Elias Corneliussen

Sjøoffiser. Foreldre: Skoleinspektør, cand.theol. Andreas Martin Corneliussen (1852–1916) og Clara Thinn (1856–1936). Gift 20.6.1908 med Dagny Ree (10.4.1883–5.10.1975), datter av gårdbruker Anders Henriksen Ree (1848–98) og Emma Harboe (1854–1937). Far til Chris Bruusgaard (1910–).

Elias Corneliussen var sjef for Sjøforsvaret under størstedelen av den annen verdenskrig – en svært viktig fase i forsvarsgrenens historie. Han var grundig og kunnskapsrik og hadde særlig sin styrke i plan- og organisasjonsarbeidet. Han var imidlertid ikke en så markant sjef som mange av sine forgjengere og etterfølgere.

Corneliussen vokste opp i Kristiania, og interesserte seg tidlig for et maritimt yrke. Etter realskoleeksamen 1896 drog han til sjøs og var i drøye to år dekksgutt, jungmann og lettmatros i fart på Storbritannia. Han kom inn på Sjøkrigsskolen 1899 og fullførte skolens øverste avdeling 1905. Deretter tok han fatt på en lang og mangeartet sjømilitær karriere. 1905 var han sjef på torpedobåt, 1906–08 var han i koffardifart, og 1908–09 var han bestyrer av Fredrikstad sjømannsskole. 1909–13 tjenestegjorde han i marinestyrelsen i Forsvarsdepartementet, og 1913–22 var han inspeksjonsoffiser og lærer ved Sjøkrigsskolen. 1922–33 tjenestegjorde han i 1. Sjømilitære distriktskommando, bl.a. som sjef for mineleggeravdelingen 1928–29, som adjutant hos H.M. Kongen 1928–31 og som nestkommanderende for panserskipet Norge 1932. Corneliussen var avdelingssjef i Admiralstaben 1934–37 og sjef der 1937–40.

Corneliussen fulgte med kongen og regjeringen til Storbritannia under den annen verdenskrig, og 1941 ble han utnevnt til kontreadmiral og sjef for Sjøforsvaret, en stilling han innehadde til 1946.

Corneliussen hadde inngående kjennskap til de fleste sider av tjenesten i Sjøforsvaret, og som leder var han først og fremst kjennetegnet ved sin faglige dyktighet. Arbeidet som sjef for Marinen fra eksil i London bød på store utfordringer både på det organisatorisk-administrative og på det operative plan. Marinen fikk høy prioritet i fordelingen av budsjettmidler og personell på den norske utefronten. Mye arbeid ble også lagt i å overtale myndighetene i Storbritannia og USA til å utruste den norske marinen med flere fartøyer. Resultatet ble en sterk vekst i antall båter og mannskaper. Samtidig deltok norske sjøstridskrefter i en rekke krevende militære operasjoner på norskekysten og ellers i tjeneste med de allierte på de fleste sjømilitære krigsavsnitt. Særlig var samarbeidet med den britiske marinen tett. Samlet førte dette til at Corneliussen fikk en arbeidsmengde og et ansvar som knapt noen tidligere norsk admiral hadde hatt.

Under krigen stod ulike interesser ofte mot hverandre, og avgjørelser måtte tas raskt. I pressede situasjoner der politiske og fagmilitære vurderinger sprikte, gikk Corneliussen nødig på tvers av de politiske myndigheter.

Med Corneliussen som øverste ansvarlige utførte marineledelsen under krigen også et omfattende arbeid med mer langsiktige planer for Sjøforsvarets oppbygging og virksomhet. Dette munnet 1944 ut i en flåteplan som anbefalte omlegging fra en kystnær marine med mange og små fartøyer til en mer slagkraftig marine med større fartøyer som skulle være i stand til å løse oppgaver på åpne kyststrekninger og på det åpne hav. Selv om disse ambisjonene senere ble moderert, la planarbeidet avgjørende føringer på utformingen av det norske sjøforsvaret i etterkrigstiden.

1946 fungerte Corneliussen en kort tid som forsvarssjef. Etter dette gikk han av med pensjon, men deltok likevel på oppdrag fra marineledelsen i arbeid med Sjøforsvarets fremtidige organisasjon.

Elias Corneliussen var kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1948), kommandør av den britiske Bath-ordenen og den franske Æreslegionen, og innehadde en rekke andre utenlandske ordener.

Verker

  • Oppbyggingen av sjøforsvaret utenfor Norge under krigen 1940–45, i Norsk tidsskrift for sjøvesen 61–62, 1946–47, s. 139–173

Kilder og litteratur

  • B. Keyser Barth: Norges militære embedsmenn 1929, 1930
  • HEH 1950
  • P. Aschjem: “Admiral Corneliussen”, nekrolog i Norsk tidsskrift for sjøvesen 66, 1951, s. 121–122
  • R. Jensen (red.): Sjømilitære Samfunds kalender 1814–1964, Horten 1965
  • O. Riste: London-regjeringa, bd. 1–2, Oslo 1973/1979
  • d.s.: Utefront, bd. 7 i Norge i krig, 1987
  • A. Lydersen: Kryssere under norsk flagg? Oppbyggingen av marinen 1944–46, Forsvarsstudier nr. 6, 1990

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.