Dikken Zwilgmeyer

Forfatter. Foreldre: Justissekretær, senere byfogd, stortingsmann Peter Gustav Zwilgmeyer (1813–87) og Margrethe Gjørvel Daae (1825–87). Ugift. Søsterdatter av Ludvig Daae (1829–93); tante (fars søster) til Dagfinn Zwilgmeyer (1900–79).

Dikken Zwilgmeyer står som en av de viktigste fornyerne av norsk barnelitteratur ved forrige århundreskifte. Hun brakte norsk samtidsmiljø og gjenkjennelige norske barn inn i litteraturen. Mindre anerkjent i samtiden var hennes feministisk orienterte romaner og noveller for voksne.

Hun var født i Trondheim, men kom 8 år gammel til Risør, der faren var blitt byfogd. Hennes oppvekst la inspirasjonen for mye av forfatterskapet. Hun fikk ingen formell utdannelse, men hadde tidlig vist kunstneriske anlegg og fikk gå som elev hos flere kunstmalere, bl.a. Christian Krohg. Hun begynte også tidlig å skrive. Den første fortellingen, En Hverdagshistorie, kom på trykk i Nyt Tidsskrift 1884. Det var en besk novelle om en trist kvinneskjebne. Ytterligere tre noveller med skarp samfunnskritisk tone kom i de følgende to årene, men tekstene ble ikke mottatt med særskilt interesse.

Vendingen kom med den første barnefortellingen, Afbrudt 17. mai, som ble trykt i Illustreret Tidende for Børn i årgangen 1888/89. Forlagsmannen Fredrik Nygaard i Bergen leste den og så et potensial, og det var etter påtrykk herfra Dikken Zwilgmeyer debuterte med barneboken Vi børn 1890. Boken var skrevet i jeg-form og ble utgitt under pseudonymet “Inger Johanne, 13 Aar gammel”. Boken ble en stor suksess, og den ble gjennom årene etterfulgt av 11 nye Inger Johanne-bøker. Mange trodde at disse livaktige skildringene faktisk var skrevet av en jentunge. Den muntlige stilen, som gav så naturlig uttrykk for et barns glede, sorg og undring, ble mottatt som en forfriskende nyhet. Inger Johanne ble et moderne forbilde og en yndling for norske barn i mange generasjoner.

Dikken Zwilgmeyers øvrige barnebøker var mer stillferdige i tonen. Fire kusiner forteller om en eldre storgårdsenke som inviterer fire barnebarn til et års avlastningsopphold. Boken gir en rik miljøskildring og en persontegning av ung og gammel, høy og lav, som lodder langt dypere enn Inger Johanne-bøkenes barnlige innsikt. En av de “fire kusiner” blir nærmere portrettert i oppfølgeren, Anniken Prestgaren, der outsideren med sin sårbarhet og styrke kanskje for første gang blir hovedpersonen i en norsk barnebok. Forfatterens sterke troverdighet gav også ungdomsfortellingen Paul og Lollik en særlig tyngde. Erkjennelsesskildringen av ung erotikk og forelskelse var tematisk langt forut for sin tid og kunne mange tiår senere holdes som et kvalitetskorrektiv til nyere ungpikeromaner.

Zwilgmeyers første bokutgivelse for voksne, novellesamlingen Som kvinder er, kom 1895. I disse fortellingene om ugifte kvinners harde kår i samfunnet viste forfatteren et ganske annet ansikt. Tekstene er skrevet med både innlevd alvor og en bitter, galgenhumoristisk ironi. Både denne boken og den dristige pubertetsromanen Ungt sind ble mer eller mindre tidd i hjel av tidens kritikere. Verken de eller publikum ville vite av den samfunnskritiske Dikken Zwilgmeyer. Etter denne mottakelsen skrev hun ikke flere bøker for voksne med samme brodd og egenart. Mye tyder på at skuffelsen over manglende forståelse kan ha ført til resignasjon.

Dikken Zwilgmeyer holdt en lav profil som privatperson. I dag vet vi at flere av skjebnene hun skildret, lignet hennes eget liv. Hun giftet seg aldri, og hennes voksenliv var delvis formørket av sykdom. Etter et sanatorieopphold der hun og en annen pasient, Inga Ødegaard, var blitt nære venner, ble hun invitert til å bo sammen med fru Ødegaard og hennes mann og barn. Dette ble Dikken Zwilgmeyers hjem og “familie” de siste årene av livet.

