Faktaboks

Edvard Hagerup Bull
Født
10. juni 1922, Bergen
Død
15. mars 2012
Virke
Komponist
Familie
Foreldre: Banksjef og redaktør Sverre Hagerup Bull (1892–1976) og Aldis Jebsen (1900–82). Gift 1955 med Anna Kvarme (f. 9.9.1934), datter av byggmester Lars Kvarme. Sønnesønn av Edvard Hagerup Bull (1855–1938).

Edvard Hagerup Bull er en særegen og noe omstridt komponist med et høyst personlig tonespråk; han har bodd store deler av sitt liv i Frankrike, noe som også gjenspeiler seg i hans musikk.

Han vokste opp på Jar utenfor Oslo i en musikalsk og politisk interessert familie. Faren hadde studert sosialøkonomi og musikk i Paris, og var dessuten plate- og konsertanmelder i Dagbladet og redaktør for oppslagsverket Musikkens verden. Hans interesse omfattet også tidens jazz og slagere, noe som skulle få nedslag i sønnens seriøse musikk senere. I oppveksten hadde Edvard Hagerup Bull også mye kontakt med sin farfar, høyesterettsassessor og finansminister i Michelsen-regjeringen 1905. Han kjente sin generasjons musikere, og var brorsønn av Ole Bull og fetter av Edvard Grieg, noe som gjør den yngre Edvard Hagerup Bull til Griegs 'petit neveu' (grandnevø).

Etter examen artium 1941 begynte Edvard Hagerup Bull å studere musikk i Oslo. Etter studier med Irgens Jensen, Bjarne Brustad (komposisjon), Erling Westher, Reimar Riefling (klaver), Arild Sandvold (orgel) og organisteksamen ved Musikkonservatoriet i Oslo 1947, reiste han til konservatoriet i Paris, der han studerte komposisjon for Darius Milhaud og Jean Rivier, og tok privattimer med Charles Koechlin. Komposisjonsklassen hadde i disse årene Olivier Messiaen i verkanalyse.

Sin Prix de composition (diplomeksamen) tok han 1953, og i løpet av studietiden skrev han omkring 15 komposisjoner, holdt i et egenartet språk. Innenfor en klassisistisk formfølelse, tre- eller firedelt sonateform, utfoldet Hagerup Bull tidlig et fortettet dissonerende spill, der akkorder og frasering fra jazz og norsk folkemusikk ofte slår igjennom (f.eks. Trompetkonsert nr 1, 1950). I midten av 1950-årene reiste han tilbake til Norge, og en stund føyde han seg inn i en generasjon som holdt neoklassiske idealer i hevd, inspirert av Stravinskij og Bartók. Men kontakten med Frankrike og kontinentet ble ikke brutt. Kjente ensembler som Quatuor Instrumental de Paris og dirigenter som Karl Ristenpart oppførte ham, og flere av verkene ble trykt av kjente forlag som Ricordi og Billaudot.

Behovet for fornyelse meldte seg, og 1960–62 var Hagerup Bull tysk statsstipendiat i Berlin og studerte for Schönberg-eleven Josef Rufer og komponisten Boris Blacher. Her utviklet han en idé om taktarter som stadig skiftet, “multimetriske variasjoner”. Under oppholdet ble Berlinmuren reist, og dette resulterte i det helt sentrale verket Epilogue for strykere, sterkt preget av begivenheten, en unik musikalsk dagbok. Tonespråket ligger tett innpå atonale verker som Alban Bergs Lyrisk suite. Verket har hittil (1999) ikke vært oppført i Norge.

Lysten på en norsk karriere tok brått slutt våren 1963, da Filharmonisk Selskaps Orkester, ledet av den rumenskfødte dirigenten Eduard Lindenberg, oppførte Symfoni nr. 2 (1958). Aviskritikken dagen etter tok i bruk usedvanlig sterke uttrykk. Dette kom som et sjokk på komponisten, som i verket hadde fulgt sin tidligere formsikre balansekunst av høyspent alvor og gjøglende innslag. Han verken ville eller kunne søke trøst og tilflukt blant de utskjelte kollegaene i Ny Musikk, hvis avantgarde-estetikk han ikke identifiserte seg med.

Fra 1963 til slutten av 1980-årene ble Hagerup Bull boende fast i Paris. Som første utlending fikk han oppdrag av det franske kulturministerium (Fløytekonsert, 1969 og Symfoni nr. 5, 1972). Et norsk publikum fikk sporadiske møter med Hagerup Bulls musikk, enten via NRK, som sendte opptak fra tyske og franske radiostasjoner der musikken var spilt inn, eller ved at norske musikere, særlig pianistene Einar Steen-Nøkleberg og Einar Henning Smebye, tok seg av Hagerup Bulls alt mer komplekse, men stadig lekende og dansante musikk.

Da Hagerup Bull i slutten av 1980-årene delvis bosatte seg i Norge, fikk han samlet tidligere plateinnspillinger på en dobbelt-cd. På ytterligere to cd-er ble kammerverker fra tiden 1957–85 spilt av det ledende BIT 20-ensemblet i Bergen (1996). I januar 1999 ble en ny trompetkonsert, Hommage à Gershwin, oppført i Oslo Konserthus av Ole Edvard Antonsen.

Verker

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Verkliste utg. av Norsk Musikkinformasjon, 1994
  • 6 symfonier: nr. 1 (3 Mouvements Symphoniques) 1955, nr. 2 1958, nr. 3 (Sinfonia Espressiva) 1963–64, nr. 4 (Sinfonia Humana) 1968–69, nr. 5 (Sinfonia in Memoriam) 1972, nr. 6 (Lamentazione. Sinfonia da Camera) 1981–82
  • 3 trompetkonserter: nr. 1 1950, nr. 2 1960, nr. 3 (Hommage à Gershwin) 1998
  • Den standhaftige tinnsoldat, ballett, 1948–49
  • Sinfonia di Teatro. Prélude Symphonique, 1950
  • Escapades, orkestersuite, 1952
  • Marionettes sérieuses, blåsekvintett, 1960
  • Epilogue for strykere, 1961
  • Accents for klaver, 1968
  • Fløytekonsert, 1969
  • Den Grimme Ælling, opera, 1972–77
  • Fyrtøyet, opera, 1973–74
  • Variantes multi-métriques for klaver, 1975
  • Chant d'Hommage à Jean Rivier for orkester, 1976
  • Prélude con Fuoco for klaver, 1978

    Plateinnspillinger (i Norge)

  • Edvard Hagerup Bull, 1993
  • Repliques, 1997
  • Profils, 1997

Kilder og litteratur

  • Biografi i Who is who in the world 1978–95
  • K. Høyland: biografi i CML, bd. 1, 1978
  • J. L. Caron: “Edvard Hagerup Bull”, i Les Bulletins de l'Association Française Carl Nielsen 12, 1994
  • T. Jensen: “Edvard Hagerup Bull, tel que je l'imagine”, i Ballade nr. 5/1995

Portretter m.m.

    Fotografiske portretter

  • Fotoserie av Guri Dahl; i Norsk Musikkinformasjon, Oslo og Norsk Komponistforening