Edvard Sverdrup

Teolog. Foreldre: Sogneprest Harald Ulrik Sverdrup (1813–91; se NBL1, bd. 15) og Caroline Metella Suur (1816–1903). Gift 1) 16.4.1886 i Balestrand med Maria Vollan (20.8.1865–12.4.1891), datter av klokker, senere skoledirektør Ole Christiansen Vollan (1837–1907) og Johanne Kathrine (“Hanna”) Tonning (1838–1908); 2) 18.7.1893 i Bergen med Agnes Vollan (6.11.1866–31.10.1952), søster av hustru nr. 1. Brorsønn av Johan Sverdrup (1816–92); bror av Jakob Sverdrup (1845–99) og Georg Sverdrup (1848–1907); far til Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957), Mimi Sverdrup Lunden (1894–1955) og Leif Sverdrup (1898–1976).

Edvard Sverdrup var en av de sentrale kirkeledere i Norge i de første par tiår av 1900-tallet. Han var blant de første lærere ved Det teologiske menighetsfakultet (MF) og satt 1911–23 som formann i Det norske lutherske indremisjonsselskaps hovedstyre.

Sverdrup vokste opp på prestegården i Balestrand. Han gikk på katedralskolen i Bergen og tok examen artium 1880. I likhet med flere av sine eldre brødre studerte han teologi ved universitetet i Kristiania og ble cand.theol. 1885. Etter eksamen ble han ansatt som lærer ved Sogndal folkehøgskole, som var grunnlagt av broren Jakob Sverdrup. Her stod han frem som målvennlig norskdomsmann. 1893 ble han utnevnt til sogneprest i Sulen (nå Solund) ytterst i Sogn. Kallet var hardt og tok på helsen, og 1898 ble han sogneprest i Rennesøy.

Etter studier i Leipzig ble han 1908 lærer i kirke- og dogmehistorie ved Menighetsfakultetet, en stilling han hadde til sin død, fra 1918 med tittelen professor. Fra 1916 var han også formann i lærerrådet ved MF. Det nye fakultet hadde sine startvansker, men Sverdrup ledet det gjennom krisene. Han så ikke på MF som en nødsforanstaltning på grunn av den liberale teologi. Presteutdannelsen var en sak som hørte menigheten til: Den skjer for menigheten og bør skje ved menigheten.

Indremisjonsselskapet ble en moderne organisasjon under Sverdrups ledelse. 1911 fikk kvinner stemmerett og ble valgbare til styrer og råd (unntatt hovedstyret). 1913 holdt man etter initiativ fra Sverdrup det første “Geilomøtet”, et samtaleforum for ledere innen de kristelige organisasjoner. 1916 startet Indremisjonen sin bibelskole, en lærerskole i Kristiania og flere kristelige ungdomsskoler ble reist, og emissærstaben vokste. Sverdrup søkte å fastholde Indremisjonsselskapets sosiale og diakonale profil. Ved samarbeid mellom Kirkedepartementet, Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Indremisjonsselskapet ble det fast prestetjeneste (1920) og kirke (1921) på Svalbard.

Sverdrup “vilde ikke være med paa noget, der kunde føre Indremissionen bort fra Kirken”. Det betinget avstand til radikale og “ukirkelige” bevegelser. Men lavkirkelig som han var, ønsket han ingen “embetets indremisjon”. Indremisjonen måtte ha sin frihet, men fremfor alt forbli tro mot Skriften og den reformatoriske tradisjon. Organisasjonens storhetstid i mellomkrigstiden skyldtes ikke minst Sverdrups innsats.

Både som indremisjonsleder og som lærer ved MF var Sverdrup engasjert i “kirkestriden”. Hans avvisning av den liberale teologi var kompromissløs. Om det skulle bli fred i kirken, måtte de liberale godta den apostoliske trosbekjennelse etter dens likefremme mening (“ord for ord”), hevdet han. Men ut fra sin sosiale og kulturelle bakgrunn – han tilhørte en av landets fremste embetsslekter og hadde sitt utgangspunkt i folkehøyskolen – opptrådte han alltid saklig og kjempet med blanke våpen. Sverdrup var en av initiativtakerne til og møteleder ved det såkalte “Calmeyergate-møtet” i Calmeyergatens misjonshus i Kristiania 15.–18. februar 1920, der de kirkelige organisasjoner avviste alt “frivillig samarbeid” med liberale teologer.

Sverdrup fikk mindre tid til sitt faglige forfatterskap, men utgav til Indremisjonsselskapets 50-årsjubileum 1918 jubileumsberetningen Fra Norges kristenliv om Indremisjonen og Lutherstiftelsen. Han skrev også populærvitenskapelige bøker om Luther og reformasjonen. Som kirkehistoriker ville han være objektiv og upartisk. Samtidig la han vekt på at kirkehistorien var et teologisk fag.

Verker

  • Det menneskelige legeme med en kort oversigt over dyrene og planterne. En lærebog for høiere skoler, seminarier, amts- og folkehøiskoler, Bergen 1890
  • Menighetsfakultetet, i Luthersk Kirketidende 1910, s. 115–119 og 131–134
  • De sidste ting. Fire foredrag, 1912
  • Den evangelisk lutherske tro. Dens historiske gjennembrud og dens grundsandheter efter den augsburgske bekjendelse, 1915
  • Hvorledes Luther blev reformator, 1917
  • Luther som bibeloversætter, 1917
  • Fra Norges kristenliv. Den norske lutherstiftelse og Det norske lutherske indremissionsselskap 1868–1918, 1918
  • Luthers kamp med Rom. Efter dens historiske forløp til og med Riksdagen i Worms, 1922
  • Fader vor. Tanker ved Herrens bøn, 1922
  • Hauge och haugianismen (sm.m. L. Dahle), utg. ved T. A. J. Carlson, Jönköping 1925

    Etterlatte papirer

  • Forelesningsmanuskripter og -referater i MFs arkiv, Oslo

Kilder og litteratur

  • Stud. 1880, 1905, 1930
  • S. H. Finne-Grønn: Slegten Sverdrup, 1923
  • J. M. Wisløff: minneord i For Fattig og Rik nr. 6/1923
  • O. Moe: “In memoriam. Professor Edvard Sverdrup 1861–1923”, i Norvegia Sacra 1923, s. 308–316
  • J. Nome: Brytningstid. Menighetsfakultetet i norsk kirkeliv, 1958
  • A. Seierstad: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • O. Rudvin: Indremisjonsselskapets historie, bd. 2, 1971
  • E. Kopperud: Edvard Sverdrup. Kirkelig teolog og indremisjonsleder, spesialavh. MF, 1979
  • J. Schumacher: “Professor Edvard Sverdrup”, i TTK 1983, s. 105–115

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av Emanuel Vigeland, u.å.; MF, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.