Einar Diesen

Pressemann. Foreldre: Sjefredaktør Thorstein Diesen (1862–1925) og Barbara Matzau Gjerding (1874–1933). Gift 14.3.1927 med Astri Bull Aakrann (2.9.1902–11.12.1989), datter av skogeier Olaf Bull Aakrann (1870–1950) og Marie Kreutz (1876–1924). Fetter av Thorstein Diesen (1894–1962).

Einar Diesen var ansatt i Aftenposten i nesten 50 år, mer enn 20 av dem som sjefredaktør. Han hadde også mange tillitsverv i presseorganisasjonene, og skrev en rekke bøker.

Diesen fikk en allsidig utdannelse. Etter middelskolen gikk han en tid på kostskole i Storbritannia før han tok examen artium 1916. Deretter ble det Krigsskolens nederste avdeling og handelsskole, samt språkstudier i Frankrike. Innimellom alt dette fikk han også tid til en læretid som journalist i høyreavisen Stavangeren. Fra 1921 var han ansatt i Aftenposten, hvor faren var sjefredaktør, og denne avisen var hans faste arbeidsplass – med et opphold 1941–45 – frem til han gikk av med pensjon 1968. Han hadde imidlertid fortsatt jevnlig kontakt med avisen frem til begynnelsen av 1990-årene, og utførte en rekke oppgaver, bl.a. som bokanmelder.

Einar Diesen var en kunnskapsrik og interessert journalist, som ikke trengte farens hjelp for å gjøre karriere. Allerede 1924 ble han Aftenpostens korrespondent i Paris, og det var naturlig at han også måtte dekke de første olympiske vinterleker, som gikk av stabelen i Chamonix det året. 44 år senere fikk den gråstenkede sjefredaktør oppgaven å lede Aftenpostens timannstropp til vinterlekene i Grenoble 1968! Det ble hans siste oppgave som avisens redaktør. Noen kunne tro at han hadde vært sportssjef i Aftenposten, siden han dekket OL med så store spenn. Men i hans tid i avisen var det typisk for en allround medarbeider å dekke alt fra kriminalstoff og kultur til sport og underholdning.

Han var flink til å organisere, og tidlig fikk han mer administrative redaksjonelle stillinger, som redaksjonssekretær og nattvaktsjef. I sistnevnte rolle fikk han en av sine vanskeligste oppgaver da han natten til 9. april 1940 skulle skaffe seg klarhet i hva som skjedde under det tyske angrepet på Norge, og hvordan han kunne få presentert det mest mulig korrekt i avisen, som selv på en slik dag ikke tålte store forsinkelser.

Okkupasjonsmyndighetene forlangte at avisen skulle utgis som vanlig gjennom alle krigsårene. Norske nazimyndigheter plasserte egne folk i ledelsen, og stadig flere av de gamle medarbeidere forsvant. Einar Diesen kom selv til Storbritannia våren 1942 og ble knyttet til Regjeringens informasjonskontor. Som vernepliktig offiser ble han overført til Forsvarets Overkommando, som hadde en egen informasjonstjeneste. Han vendte hjem som major 1945, og måtte bli i uniform i ytterligere vel ett år, da han var med på å bygge opp en presse- og informasjonavdeling i Forsvarsdepartementet.

I etterkrigstiden ble Einar Diesen en sentral person ikke bare i Aftenposten, der han ble sjefredaktør 1948, men i hele pressen. Han var en solid og populær representant for redaktørstanden og tok på seg mange viktige oppdrag i presseorganisasjonene og i samfunnet ellers. Han spilte bl.a. en viktig rolle da Statens Informasjonstjeneste under krig ble bygd opp ved Statsministerens kontor fra 1956. I denne tjenesten ble det lagt mye vekt på psykologisk krigføring, som Diesen kjente godt fra sin tid i London.

I presseorganisasjonene ble han også kjent som den suverene festtaler. Han hadde en underfundig humor, han drysset ut gode sitater og var en mester i improvisasjon, og nevnte stadig at improvisasjonen krevde solid forberedelse. I det daglige arbeid i avisen var han interessert i store som små ting, og utrolig mange nervøse medarbeidere kan fortelle om hvordan de ble beroliget etter at han hadde tatt imot dem. Han la mye arbeid i å holde ved like det spesielle miljø som hadde preget avishuset helt siden Trine og Amandus Schibsteds dager. Det var typisk at man opprettholdt Redaksjonsklubben lenge etter at journalistene ble organisert i fagforeninger som først og fremst tenkte på lønninger. I Aftenposten var lønn en privat sak som ble forhandlet frem mellom vedkommende journalist og eierne. Det selskapelige samvær var det viktigste for Redaksjonsklubben. Dens jubileer ble feiret som nasjonale høytidsdager og med antrekk smoking; et julemøte krevde sågar livkjole!

Einar Diesen likte stil. Han var den første redaktør som brukte hvit smoking, han innførte polonese ved Oslo Redaktørforenings julemiddager og la ikke skjul på at han på sine eldre dager likte å bli kalt “pressens grand seigneur”. Noe av interessen for stil kom fra tennisen. Diesen var ivrig tennisspiller lenge før sporten fikk stor utbredelse, han satt som president i Norges Tennisforbund 1933–48 og redigerte jubileumsboken Den hvite sport 1934. Utenom det sportslige hadde han kabaler og kryssord som hobbies. 1941 utgav han Kabalboken, som ble en av krigsårenes store boksuksesser. Ingen kunne løse kryssord raskere enn han, og han kunne konstruere en kryssordoppgave på rekordtid dersom en av de faste kryssordforfatterne hadde glemt eller kommet for sent med oppgaven.

Helt til sine siste år var Diesen levende opptatt av Argus-innsamlingen, som i Aftenpostens regi gjennom flere generasjoner samlet inn penger til trengende før jul. I dagens velferdssamfunn er det ikke behov for slik hjelp, mente mange av avisens medarbeidere. De ble satt på plass av den gamle redaktør, som da administrerte både innsamling og utdeling: “Behovet er dessverre fortsatt stort, og en av mine mest givende oppgaver har vært gleden av å kunne hjelpe noen som virkelig trenger det.”

Verker

  • Sjørøverøen i Nordaasvannet, 1929
  • Den hvite sport, 1934
  • En junior på landslaget, 1939
  • Kabalboken, 1941 (5. utg. 1970)
  • Amandus Schibsted, 1949
  • Fra petit til leder. Tilskuer til en utvikling, 1968
  • hovedred. Kong Olav V. Vår konge og hans hus, 1970
  • Slekten Herlofson gjennom 400 år. En Sørlandskrønike, 1973
  • Den store samfølelse. Aftenpostens redaksjonsklubb gjennom de første 40 år, 1974
  • Maidagene '45, 1977
  • Heksens hus, 1979
  • P. Chr. Andersen, 1981

Kilder og litteratur

  • Aftenpostens arkiv
  • Stud. 1916, 1942
  • HEH, div. utg.
  • G. C. Wasberg: Aftenposten i hundre år, 1960
  • d.s.: Norsk presse i hundre år, 1969
  • S. Høyer: Pressen mellom teknologi og samfunn, 1995
  • R. Ottosen: Fra fjærpenn til internett, 1998

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.