Eivind Erichsen

Sosialøkonom og embetsmann. Foreldre: Postmester Erik Emanuel Erichsen (1884–1963) og Petra Antoine Olsen (1885–1930). Gift 6.5.1944 med Ingrid Holmboe (13.4.1920–), datter av offiser Jens Gerhard Holmboe (1880–1945) og Maria Hannestad (1885–1973).

Eivind Erichsens navn er uløselig knyttet til Finansdepartementet og den norske sentraladministrasjonen, hvor han var ansatt i nærmere 40 år.

Erichsen tok cand.oecon.-eksamen 1943 og arbeidet deretter i Statistisk sentralbyrå til 1945. Etter et opphold i USA fikk han ansettelse som konsulent i Finansdepartementet 1947. Arbeidsoppgavene var knyttet til utviklingen av den økonomiske planleggingen og politikken. Disse oppgavene var først lagt til Det pengepolitiske kontor i Finansdepartementet, men ved utgangen av 1947 tok Erik Brofoss med seg kontorets funksjoner og funksjonærer til Handelsdepartementet. Der ble de ble liggende frem til 1952, da de ble ført tilbake til Finansdepartementet.

Erichsen ble ikke konsulent særlig lenge. Hans første direkte overordnede i Finansdepartementet var Petter Jakob Bjerve, den gang byråsjef, senere direktør for Statistisk sentralbyrå og blant annet finansminister. 1947 sluttet Bjerve for å reise til USA som Rockefeller-stipendiat, og Trygve Haavelmo overtok stillingen som byråsjef. Haavelmo ble imidlertid ikke sittende fullt et år før han gikk inn i et professorat ved Universitetet i Oslo. Eivind Erichsen var det naturlige valg som hans etterfølger.

Resten av sitt yrkesaktive liv, fra 1948 til 1986, fungerte Erichsen som lederen av de sentrale planleggingsorganer i norsk statsadministrasjon; til 1952 som byråsjef i Handelsdepartementet, fra 1952 som ekspedisjonssjef i den nyopprettede økonomiavdelingen i Finansdepartementet, og fra 1958 til han gikk av 1986, som finansråd.

Gjennom sin lange virkeperiode var Erichsen med fra den første gjenreisningstiden, preget av stor styringsoptimisme og tro på direkte reguleringer som virkemidler i politikken, via den omfattende dereguleringen fra slutten av 1940-årene og oppbyggingen av nye styringsredskaper knyttet til penge-, kreditt- og finanspolitikk gjennom 1950- og 1960-årene, til den nye markedsorienteringen i 1980-årene. Men selv om den økonomiske politikken og dens faglige grunnlag har gjennomløpt store endringer i denne perioden, var Erichsens embetsutøvelse aldri kontroversiell, og han forble en betrodd rådgiver for en rekke finansministre av ulike partifarger. Dette henger utvilsomt sammen med hans styrke som fagøkonom, i første rekke på det makroøkonomiske området, og hans typisk pragmatiske holdning til vanskelige spørsmål som kunne invitere til prinsipielle og ideologiske meningsbrytninger.

Det er vanskelig å vurdere innflytelsen til en embetsmann som sitter i en så sentral posisjon i tiår etter tiår. For det er ikke i de konkrete sakene, gjennom sterkt profilerte råd eller måten en kontroversiell sak behandles på, at den viktigste innflytelsen gjøres gjeldende. For Erichsens del er det liten tvil om at oppmerksomheten må vendes mot den store innvirkningen han har hatt på Finansdepartementet, på dets organisasjon, faglige kompetanse og måte å forholde seg til omverdenen på. Da et planleggingsapparat skulle bygges ut etter siste krig, var Finansdepartementet i grunnen lite egnet for oppgaven. Så vel i finansforvaltningen som i skattepolitikken var departementets embetsverk preget av rutiner og holdninger som det var vanskelig å forene med etterkrigstidens samfunnsøkonomiske målstyring. Erichsen var den nye tids mann, og han gikk med styrke inn for å bygge den nye sosialøkonomiske kompetansen inn i departementet. Men samtidig bidrog han gjennom sin personlige form og opptreden til å dempe tilløpene til konflikt og legge til rette for samarbeid over profesjons- og avdelingsgrenser.

Erichsen så dessuten tidlig fordelene ved å la den nye samfunnsøkonomiske planleggingen utvikle seg innenfor det departement som forvaltet de viktigste virkemidlene i den økonomiske politikken. På denne måten slapp man de koordineringsproblemene og kompetansekonfliktene man hadde sett i land som hadde valgt å bygge opp sitt planleggingsapparat utenfor sentraladministrasjonen. Erichsen viste da også et mer kompromissløst enn pragmatisk og forsonende engasjement nettopp overfor forslag om å splitte Finansdepartementet i et økonomidepartement og et budsjettdepartement, eller å legge sentrale planleggingsoppgaver til et direktorat eller til Statsministerens kontor, som også har vært lansert. Det er neppe noen annen enkeltperson enn Eivind Erichsen som har bidratt sterkere til å befeste det som i dag synes å være et solid etablert prinsipp for organisering av de sentrale økonomisk-politiske oppgavene i den norske sentraladministrasjonen.

Erichsens internasjonale engasjement kom til uttrykk gjennom en periode som direktør i OEEC 1956–57 og som planleggingsrådgiver i Pakistan 1967–68. I alle år var han en ivrig friluftsmann. Han nedla gjennom en årrekke et stort arbeid for Statens Friluftsråd (formann 1965–82) og var en pådriver bak opprettelsen av Miljøverndepartementet 1972.

Verker

  • Økonomiske problemer i dag og i tiden fremover, 1945
  • Glimt fra et langt liv i Finansdepartementet, 1999

Kilder og litteratur

  • Thv. Moe, P. Schreiner og H. Skånland: Full sysselsetting og økonomisk vekst? Festskrift til Eivind Erichsen,1987
  • E. Lie: Ambisjon og tradisjon. Finansdepartementet 1945–1965,1995
  • E. Søilen: Fra frischianisme til keynesiansime. En studie av norsk økonomisk politikk i lys av økonomisk teori 1945–1980,NHH, Bergen 1998

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.