Egil Sundt var i 1930- og 1940-årene en av Norges aller mest allsidige embetsmenn, med oppdrag som spente fra statsbudsjett og finansforvaltning til kringkasting og jernbaner. Hans enestående lederevner ble sagt å hvile på en naturbegavelse som innen han døde av kreft bare 47 år gammel, hadde sikret ham ry som et av de største administrative talenter i vår forvaltning.
Hans bakgrunn var beskjeden. Som sønn av konditor'n på hjørnet på Bislet ble studier og utenlandsopphold mulig bare ved stipendier, som den begavede og sympatiske gutten til gjengjeld høstet rikelig av. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole 1922 ble han cand.jur. 1925, og igjen 1926, denne gang med laud. I de neste ti årene hadde han stipendopphold i Frankrike, USA, Storbritannia og Tyskland. Især hentet han impulser fra USA, hvor han fant livslang inspirasjon i amerikanernes livsstil og gå-på-vilje, og hvor han også hentet forbilder for sin dynamiske, medarbeiderrettede administrasjon, så ulik stilen i det stivbente norske byråkrati.
Sundt begynte i Finansdepartementet 1929, der han avanserte til byråsjef i finanskontoret bare 30 år gammel. Med liv og lyst kastet han seg over forberedelsen av statsbudsjettet, som han erklærte som sitt “kjæreste arbeid”. I tillegg fikk han ansvaret for statsgjelden og ble herfra trukket inn i bestrebelsene for å konvertere statens dollarlån i USA, noe som førte til tre lengre amerikaopphold, siste gang vinteren 1939–40 for å forhandle om en større bankkreditt til dekning av statens ekstraordinære krigsvarekjøp. Tilbake i Norge i mars 1940 trådte han inn i den nyopprettede stillingen som adm. direktør for NRK, og i denne egenskap befant han seg som øverste leder av landets kringkasting i de skjebnesvangre aprildagene 1940. Det var imidlertid lite NRK kunne gjøre annet enn å tilpasse seg situasjonen og forsøke å hevde en viss uavhengighet under dragkampen mellom okkupasjonsmaktens forskjellige organer og NS; til sist ble institusjonen 25. september 1940 satt under kommissarisk styre og Sundt entlediget sammen med riksprogramsjef Olav Midttun.
Under resten av okkupasjonen var han direktør i forsikringsselskapet Norske Alliance, men forberedte i hemmelighet frigjøringen av NRK sammen med Midttun og en gruppe programmedarbeidere. Da disse atter kunne rykke inn i NRK i maidagene 1945, måtte de imidlertid snart greie seg uten direktøren. Sundt virket i disse dagene som rådmann (midlertidig leder) i Finansdepartementet utpekt av Hjemmefrontens Ledelse. Mars 1946 ble han konstituert som generaldirektør for Norges Statsbaner.
Det var Sundts dyktige håndtering av det vanskelige gjenreisingsarbeidet i NRK som fikk regjeringen til å satse på ham som ny jernbanedirektør; i det sterkt nedslitte NSB trengtes om mulig enda mer en dugende administrativ kraft. Sundts fire fulle år i denne stilling ble da også hans klart største utfordring. Han blåste en ny ånd inn i etaten, ble det sagt, med sin evne til å stille seg på like fot med de underordnede og verdsette hver enkelts innsats.
Ved sin tidlige død 1950 høstet Sundt lovord fra mange etater og ikke minst fra de tallrike komiteer og utvalg der han også virket. Helsedirektør Karl Evang skildret ham på vegne av mange som et progressivt, udogmatisk menneske, med en uimotståelig indre trang til å se tingene omkring seg endres, ordnes, bli bedre: “Hans korte humørfylte replikk, hans evne til å skjære igjennom formaliteter, floskler og vrøvl, og til å gripe det vesentlige [...] brakte ham i den mest fruktbare kontakt med sine underordnede. Vår generasjon og vårt land led ved hans død et tap som ikke kan erstattes.”