Dagfin Werenskiold

Billedkunstner. Foreldre: Malerne Erik Werenskiold (1855–1938) og Sophie Marie Stoltenberg Thomesen (1849–1926). Gift 18.6.1918 i Bærum med Elisabeth (“Beth”) Mathilde Schram (27.5.1897–18.8.1989), datter av grosserer, konsul Jacob Christian Just Schram (1870–1952) og Antoinette Augusta Boeck (1871–1938). Bror av Werner Werenskiold (1883–1961); søstersønn av Fernanda Nissen (1862–1920).

Dagfin Werenskiold var en særpreget, allsidig kunstner som fremfor alt er kjent for sine polykrome trerelieffer.

Werenskiold vokste opp i et rikt miljø på Lysaker i Bærum, der hans far var en sentral person i den såkalte Lysakerkretsen, som spilte en fremtredende rolle i norsk kunst- og kulturliv rundt 1900. Det ble tidlig klart at Dagfin skulle bli kunstner, og sin første tegneundervisning fikk han av faren, en streng læremester som sønnen etter hvert nok ønsket å kunne frigjøre seg fra. Den unge Dagfin fikk følge Erik Werenskiold på studiereiser oppover i dalene, og farens interesse for norsk kultur satte varige spor. Sammen drog de også til Frankrike, til Paris 1911 og to år senere til Provence.

Allerede som 13-åring skar Werenskiold sine første relieffer i tre etter egne tegninger. Det var særpregede arbeider med blomster og trær, fugler og andre dyr i lavt relieff. De vitnet om et originalt talent, selv om han tydelig var inspirert av de dekorative arbeidene til sin eldre venn og veileder Oluf Wold-Torne, som også tilhørte Lysakerkretsen. I sine unge år drev Werenskiold også med tegning, maling og grafikk. Dekorativt begavet, med sans for det ornamentale, laget han dessuten keramikk, glassmalerier, møbler og mønstre til billedvev og broderier.

Werenskiold hadde sin første separatutstilling bare 17 år gammel. 1914 deltok han på jubileumsutstillingen på Frogner, både i avdelingen for dekorativ og anvendt kunst, i husflidsavdelingen og i “De 14”s paviljong, der han viste mange arbeider sammen med flere av datidens betydeligste malere. I to perioder, 1912–13 og 1917–18, var han elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, med bl.a. Wold-Torne som lærer. Men Werenskiold følte at han trengte nye impulser, og 1920 drog han til Paris, der han ble elev av maleren Othon Friesz. Imidlertid vantrivdes han der og skiftet samme år til billedhuggeren Émile-Antoine Bourdelle, som han karakteriserte som “en storartet lærer”. Et hode i kleberstein av Erik Werenskiold og et av Fridtjof Nansen i bronse stammer fra denne tiden og er blant kunstnerens få arbeider som ren billedhugger.

Som maler drev Werenskiold etter hjemkomsten 1922 med større utsmykningsoppgaver. Men han følte behov for å arbeide mer uavhengig av faren, og 1926 reiste han til Volda, der familien ble boende i nærmere tre år før de for godt slo seg ned i Bærum. På Sunnmøre konsentrerte Werenskiold seg om figurmaleriet. Han brukte bygdas folk som modeller, og her skapte han hovedverk som Kyrkjelyden i Volda og Småbrukerfamilie, pastost malt, med en robust, kantete karakter. Beslektet med disse er bildet av felespilleren Jørgen Tjønnstaul, som er malt noe senere. Flere uttrykksfulle landskapsbilder stammer fra en reise med ishavsskute til Grønland 1930 og fra Åmot i Telemark, der familien tilbrakte somrene. Selv om trerelieffene dominerer hans produksjon fra begynnelsen av 1930-årene, la Werenskiold aldri penslene på hyllen. Foruten landskaper malte han figurbilder, portretter og blomster.

Som forarbeider til et av sine hovedverk, bronsedørene i Oslo domkirke, utførte Werenskiold i begynnelsen av 1930-årene 9 djervt skårne, malte trerelieffer med motiver fra Bergprekenens saligprisninger. Men da de av hensyn til holdbarhet senere ble modellert i gips og støpt i bronse, mistet de mye av sin opprinnelige uttrykkskraft. Siden hugde han flere utkast til Domkirkens kongeinngang, blant dem Sjaa til himmelens fuglar og Livet i skogen, det første enkelt, stilisert og kraftfullt, det andre med et mylder av dyr i frodig vegetasjon.

