Dore Lavik

Skuespiller og teaterleder. Foreldre: Gårdbruker Johannes Andersson Lavik (1823–97) og Kari Andersdatter Kyte (1820–1907). Gift 1) 25.4.1896 med skuespiller Ludovica Levy (1856–1922), ekteskapet oppløst 1906; 2) fra 1904 samboer med lærer og skuespiller Anne Marie Rindal f. Andersen (1881–1969; se Marie Hamsun). Bror av Andreas Lavik (1854–1918) og Johannes Lavik (1856–1929; se NBL1, bd. 8); farbror til Nils Lavik (1884–1966) og Herbrand Lavik (1901–65); datterdatters sønn av Brynjel Andersen Gjerager (1761–1838; se NBL1, bd. 4).

Dore Lavik var skuespiller og teaterleder. Gjennom sine ambulerende teaterselskaper formidlet han ny norsk dramatikk også utenfor landets grenser.

Lavik arbeidet på farsgården til han begynte sin utdannelse. Den startet med at han leste til middelskoleeksamen på egen hånd (1883). Deretter reiste han til Kristiania, hvor han gjennomførte toårig gymnas på Hauges Minde og tok examen artium ved Kristiania katedralskole 1885. Året etter tok han anneneksamen og studerte så filologi til 1888, mens han livnærte seg som huslærer hos doktor Oscar Nissen.

Laviks trang til scenen ble vakt i studietiden. Han leste med skuespillere, og Herman Bang mente han hadde et scenisk talent. På Den literære Variété, som Bang drev på Christiania Tivoli 1892, fremførte Lavik dikt. Til tross for sterke forhåpninger om opptreden på Christiania Theater ble det ingen teaterdebut for Lavik. Han reiste til USA samme år og ble der i to år. I Amerika arbeidet han bl.a. som abonnementssamler for avisen Skandinaven, som forsikringsselger og murerhåndlanger. Samtidig opptrådte han med andre norske amatører i Scandia Hall i Chicago.

Lavik kom tilbake fra Amerika 1894 og ble redaksjonssekretær i Social-Demokraten. Men fortsatt hadde han sterk teaterlyst. Året etter ble han engasjert ved Den Nationale Scene i Bergen. Der opptrådte han for første gang 8. september 1895 i Gustav Esmanns Magdalene. Hans egentlige debut var imidlertid i rollen som Eilert Løvborg i Ibsens Hedda Gabler 10 dager senere. I Bergen møtte han Ludovica Levy, enke etter den danske teaterdirektøren Bernhard Levy. Hun var elevinstruktør der, og de giftet seg 1896. Da hun ble oppsagt 1899, sa også Lavik opp sin stilling.

Paret drog til Kristiania, hvor de startet Secondtheatret, som åpnet 25. august 1899. Til teateret ble det knyttet en elevskole med undervisning i plastikk, sang, litteratur- og kunsthistorie samt norsk, fremmedspråk og landsmål. Teateret gikk konkurs 1901, og de måtte innstille driften. Ektefellene flyttet fra hverandre. Dore Lavik begynte som omreisende teaterdirektør og turnerte i Norge, Sverige og Danmark.

Frem til sin død ledet han forskjellige ambulerende teaterselskaper, bl.a. Det Norske Skuespillerselskab, der han bl.a. engasjerte den unge skuespilleren Anne Marie Andersen (senere Marie Hamsun). Han fikk skilsmisse fra Ludovica Levy 1906, men det planlagte ekteskapet med Marie ble ikke noe av.

Som skuespiller opptrådte Lavik fortrinnsvis i karakterroller. Ifølge Andreas Paulsons artikkel om Lavik i NBL1 hadde han “en høi, sterk, kraftig skikkelse med et kantet, men karakterfullt ansikt. Han hadde til gjengjeld også en kantet, hård røst”. I Bergen gjorde han seg bemerket som bl.a. Bothwell i Bjørnstjerne Bjørnsons Maria Stuart i Skottland. I denne rollen mente Paulson at Lavik utfoldet “all den urkraft han eiet og som ellers ofte var ham en hindring på scenen”. I 25-årsjubileumsboken for Den Nationale Scene betegnes rollen som Otar Bergheim i Bjørn Bjørnsons Johanne som hans gjennombrudd: “Han gav et troværdig gripende billede av den ulykkelige bondeteolog, saa keitet i sin tale, saa dyp i sit følelsesliv, saa primitiv ubehersket i utbruddene av sin lidenskap, at han uvilkaarlig blev hovedpersonen om hvem interessen samlet sig.” Samme sted heter det også at Lavik som Kareno i Hamsuns Ved Rigets Port og Aftenrøde viste “en mandig kraft som virket overbevisende”. Han opptrådte også som Ramset i Gunnar Heibergs Kong Midas.

Om Laviks stemme skrev Vilhelm Krag i Heirrefjæren: “Man kunde tydelig høre at han var fra Søndmør [sic] […] han knasede Ordene sønder og sammen med sine sterke søndmørske Tænder […] Så længe han levede og så meget han strævede, greide han aldrig at faa brukket op denne stærke søndmørske Tandgarden.” I all sin opptreden beholdt Lavik sin særpregede dialekt. “Ja – jeg tror, han kun var helt lykkelig, naar han fik bruge det i sin kunst,” skrev Fernanda Nissen i sin nekrolog over ham.

1907–08 turnerte Lavik med et teaterselskap i Danmark. Oppslutningen var dårlig, og ved sesongavslutningen sa han opp skuespillerne. Deretter drog han på en opplesningsturne på Vestlandet. Han ble syk og arrangerte siste opplesning på Seim 8. juni 1908. Åtte dager senere døde han.

Kilder og litteratur

  • Stud. 1885, 1910, 1935
  • Urd 1920, s. 43f.
  • H. Wiers-Jensen og J. Nordahl-Olsen: Den nationale Scene. De første 25 aar, Bergen 1926
  • A. Paulson: Komediebakken og Engen, Femti års teatererindringer, 1932
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • T. Næss: Ludovica Levy. Teaterdronning på Norges lange kyst, 1999

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.