Egil Sundar

Pressemann. Gift med Jorunn (1935–). Navneendring til Sundar.

Egil Sundar var journalist 24 timer i døgnet hele sitt voksne liv. Etter mer enn 30 år i Aftenposten, derav fem år som sjefredaktør, avsluttet han sin karriere som nyhetssjef og senere spesialrådgiver i Norsk Rikskringkasting.

Som gymnasiast på Foss skole i Oslo redigerte han skoleavisen, og det ble opptakten til et liv som journalist. Etter examen artium og to år med studier i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo begynte han som journalist i Larvik Morgenavis 1953. Der gjorde han seg bemerket med en nesten utrolig arbeidskapasitet og med en nøyaktighet som var overraskende hos en så ung reporter. Slik var han livet ut.

Etter tre år i Larvik ble Sundar ansatt som stortingsmedarbeider i Norsk Telegrambyrå og innledet dermed sin karriere som politisk journalist. Da han ble ansatt i Aftenposten 1958, hadde han funnet sin avis. Med sin evne til å sette seg inn i problemstillinger og med sitt suverene grep på både detaljer og lange linjer fikk han inngående kjennskap til vårt politiske liv. Han skaffet seg en personlig posisjon i det politiske liv som knapt noen annen journalist.

Samtidig formet han en selvstendig oppfatning av den politiske situasjonen. Da han ble sjef for Aftenpostens politiske avdeling 1966, trakk han opp retningslinjer som preget avisen i alle hans år som redaksjonssekretær og som sjefredaktør fra 1984. Hans sterke engasjement for borgerlig samarbeid var alltid hovedsaken. Sundars journalistiske karriere begynte i partiavisenes tid. Men det hører med til historien om Høyre-avisen Aftenposten at det mange ganger snarere var Egil Sundar som angav tonen for Høyre enn omvendt. Han utvidet Aftenpostens appell og troverdighet og bidrog til å styrke avisens uavhengighet.

Egil Sundar var antagelig den siste sjefredaktør i Norge som tidvis var mer opptatt av hvilken innflytelse avisen kunne utøve enn av den daglige nyhetsformidling. Han begynte sin virksomhet i Aftenposten under Herman Smitt Ingebretsen, som var stortingsrepresentant for Høyre samtidig som han var sjefredaktør i Aftenposten. Sundar stilte aldri opp til noe valg, men hans politiske innflytelse var formidabel. Da han ble erstattet av Andreas Norland som sjefredaktør 1989, var det et signal om at tiden var omme for Sundars definisjon av redaktørrollen.

Redaktørskiftet var et resultat av en lang periode preget av konflikter mellom Sundar og Aftenpostens toneangivende eier Tinius Nagell-Erichsen. Det forsterket striden at Sundar også møtte motstand fra ansatte. Sundar ble imidlertid ikke presset til å slutte; eierne ville at han skulle fortsette med ansvar for leder- og kommentarartiklene, men han sa nei takk til tilbudet. 1990 valgte han å gå til NRK som programsjef for nyhets- og aktualitetsavdelingen. Den perioden ble kortvarig. 1992 gikk han over i en stilling som spesialrådgiver uten lederansvar, men sluttet allerede året etter.

Kampen for å gjenreise det borgerlige samarbeidet etter folkeavstemningen om EF-medlemskap 1972 var det Egil Sundar og EF-motstanderen og senterpartimannen Hans Borgen som innledet og førte frem, gjennom den såkalte Aksjon for borgerlig samarbeid. En lang periode ble disse bestrebelsene preget av de borgerlige partiers motvilje, men Sundar var ikke den som gav seg. Da han sluttet i NRK, beskrev han sitt virke for borgerlig samarbeid i en bok. Tittelen, Kapitlet som aldri ble skrevet, er en god karakteristikk av den historien.

Egil Sundar var en betydelig redaktør av den gamle skole. Han forlangte mye av sine medarbeidere, men mest av seg selv. For ham var døgnvakt i redaksjonen eller i Stortinget snarere regelen enn unntaket. Han levde og åndet for Aftenposten praktisk talt hele døgnet. Hans særpregede personlighet og hans kraft og engasjement gjorde ham til en mann som var mer synlig enn de fleste, et menneske ingen av hans medarbeidere var upåvirket av.

Verker

  • Kapitlet som aldri ble skrevet, 1993

Kilder og litteratur

  • Pressefolk 1990, Fredrikstad 1990
  • A. Norland: “Glødende engasjert journalist”, i Aftenp. 28.4.1994
  • S. Finslo: “Redaktører i konflikt”
  • P. E. Hegge: “Egil Sundar som redaktør og politiker”, i Nytt norsk tidsskrift nr. 2/2003, s. 119–128

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.