Et annet hovedverk i Werenskiolds produksjon er Yggdrasilfrisen, 16 store polykrome trerelieffer med motiver fra norrøn mytologi, til borggården i Oslo rådhus. Først ble et prøvefelt utført i stein, men forkastet på grunn av vanskelige lysforhold. Siden ble feltene hugd i tre i kraftig, dypt relieff og malt i sterke farger. Skjønt de er av vekslende kunstnerisk kvalitet, er den samlede virkning sterk og viser den frodige, ekspressive kraft som kjennetegner Werenskiolds treskjærerkunst.

Blant Werenskiolds mange kirkeutsmykninger kan nevnes den strengt komponerte altertavlen i Hornindal kirke (kopi i Sørkedalen kirke), det middelalderinspirerte, men likevel personlig formede alterskapet samt antemensalet i Årdal kirke og den rikt dekorerte altertavlen i Sandefjord kirke med hele 17 felter med motiv fra Jesu liv. Det er arbeider hvis make ikke var sett i norsk treskjærerkunst siden 1700-tallet.

Dagfin Werenskiold var også aktiv som bokkunstner. Han var formann i Norsk Billedhoggerforening 1949–53, fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1950 og mottok Statens kunstnerlønn fra 1954.

Verker

    Malerier, portrettskulptur m.m. (et utvalg)

  • Erik Werenskiold, portretthode (kleberstein), 1921/24, på farens grav, Vår Frelsers gravlund, Oslo (d.s. i bronse, 1933, i NG)
  • Fridtjof Nansen, portretthode (bronse), 1922, Nobelinstituttet og Vinderen skole, Oslo, og i Sandefjord Sjøfartsmuseum (d.s. i gips i Nansens hjem, Polhøgda, Lysaker)
  • Kyrkjelyden i Volda, maleri, 1927, Volda kirke
  • Småbrukerfamilie, maleri, 1927, TKM
  • Jørgen Tjønnstaul, maleri, 1933, NG

    Offentlig utsmykning (et utvalg)

  • Altertavle (trerelieff), Hornindal kirke, 1930 (kopi, 1932, i Sørkedalen kirke, utført av presten Jon Johnson og videreutviklet av Dagfin Werenskiold – signert DW 1932)
  • dører i hovedportal (bronse), 1937 (innsatt 1938), Oslo domkirke
  • Sjaa til himmelens fuglar (trerelieff), 1939, Lillestrøm videregående skole
  • Livet i skogen (trerelieff), St. Olaf College, Northfield, Minnesota, USA
  • Yggdrasilfrisen (16 trerelieffer), 1940- og 1950-årene, Oslo rådhus
  • altertavle (trerelieff), 1963, Sandefjord kirke

    Illustrasjonsarbeider (et utvalg)

  • K. Hamsun: Pan. Af Løitnant Thomas Glahns Papirer, København/Kristiania 1919
  • P. C. Asbjørnsen og J. Moe: Samlede eventyr. Norske kunstneres billedutgave, bd. 3, 1936
  • I. Refling Hagen: Den gamle pioner, 1937
  • N. Rolfsen: Lesebok, bd. 1 og 2, 1939
  • Se også verkliste i Werenskiolds biografi i NKL, bd. 4, 1986

Kilder og litteratur

  • D. Vaa: “Dagfin Werenskiold 1892–1942”, i Ku&K 1942, s. 34–56
  • Ø. Parmann: Dagfin Werenskiolds trerelieffer, 1967
  • HEH 1973
  • O. Thue: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • S. Rømcke Thue: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • U. Grønvold, N. Anker og G. Sørensen: Det store løftet. Rådhuset i Oslo, 2000, s. 389–395

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Tegning av Erik Werenskiold, 1924; gjengitt i L. Østby: Erik Werenskiold, 1977, s. 258
  • Maleri av Hugo Lous Mohr, 1926–27; gjengitt i Norges billedkunst, bd. 2, 1953, s. 139
  • Selvportrett (tegning), 1951; gjengitt sst., s. 159

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.