Faktaboks

Edvard Drabløs
Født
1. april 1883, Sykkylven, Møre og Romsdal
Død
27. april 1976, Oslo
Virke
Skuespiller
Familie
Foreldre: Gårdbruker Jens Helgesen Drabløs (1856–1925) og Olave Velle (1852–1917). Gift 1920 med Astrid Peersen (19.11.1895–24.7.1979), datter av telegrafbestyrer Tobias Peersen (1869–1949) og hustru Asta (1874–1941).
Edvard Drabløs

Edvard Drabløs i rollen som Evensen i Den store barnedåpen, 1935

Edvard Drabløs
Av /NTB Scanpix ※.

Edvard Drabløs var i nesten hele sin karriere en av hovedkreftene ved Det Norske Teatret, som han hadde vært med å grunnlegge. Som skuespiller skapte han et rikt typegalleri, ikke minst som Holberg-tolker.

Edvard Drabløs var eldst av fire brødre og odelsgutt til gården Barbro i Velledalen. Faren var haugianer og barndomshjemmet pietistisk, og guttene lærte tidlig verdien av “alt med måte”. Hjemmet var likevel åpent for både politiske og kunstneriske strømninger. Faren holdt avis, alle barna spilte fele, og hjemmet var bygdas samlingspunkt. Etter barneskole og framhaldsskole begynte Drabløs på folkehøgskolen i Ørsta, der han lærte seg nynorsk og møtte folkeviseleiken, bygdebunadene og folkemusikken. Det ble bestemmende for hans store engasjement i målsaken. I Sykkylven øvde ungdomslaget inn stykker på nynorsk, og Edvard og lærerens sønn øvde inn Handes Ei hugvending. 17 år gammel debuterte han som 70-åringen Gunnar. Like etter satte han opp Ivar Aasens Ervingen.

For å løse inn odelen sin måtte han ha penger, han skaffet seg et agentur for symaskiner, og solgte Singer i tre år i Ålesund, før han reiste til Kristiania for å gå på Treiders handelskole. I Kristiania møtte han igjen amatørteateret, leikarringen og målstriden i miljøet rundt Kaffistova og Studentmållaget. I Bondeungdomslaget ble han kjent med Hulda Garborg og Rasmus Steinsvik. Da Hulda Garborg skulle reise på turné 1919 med Det norske spellaget, ble Drabløs med som skuespiller. Siden han hadde “merkantil” utdanning, fungerte han også som sekretær og reklamemann, reiseleder og regissør. Drabløs var initiativtaker til L/L Det Norske Teatret, som startet 22. november 1912. Det var begynnelsen på Det Norske Teatret, et teater Drabløs var trofast mot hele livet.

Da Rasmus Rasmussen sluttet som teatersjef 1915, overtok Drabløs sjefsstillingen. Han åpnet med Ivar Mortensson Egnunds Varg i Veum, så fulgte Sven Morens Vårflaumen, Vilhelm Krags Jomfru Trufast og Den meinsvorne av Ludwig Anzengruber. Stykkene hadde liten suksess, og 14 dager etter premieren på Den meinsvorne sluttet Drabløs som teatersjef, lånte 200 kroner av Arne Garborg og reiste til Stockholm og København for å studere teater. Ved siden av studiene drev han farsgården i fem år, en slitsom pendling mellom teateret og bygda.

Tilbake i Kristiania tok Drabløs kontakt med Fahlstrøms Friluftsteater, som skulle sette opp Oehlenschlägers Hagbarth og Signe i Frognerparken. Han fikk rollen som skalden Halloge, spilte på riksmål og fikk god kritikk. Da Fahlstrøm tilbød seg å lese med ham under forutsetning av at han ikke skulle snakke dialekt eller være sammen med sunnmøringer på ett år, takket han for seg og drog ut med sitt eget teater, Den norske turné, senere Drabløs Teater. I fem år, fra 1920 til 1925, reiste han rundt i hele landet, med over tusen oppsetninger. I denne tiden presenterte han en rekke forfattere: Det startet med Peder Egge, senere fulgte – ved siden av Holberg – bl.a. Bergstrøm, Bjørnson, Bojer, Roger Martin du Gard, Sven Moren, Jens Tvedt, Nils Collett Vogt og Johan Falkberget. En rekke av senere kjente skuespillere fikk sin debut på Drabløs Teater, bl.a. Dagmar Myhrvold, Tordis Maurstad, Finn Bernhoft og Olafr Havrevold.

