Einar Haugen gjorde et banebrytende arbeid i studiet av norsk og nordisk språk og norskamerikansk kulturhistorie; som lingvist var han opptatt av språksosiologi og tospråklighet.
Som barn av immigranter fra Norge vokste Haugen opp i et tospråklig miljø i Midtvesten. I en kort periode 1914–16 var familien tilbake i Norge, i foreldrenes hjembygd Oppdal, før de bosatte seg i Iowa for godt. Oppveksten kom derfor til å bety mye for Haugen som språkforsker, og i forord til bøkene sine nevner han ofte barndommen som grunnleggende for forskningsinteressene sine. Som han sa: “Jeg ble det som nå kalles tospråklig uten å ha hørt ordet i det hele tatt.” For Haugen var det viktig at barn som vokser opp i slike miljøer, får bruke sin tospråklige og dobbeltkulturelle erfaring til trygghet og berikelse. Han understreket alltid at immigrantmiljøet hadde gitt han et veldig privilegium som språkforsker.
Haugen fikk sin B.A.-grad 1928 ved St. Olaf College i Northfield, Minnesota. Tre år senere avla han Ph.D.-eksamen ved University of Illinois, Urbana, på en avhandling om nynorskens historie. Samme år fikk han stilling ved avdelingen for skandinaviske studier ved University of Wisconsin, Madison, der han var i over 30 år, som professor fra 1938. I denne perioden fikk Haugen sitt internasjonale gjennombrudd med tobindsverket The Norwegian Language in America. A Study in Bilingual Behavior (1953). Som beskrivelse av et blandingsspråk kom det til å danne mønster for senere forskeres studier av lignende tilfeller. Verket bygger på feltundersøkelser fra 1930-årene. Haugen gikk videre med temaet i Bilingualism in the Americas (1956), der han på nytt tok et oppgjør med tanken om tospråklighet som et slags handikap. Dette var Haugens store språkpolitiske kampsak i det amerikanske samfunnet der han hadde sitt virke.
Fra 1964 til han gikk av ved oppnådd aldersgrense 1975, var Haugen professor i skandinaviske studier og lingvistikk ved Harvard University. Han hadde flere studieopphold i Norge, og 1945–46 var han amerikansk kulturattaché i Norge. Han oversatte flere verk fra norsk til engelsk, ofte godt hjulpet av sin kone Eva.
Haugen gav ut flere litteraturhistoriske studier, bl.a. om Henrik Ibsen, Ole E. Rølvaag og Waldemar Ager. Ibsen's Drama: Author to Audience (1979) var resultat av hans forelesninger om Ibsens drama for amerikanske studenter gjennom mange år. Allerede som tenåring hadde Haugen begynt å lese Ibsen: “I had him in my bones,” skrev han i forordet. Studien tar særlig for seg kommunikasjonsmønstre i Ibsens drama.
Boken Ole Edvart Rølvaag (1983) dediserte Haugen til minne om sin mor. Det var hun som først hadde introdusert ham for forfatteren Rølvaag. Senere fikk han Rølvaag som lærer ved St. Olaf College. Det var viktig for Haugen å vise at Rølvaag var inspirert av både norsk og amerikansk litteratur. Han understreket at Rølvaag var en forfatter med to land, og at dette ikke var en ulempe, men at det gav Rølvaag store fordeler. Dette skrev Haugen sikkert også med tanke på sin egen situasjon. Han måtte faktisk minne sine lesere om at den norskamerikanske skriftkulturen som både han og Rølvaag den gangen levde i, “was a real world”.
1989 kom Immigrant Idealist. A Literary Biography of Waldemar Ager, Norwegian American. Også her la Haugen vekt på Ager som skribent i en tospråklig kultur, der han kjempet en lang kamp mot den amerikanske ideologien om “the melting pot” ('smeltedigelen'). Haugen mente derfor at det for stadig nye immigrantgrupper kunne være lærdom å hente i Agers forfatterskap, selv om Agers kamp for norsk som et amerikansk skriftspråk var dømt til undergang.
Haugen drev med norsk som fremmedspråk lenge før faget ble etablert ved norske universiteter og høyskoler. Yngre forskere i Norge forstod ikke alltid Haugens pionerarbeid her. Haugen pekte flere ganger på at hans kontekst var amerikansk, og at dette var viktig for vurderingen av hans populære Beginning Norwegian, Reading Norwegian og Spoken Norwegian, som holdt seg som lærebøker i ca. 40 år.
I sitt arbeid ved Harvard University var Haugen bare et steinkast fra lingvisten Noam Chomskys kontor på Massachusetts Institute of Technology (MIT), men han lot seg aldri imponere over Chomskys generative grammatikk. Haugen var opplært i historiske og komparative språkstudier og var skeptisk til det han oppfattet som lingvistiske abstraksjoner. 1974 redigerte han sammen med Morton Bloomfield artikkelsamlingen Language as a Human Problem. Også her satte han språkforskning inn i en større sosial sammenheng.
Som amerikansk språkforsker var det lettere for Haugen å styre unna skarpe ideologiske posisjoner i norsk språkpolitikk. Han skrev sin doktoravhandling om Ivar Aasen på engelsk, han analyserte og brukte dialekt fra Oppdal, han foreleste på engelsk eller på det konservative bokmålet han var opplært i, og han satte sammen en norsk-engelsk ordbok som dekket begge norske skriftspråk.
I sin språkpraksis kom Haugen til å representere en mer forsonlig linje i norsk språkdebatt og åpne mulighetene for et norsk språk med rike variasjoner. Standardverket hans om norsk språkpolitikk på 1900-tallet, Riksspråk og folkemål, kom 1966. Han la vekt på språksosiologiske forhold og skildret hvor intenst nordmenn var opptatt av språk, men også hvordan norsk språknormering hadde “gjort mange mennesker språklig splittet og usikre”. Ifølge Haugen var det ofte sosiale skiller og klassemotsetninger som bidrog “til å holde striden ved like og gjøre det så håpløst vanskelig å få slutt på den”.
Einar Haugen gjorde en betydelig innsats i internasjonal lingvistikk, særlig i utforsking av tospråklighet. 1950 var han president i The Linguistic Society of America og 1966 formann i Comité internationale permanente des linguistes. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og en rekke utenlandske vitenskapsselskaper og æresdoktor ved universitetene i Oslo og Trondheim samt flere amerikanske universiteter.
1987 gav Haugen ut Blessings of Babel. Bilingualism and language planning. Problems and pleasures, og det var gledene han viste til når han i diskusjoner om tospråklighet trakk opp sitt siste kort, som ingen kunne ta fra ham: “Bilinguals have more fun.”