Pianisten, arrangøren, komponisten og orkesterlederen Egil Kapstad er en fremragende jazzmusiker med en særegen og rik harmoniforståelse, utsøkte akkordvendinger, delikat anslag og lange melodiske linjer i improvisasjonen, og han har stått sentralt i norsk jazz siden 1960-årene. Dertil er han et beskjedent menneske, veloverveid og ustresset.
Kapstad ble først kjent som medlem av Frode Thingnæs' kvintett i begynnelsen av 1960-årene, før han dannet en egen trio (1962–64) der han utviklet sitt Bill Evans-påvirkede spill og der Karin Krog var fast medvirkende. Han deltok også i hennes kvartetter og var med på hennes første plateinnspillinger (1963–1964) og festivalengasjement i Antibes, Frankrike (1964). 1964–65 var han medlem av Bjørn Johansens kvartett, og fra 1964 også av Thorleif Østerengs orkester. Dessuten ledet han sporadisk egne grupper, og brukte en jazzfattig tid fra 1965 og utover til å studere kontrapunkt, harmonilære og tolvtoneteknikk med Bjørn Fongaard og instrumentasjon med Sigurd Berge. En periode var han daglig leder i foreningen Ny Musikk. Ved tidsskriftet Jazznytts musikeravstemning 1967 vant han i kategoriene pianister og arrangører, og samme år utgav han sin første LP i eget navn, Syner.
Kapstad ble snart en av våre mest ettertraktede akkompagnatører; han spilte en del i teater- og kabaretsammenheng, bl.a. med Lars Klevstrand, Ole Paus, Alf Cranner og Odd Børretzen, og var yrkesmusiker fra 1973. Han deltok på Harald Gundhus' plater med “jazz for barn”, og spilte ellers i 1970-årene mye med Bjørn Johansen, Karin Krog og Bjarne Nerem, foruten at han ledet eget band 1975–77. 1977 ble han beæret med norsk jazzlivs høyeste utmerkelse, Buddy-prisen.
I slutten av 1970-årene innledet han et fast og langvarig samarbeid med Magni Wentzel og startet en suksessrik kvartett sammen med tenorsaksofonisten Bjørn Johansen (1978–85). Hans spilte videre med bl.a. Appaloosa Mainstream Ensemble (1980–84), Friends Connection (1982–83) og gitaristen Thorgeir Stubø. Siden 1985 har han vært medlem av Laila Dalseth kvintett og “huspianist” i plateselskapet Gemini. To trioinnspillinger i eget navn, Cherokee (1988) og Remembrance (1993), vakte oppmerksomhet med sin utfordrende musikalitet og formfullendte skjønnhet. Begge ble hedret med Spellemannprisen. 1997 ble han invitert til å gi solokonsert under Molde Jazzfestival.
1978 hadde Kapstad spilt inn en jazz- og lyrikkplate med Rolf Jacobsen. Det ble mer av den sjangeren da han i midten av 1980-årene startet sitt produktive samarbeid med Jan Erik Vold. Her ble Kapstad hovedansvarlig for melodivalget og det øvrige musikalske resultat, i årene 1986–98 dokumentert på 7 platealbum, hvorav ett, Blåmann! Blåmann!, ble innspilt i Paris med trompetlegenden Chet Baker.
Egil Kapstad er også en betydelig komponist. Mest kjent blant hans jazzkomposisjoner er Syner fra 1967 og Epilog – Bill Evans in Memoriam fra Vossajazz 1983. Han har ellers skrevet teatermusikk, kammermusikk, korverk, arrangementer av norske folketoner og annet. For Epilog ble han tildelt NOPA-prisen “Årets verk” 1983. Hans arrangementskunst er i senere år dokumentert bl.a. på Laila Dalseths jubileumsalbum A Woman's Intuition (1995) og Hilde Heftes Playsong – The Music of Bill Evans (2001).
Kapstad har i mange år vært en inspirerende pedagog; han har bl.a. undervist ved Agder Musikkonservatorium (bosatt i Kristiansand 1995–99), ledet “Ungdom & jazz”-prosjekter under Oslo Jazzfestival og gitt sin musikalske viten videre på mange kurs og seminarer. 2001 ble han tildelt Sildajazzprisen ved jazzfestivalen i Haugesund.