Ved siden av at han gjestet hele Norge, reiste Drabløs også til Amerika og spilte Jeppe i New York og Chicago.

Drabløs var en beskjeden mann og kan ikke skilte med så mange hovedroller. Men med sin skarpe virkelighetssans og sitt glitrende sunnmørslune skapte han et rikt typegalleri og stod fra 1912 til 1963 som en av Det Norske Teaters hovedkrefter. Hans kloke humor og usvikelig ekte følelse gjorde ham til en ypperlig Holberg-tolker i roller som Jacob Skomakar (1913), Herman von Bremen i Den politiske kannestøpar (1919), Per degn i Erasmus Montanus (1925) og Frands i Jean de France (1930).

Edvard Drabløs var også en fin tolker av russisk litteratur, bl.a. som godseieren Teljegin i Morbror Vanja av Tsjekhov (1930), regimentslegen i Tre systrer (1941) og den gamle tjener Firs i Kirsebærhagen (1949), Dobtsjinskij i Gogols Revisoren (1936), hornblåseren i Gorkijs Jegor Bylutsjov (1935) og Luka i Nattasylet (1939).

Den danske dikterpresten Kaj Munk skapte store roller for Drabløs: Ordet (1933), hovedrollen prof. Mansch i Han sit ved smeltedigelen (1938), biskopen i Kjærleik (1940) og Quintus Fabius i Føre Cannæ (1945).

Drabløs behersket alle fag, fra korfører i Sofokles' Antigone (1945) og en gripende, døende indianer i Maxwell Andersons High Tor (1940) til biskop Nikolas Arneson i Ibsens Kongsemnerne (1950), Crooks i John Steinbecks Mus og menn (1939) og i J. M. Synges Helten frå den grøne øya (1948), hvor han sammen med Carsten Winger og Lars Tvinde laget en trio av irske patriotiske alkoholister – og ikke minst kloakkreinskaren i Jean Giraudoux' Den gale fra Chaillot (1950).

Det var nok de norske forfattere som stod hans hjerte nærmest, Holberg først og fremst, men han gjorde også fine skikkelser som Olaves i Braatens Ungen og kirketjener Evensen i Den store barnedåpen i flere oppsetninger, og Carlos Magnus i Garborgs Læraren (1936). Hans siste oppgave var Kristen i Bleikeplassen av Vesaas (1963), som også ble spilt i Fjernsynsteatret 1965.

Drabløs ble igjen sjef for Det Norske Teatret 1950–51 og hadde flere regioppgaver for teateret, bl.a. Arne Garborgs Læraren (1943, 1948 og 1951), Holbergs Det lykkelige skibbrudd (1942 og 1946) og Erasmus Montanus (1947), Helge Krogs Kom inn og Levande og døde (begge 1945), og Pär Lagerkvists Lat menneska leve (1950) og Han som fikk leva livet om att (1953).

Edvard Drabløs var kjent for sin lune humor, men den var ikke alltid uten malise. Da han en gang skulle vurdere en ny elev ved teateret og den unge mannen klemte i vei med “Å være eller ikke være”, hørte Drabløs tålmodig etter, så på ham – lenge – og sa så stille: “Du skulle ha vore komikar du gut!”

Drabløs spilte også i en rekke filmer, bl.a. Fante-Anne (1920), Jomfru Trofast (1921), Bør Børson jr. (1938), Gjest Baardsen (1939), Tørres Snørtevold (1940), Trysil-Knut (1942), To mistenkelige personer (1950), Vi gifter oss (1951) og Ni liv (1957). Hans siste film var Arthur Millers Smeltedigelen, gjort for Fjernsynsteatret 1965.

Drabløs var æresmedlem i Norsk skuespillerforbund, hadde Statens kunstnerlønn fra 1959 og ble ridder av St. Olavs Orden 1953.

Kilder og litteratur

  • A. Klæbo: Edvard Drabløs. Eit liv på teatret,1967
  • Det Norske Teatrets arkiv