Edvard Christian Danielsen var offiser i det norske sjøforsvaret og sjef for forsvarsgrenen 1949–51. Han var en markant lederskikkelse og forlot sjefsstillingen i protest mot nedprioritering av Marinen. Han var sjef for Admiralstaben under den annen verdenskrig og en drivende kraft i utbyggingen av Marinen gjennom hele 1940-årene. 1942 stilte han seg i spissen for en organisert politisk opposisjon mot regjeringen Nygaardsvold.
Danielsen vokste opp i et maritimt miljø i Mandal, og han valgte en karriere som sjøoffiser. Etter endt sjøkrigsskole 1909 studerte han 1913–14 ved Norges Tekniske Høyskole med henblikk på tjeneste på ubåt. Han gjorde tjeneste i nøytralitetsvakten under den første verdenskrig fra 1914 inntil han 1917 gikk inn i ubåtdivisjonen, der han avbrutt av kortere perioder i sjøtjeneste på overflatefartøyer tjenestegjorde helt til 1936 – hovedsakelig som skipssjef og divisjonssjef. Deretter var han i et par år sjef for tråleroppsynet i Nord-Norge og 1938–39 for torpedobåtavdelingen.
Danielsen markerte seg som en dyktig og energisk lederskikkelse i Marinen både på det operative plan og i det mer langsiktige planarbeidet. Dette kom ikke minst til uttrykk i hans tid i Admiralstaben, først som avdelingssjef 1938–40 og senere som sjef både i London under den annen verdenskrig 1941–43 og i Norge igjen 1945–46, og likeledes under tjenestegjøring i Sjøforsvarets overkommando i London som stabssjef 1940–41 og som nestkommanderende 1941–44.
Marinens aktive krigsinnsats bidrog til at den fikk en mer sentral plass i norsk forsvarsplanlegging og -utbygging utover i 1940-årene. I denne utviklingen var Danielsen en drivende kraft. Særlig betydningsfull var hans deltakelse i og oppfølging av det omfattende planarbeid som manifesterte seg i flåteplanen av 1944. Flåteplanen inneholdt et ambisiøst program for oppbyggingen av den norske militære flåten i etterkrigstiden og anbefalte en omlegging fra en kystnær marine med mange små fartøyer til en tyngre marine med større fartøyer som skulle være i stand til å løse oppgaver på åpne kyststrekninger og på det åpne hav. Selv om marineledelsen etter hvert modererte sine ærgjerrige forslag, var planarbeidet avgjørende for opprustningen av Marinen etter krigen.
Allerede høsten 1941 var Danielsen aktuell som sjef for Marinen, og han ble av de fleste innen våpengrenen ansett som det beste sjefsemnet. Danielsens helse var imidlertid sviktende våren 1941. Han ble innlagt på sykehus for problemer med lungene og var ikke i arbeid på et halvt års tid. Av frykt for et nytt sjefsskifte etter kort tid valgte regjeringen ikke å tilsette ham som sjef.
Danielsen frisknet imidlertid til og gjorde seg bemerket i aksjoner mot London-regjeringen med krav om opprettelse av en rådgivende forsamling for nordmenn på utefronten. Han var bl.a. en av de sentrale initiativtakerne til et rundskriv av 25. november 1942 – benevnt som Danielsen-skrivet – og en påfølgende underskriftsaksjon som gikk inn for et slikt utefrontråd. Regjeringen Nygaardsvold hadde tungtveiende konstitusjonelle og praktiske innvendinger mot kravene og avviste dem. Aksjonene fikk imidlertid ikke konsekvenser for Danielsens videre karriere, og mye tyder på at Danielsens handlemåte var mer inspirert av idealisme enn av politisk motvilje mot regjeringen, samtidig som andre mer partipolitisk motiverte krefter trolig dyttet ham foran seg i denne saken.
1944 ble Danielsen som sjef for Marinekommando Nord-Norge første sjømilitære sjef i den frie del av Norge. 1946 ble han sjef for Sjøforsvarskommando Vestlandet, hvor han var til 1949 – avbrutt av et års midlertidig tjeneste som nestkommanderende i Forsvarsstaben – inntil han ble viseadmiral og sjef for Sjøforsvaret 1949. Danielsen satt imidlertid ikke i stillingen lenger enn til sommeren 1951. Da gikk han sammen med sin stabssjef av i protest mot at den norske marinen kun ble tildelt beskjedne oppgaver innenfor rammen av NATOs fellesforsvar. Han var særlig misfornøyd med at kravet om å anskaffe et større overflatefartøy ikke ble innfridd. Selv fremholdt Danielsen at avgangen ikke måtte forstås som kritikk av NATO, men at den var en reaksjon på forsvarsminister Jens Christian Hauges sterke politiske styring av Forsvaret. Etter et par år som salgssjef i A/S Heistad fabrikker på tampen av sin yrkeskarriere trakk han seg tilbake og levde et rolig liv i Mandal til sin død 1964.