Faktaboks

Dagfinn Hauge
Født
14. juli 1908, Bergen
Død
14. mars 2007, Larvik, Vestfold
Virke
Biskop
Familie
Foreldre: Lærer David Hauge (1876–1926) og Kari Bremer (1880–1979). Gift 1938 med Lulli Tvedt (1.6.1906–1997), datter av overrettssakfører Olav Tvedt (1861–1920) og Karin Steen (1880–1960).
Dagfinn Hauge
Dagfinn Hauge
Av /NTB Scanpix ※.

Dagfinn Hauge var en avholdt biskop i Tunsberg i årene 1962–78 og var med i mange styrer og råd. Landskjent ble han allerede under den annen verdenskrig, da han var prest og sjelesørger for en rekke norske dødsdømte fanger på Akershus.

Hauge vokste opp i Bergen, men foreldrene kom fra Sogn, og i ungdomstiden var han med i det frilynte ungdomslaget Ervingen. Etter examen artium 1927 drog han til Oslo for å studere teologi på Menighetsfakultetet og tok embetseksamen der 1932. Året etter begynte han som sekretær for Arendals kristelige Ungdomsforening, og etter ett år ble han tilsatt som hjelpeprest i Arendal og fungerte også et år som sogneprest. I de årene “oppdaget” han det frivillige organisasjonsarbeidet, som stod sterkt på Sørlandet og som han, ikke minst som biskop, kom til å knytte nære kontakter til.

1938 ble Hauge tilsatt som småkirkeprest i Lilleborg i Oslo, en menighet uten noen egentlig kirke, men med et gammelt varietéteater som huset en yrende aktivitet på mange plan. 1942 ble bygningen også sentrum for distribusjon av “danskesuppen”. Fra 1942 var Hauge leder for Danskehjelpen, og han var etter krigen ivrig med for å samle inn midler som takk for danskesuppen, det som ble til konferansestedet Lysebu i Holmenkollåsen. Etter krigen ble han også ridder av Dannebrogordenen.

Etter oppfordring fra biskop Eivind Berggrav ble Hauge, ved siden av sin stilling i Lilleborg, i begynnelsen av 1941 fengselsprest for de norske fangene på Akershus og anerkjent som sådan av de tyske myndigheter. Han fikk adgang til cellene og fikk også holde gudstjeneste for fangene, som ofte ble sendt videre til tyske fengsler. Han kunne også formidle hilsener til de fengsledes pårørende. Mot slutten av 1941 kom imidlertid de første norske fanger med dødsdom til Akershus, og i årene som fulgte fikk Hauge være hos 50 av dem i deres siste dager og timer før henrettelsen. Han gav dem Bibel og salmebok og var forbauset over hvordan de med en sikker gudstro og med ro og verdighet forberedte seg på det som skulle komme. Straks etter krigen skrev Hauge boken Slik dør menn, hvor han skildret sine opplevelser. Boken vakte stor oppsikt. Mot slutten av krigen ble Hauge medlem av Den midlertidige kirkeledelse, og etter krigen var han medlem av Nasjonalhjelpens fellesutvalg.

Hauge var også en kort periode medlem av Oslo bystyre før han 1948 ble kalt som ny generalsekretær i Norges kristelige ungdomsforbund. Under krigen hadde det kristne ungdomsarbeid en storhetstid, men det fikk i likhet med mange andre arbeidsgrener i kirken vanskelige tider i årene som fulgte. Det ble Hauges oppgave å inspirere lederne til ny innsats, og det gjorde han ved sine reiser rundt om i landet og med sine mange taler. 1951–53 var han også formann i Organisasjonenes Fellesråd, som samlet mye av det frivillige arbeid i kirken. 1952–56 var han viseformann i Den norske kirkes presteforening. Han var styremedlem i Lutherstiftelsen 1945–61 og formann i styret for Diakonissehuset i Oslo 1946–60.

Etter seks år som generalsekretær ble Hauge 1954 utnevnt til res.kap. i Vestre Aker, og han ble sogneprest samme sted 1959. Der samlet han mange om sin prekestol og enda flere til de ukentlige andakter på Marienlyst skole. Samtidig fikk han stadig flere tillitsverv, bl.a. som redaktør av Luthersk Kirketidende og medlem av styret for Kristelig Gymnasium. Snart ble Hauge også nevnt som bispekandidat, og 1961 ble han utnevnt til biskop i Tunsberg. Selv om han ikke var nominert, fikk han likevel et flertall ved den rådgivende avstemning.

Som biskop var Hauge nærmest ustanselig på farten. Han mente at kontorpersonalet utmerket godt kunne klare det meste av administrasjonen. Når noen spurte Hauge om en biskops hverdag, svarte han ofte: “Han kjører bil.” Han drog på visitaser, var med på alle slags jubileer og var omhyggelig med å holde kontakten med de offentlige myndigheter. Det førte bl.a. til at han tidlig markerte seg i bispekollegiet og i offentligheten som en ivrig statskirketilhenger. Han var også skeptisk til de mange reformer som kom, med legfolkets stadig større myndighet gjennom Kirkerådet og kirkemøtene. Men på sine mange besøk rundt om i menighetene ble han mest kjent som den kontaktskapende biskop som inspirerte til innsats.

Ved siden av sin bispegjerning fortsatte Hauge med sin innsats for den kristne undervisning, bl.a. som formann i Landslaget for kristen skole 1965–69, men først og fremst som formann for Menighetsfakultets forstanderskap 1965–74. Der fikk han bl.a. som en stor oppgave å hindre strid og splittelse da et flertall av lærerne gikk inn for kvinnelige prester.

I årene etter at han gikk av som biskop 1978, fortsatte Hauge som en meget avholdt taler og foredragsholder, og ikke engang svekket syn hindret hans aktivitet.

Verker

  • Slik dør menn, 1946 (utgitt med tittelen Slik døde de, 1985)
  • Fortolkning til første og annen Samuels bok, 1973

Kilder og litteratur

  • Prester i Den norske kirke og andre teologiske kandidater,1974
  • A. Prøis: I samtale med Dagfinn Hauge,1986