterk strid og en ulovlig streikebølge 1945.

Allerede i september 1940 ble Volan likevel avsatt som LO-leder av tyskerne. 1942 drog han til Sverige, der han umiddelbart trådte inn i LO-sekretariatet i Stockholm og fikk i oppdrag å planlegge fagbevegelsens organisatoriske gjenoppbygging etter krigen. Etter en tid som leder av en norsk yrkesskole i Gävle ble han 1944 fast tilknyttet LO-kontoret i Stockholm.

Ved frigjøringen gjenopptok Volan sitt virke som LO-sekretær og sekretariatsmedlem, og han ble gjenvalgt på LO-kongressene 1946 og 1949. Han gikk av med pensjon 1953, men fortsatte som fast medlem av Arbeidsretten 1954–57. Etter et langt liv som faglig tillitsmann hadde han opparbeidet seg en enestående ekspertise når det gjaldt alt som angikk avtaleverket. Det er sagt om ham at det han ikke visste om organisasjonsforhold og tarifforhold, var ikke verd å vite. Og som Arne Kokkvoll understreker i Volans biografi i NBL1, har det også vært sagt at han hadde en egen evne til å være der det stod kamp og strid, og ikke vike unna.

Verker

  • Amsterdam eller faglig enhet?, 1927
  • Kampen mot voldgifts- og tukthuslovene. Bygningsarbeiderstreiken 1928, 1928
  • Elias Volans egne opptegnelser (trykt som artikkel i H. F. Dahl (red.): Krigen i Norge, 1974) finnes i AAB, Oslo

Kilder og litteratur

  • Arb.Leks., bd. 6, 1936
  • HEH, flere utg. 1938–73
  • G. Ousland og A. Skar: Fagorganisasjonen i Norge, bd. 1 og 2, 1949
  • A. Skar (red.): Til Elias Volan på 80-årsdagen 10. mars 1967, 1967
  • A. Kokkvoll: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • J. Bjørgum: Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906–1918, 1998
  • Elias Volans egne opptegnelser (se ovenfor, avsnittet Verker)

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.