Dagny Juel var en original og dristig forfatter, sentral i bohemkretsen og med betydning for både Edvard Munch og August Strindberg. Hun var en myteomspunnet kvinne i kunstnermiljøene i både Berlin og Paris, Kraków og Warszawa. 1901 ble hun skutt i Tbilisi, 34 år gammel.
Dagny Juel vokste opp i Kongsvinger, i den idylliske trehusbebyggelsen nedenfor festningen, i et kondisjonert miljø. 7 år gammel begynte hun på Anna Stangs pikeskole, og etter konfirmasjonen gikk hun to år på skole i Tyskland. Så fulgte flere års musikkstudier, først i Kristiania hos pianisten Erika Nissen fra Kongsvinger, fra 1892 i Berlin. Hun kom snart inn i kretsen av toneangivende kunstnere som Sigbjørn Obstfelder og Edvard Munch. 1893 giftet hun seg i Berlin med den polske forfatteren Stanisłav Przybyszewski og bodde der til 1898, deretter i Frankrike, Spania og Polen. De fikk to barn sammen.
I Berlin skrev Dagny Juel 1893 sin første novelle, Rediviva. Fra første stund skrev hun utfordrende, om utfordrende kvinner: aktive og begjærende. Reaksjonene var deretter. “Juel har nu valt sin handtering, og gripit pennan i stället for kuken. Hon skrifver noveller om kärlek, hordom, mord og annan dålighet,” skrev Bengt Lidfors til August Strindberg. Skuespillet Den sterkere fra 1895 var det eneste av stykkene hennes som ble publisert i Norge mens hun levde. Det handler om lidenskap og destruktiv kjærlighet. Skuespillet Synden ble oppført på Den frie intimscene i Praha høsten 1898 og publisert på tsjekkisk året etter. Også dét handler om begjær som dreper både liv og uskyld. Da mannen i stykket, Fin, forelsker seg i en annen, drukner hustruen seg. Så går hun igjen og plager livet av de to gjenlevende elskende. Lidenskapen gjør kjærligheten til en fortærende ild: “...vi to er fordømt til evigt at elske hinanden”, sier Sigrid i Ravnegård. Hun er “den eneste kvinnelige dramatiker i sin samtid som gir avkall på uskyldsmyten”, skriver Mary Kay Norseng.
Dagny Juel fornyet dramaformen, brøt med realismen og foregrep ekspresjonismen – den sene Ibsen og Strindberg. Settingene er symboltunge, sekvensene marerittaktige, surrealistiske. I Synden er scenen for mørkets gjerninger en elegant salong badet i lys og champagne. I Ravnegård og Når solen går ned er scenene dype, mørke rom, som gravkamre – og personene deretter: liggende i lange hvite kjoler, eller kledd som hvite flammer. I scenerommets utkant svever svarte dødsfugler.
Dagny Juel skrev også dikt, 14 i alt, og “fragmenter”. Også som lyriker brøt hun med tradisjonen og hentet inspirasjon fra den franske symbolisten Paul Verlaine, som så musikken som det viktigste i diktet. Hun er et særsyn som kvinnelig norsk lyriker i denne perioden, med dystre dikt om angst og død – og stillheten etterpå.
Dagny Juel levde hardt, men kompromissløst, ofte i kummerlige kår. Hun foraktet det bestående, var elsket av noen, men hatet av mange som en femme fatale, en levende skandale både før og etter sin død. Ryktene sa at hun var skutt av en sjalu elsker. Sannheten var at gjerningsmannen var en sinnsforvirret venn. Han drepte henne, skrev han, fordi hennes liv med Przybyszewski var blitt så tragisk. Dét var sant nok.
Verkene hennes ble først utgitt samlet 95 år etter hennes død. I hennes barndomshjem Rolighed ligger nå Norsk Kvinnemuseum. Dagny Juel er gravlagt i Tbilisi.