En tid etter Dikken Zwilgmeyers død 1913 skrev Sigrid Undset en minneartikkel der hun hyller Zwilgmeyer som sin lærerinne og for første gang fremhever forfatterens to ansikter: den hyggelige barnefortelleren og den bitre samfunnsrefseren. 1953 kom en minneutgave av Som kvinner er, og da ble boken mottatt som en glemt perle i norsk litteratur. I 1970- og 1980-årene ble forfatterskapet gjenutforsket i et kvinnepolitisk perspektiv, og da ble det antatt at Dikken Zwilgmeyers kristne livssyn kan ha vært i konflikt med hennes samfunnssyn. Dette kan også ha medvirket til hennes retrett som seriøs voksenforfatter. En fatalistisk livsholdning kan for øvrig spores mange steder i hennes diktning. I romanen Emerentze lar hun tittelpersonen oppsummere sin skjebne slik: “Livet gaar i bølgegang – op og ned. Saa fører Vorherre en did, en skal, ikke did, en tænker sig i ungdommens dage.”

Verker

    Barnebøker

  • Vi børn, Bergen 1890
  • Karsten og jeg, Bergen 1891
  • Fra vor by, Bergen 1892
  • Sommerferier, 1894
  • Barndom, Bergen 1895
  • Morsomme dage, Bergen 1896
  • Hos onkel Max og tante Betty, Bergen 1897
  • Udenlands, Bergen 1898
  • Fire kusiner, 1899
  • Anniken Prestgaren, 1900
  • Syvstjernen og andre historier, Bergen 1900
  • Frøken Lybæks pensionatskole, 1901
  • Lille Jan Bluhme, 1903
  • Kongsgaardgutten, 1904
  • Maja, 1905
  • Hos farfar paa Løvly, 1910
  • Vi tre i hytten, 1911

    Ungpikeromaner

  • Paul og Lollik, 1904
  • Inger Johanne, 1909

    Bøker for voksne

  • Som kvinder er. Seks fortællinger, 1895
  • Ungt sind, roman, 1896
  • Mægler Porsvold og andre historier, 1902
  • Emerentze. En slægtshistorie, roman, 1906
  • Maren Ragna. Et stykke livshistorie, roman, 1907
  • Thekla, roman, 1908

    Enkeltstående noveller og fortellinger i tidsskrifter (et utvalg)

  • En Hverdagshistorie (under pseud. K. E.), i Nyt Tidsskrift 1884
  • Der er forskjel (under pseud. K. E.), ibid. 1885
  • Jørgen (under pseud. Henrik M.), ibid. 1885
  • En lærer (under pseud. K. E.), i Tilskueren 1888
  • Thorvaldine Budeie, i Urd, julen 1903
  • Lyse nat og dag, i Julehilsen 1907
  • Gamle, længst forsvundne dage, i Urd, julen 1908
  • Da Jøran fikk premie, i Magne 1912

Kilder og litteratur

  • S. Undset: “Dikken Zwilgmeyer”, i Festskrift til William Nygaard, 1913
  • R. Deinboll og A. C. Melhus: Dikken Zwilgmeyer. Bibliografi med innledning, 1953
  • K. Skjønsberg: Utviklingen av norske barnefortellinger fram til og med Dikken Zwilgmeyer, 1953
  • A. Ugland: “Slik var Inger Johanne”, i Røde Kors' julehefte 1959
  • NLH/Bull, bd. 5, 1960
  • S. Hagemann: Barnelitteratur i Norge 1850–1914, 1974
  • J. Hareide: Protest, desillusjonering, resignasjon. Dikken Zwilgmeyers forfatterskap for voksne, 1982
  • S. Hagemann: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • W. Dahl: Norges litteratur II: Tid og tekst 1884–1935, 1984
  • L. M. Sandnes og I. Ro Krogh: En hverdagshistorie. Dikken Zwilgmeyer og gla'jenta Inger Johanne, 1990

Portretter m.m.

  • Kulltegning (skulderbilde) av Asta Nørregaard, 1903; p.e.; gjengitt i Norske portretter. Forfattere, 1956, s. 211

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.