Conradine Dunker

Forfatter. Foreldre: Tollinspektør Johannes Mathias Hansteen (1744–1792) og Anne Cathrine Treschow (1754–1829). Gift 1) 8.3.1796 med artillerikaptein Ulrik Anton Nicolai Blix Aamodt (1758, døpt 2.1.1759–5.5.1806), sønn av tollkontrollør Thomas Nicolai Aamodt (1718–94) og Anne Karine Rohde (1732–93); 2) 30.4.1807 med bergassessor Johan Friedrich Wilhelm Dunker (16.3.1775–12.3.1844), sønn av kaptein, senere aksiseinnkrever Carl Nicolai d'Uncher (død 1807) og Johanna von Dalwig (død 1807). Mor til Bernhard Dunker (1809–70) og Vilhelmine Ullmann (1816–1915); farmor til Mathilde Schjøtt (1844–1926); mormor til Ragna Nielsen (1845–1924) og Viggo Ullmann (1848–1910); søster av Christopher Hansteen (1784–1873); filleniese (kusines datter) av Niels Treschow (1751–1833).

Conradine Dunker var som memoarforfatter og brevkunstner en pioner i Norge. I sine memoarer, Gamle Dage, fremstår hun som sin tids observante, beleste kronikør.

Conradine Hansteen var den eldste av fem barn og eneste datter. Hun var leselysten og oppvakt og fikk en privatlærer i fransk – det eneste språk hun fikk skriftlig opplæring i. Bare 15 1/2 år gammel ble hun gift med kaptein Ulrik Aamodt, som var mer enn dobbelt så gammel som henne. Han var en av direktørene ved Det dramatiske Selskab i Grændsehaven, de fornemmes private scene. Mann og kone spilte ivrig med, og Conradine var et genuint talent. Hun ble en bærende kraft der i ca. 30 år og tok seg også av instruksjon, administrasjon og til dels oversettelser; hennes forse var Magdelone-roller i Holbergs komedier. En beretning om Det dramatiske Selskab ble nedskrevet etter hennes diktat 1860 (utgitt 1915), med nøyaktige personalopplysninger og skuespillhenvisninger.

Kaptein Aamodt døde 1806, og Conradine, som satt igjen med en liten datter, giftet seg året etter med den tyskfødte bergassessor Wilhelm Dunker. 1807–10 bodde de i Tyskland, hvor de bl.a. besøkte mannens familie i Hessen og også oppholdt seg lengre tid i Slesvig. Tysk ble familiespråket. Dunkers gruveprosjekter mislyktes, han stiftet svær gjeld, og hans lærerstilling ved Den kongelige Kunst- og Tegneskole gav lite utkomme. For å forsørge familien begynte Conradine Dunker omkring 1814 en privat pikeskole i hjemmet og tok imot losjerende. Skolen bestod trolig til 1831 og vant ry for god formidling av litteratur og fremmedspråk.

Wilhelm og Conradine Dunker fikk etter hvert fem barn, hvorav fire vokste opp. 1831 flyttet familien til Trondheim, hvor bergassessoren ble leder for en nystartet kromfargefabrikk på Leira ved Nidelva. En strøm av underholdende, vittige, livskloke og elegante privatbrev gikk mellom Conradine Dunker og familiemedlemmene og omgangskretsen sørpå. Brevsamlingen, som først i avskrifter hadde gått rundt hos familie og venner, vakte begeistring hos toneangivende litterater og vitenskapsmenn. En del av brevene er trykt og vitner om en forfinet, tradisjonsrik brevkultur. Enkelte ganger spilte Conradine Dunker med i Trondhjems private teater. 1849–57 drev hennes ugifte datter Jacobine en språkskole for unge damer og en småpikeskole i hjemmet. Fru Dunker underviste der i fremmedspråk og morsmål.

Erindringsboken Gamle Dage, som utkom 1871, fem år etter Conradine Dunkers død, ble nedskrevet 1852–55. Det siste året måtte hun diktere teksten, men sviktende hørsel og syn hindret henne ikke i å fullføre et imponerende erindringsverk. Verket er på over 400 sider – et bredt bilde av hennes barndoms- og ungdomsmiljø – formet som brev til broren, professor Hansteen. Datteren Jacobine var hennes flittige sekretær, som renskrev alt og tok flere kopier. Enkelte kapitler ble utgitt anonymt i Illustreret Nyhetsblad 1860, men en komplett utgave forelå først 1871, og en ny, gjennomillustrert utgave med et omfattende personregister kom 1909.

Boken ble til i nær kontakt med lesere av flere generasjoner, som kom med bifall, spørsmål og ønsker, og slik påvirket skriveprosessen. Memoarene beskriver gjennom ulike samfunnsklasser tidens mentalitet, dvs. tankemønster, følelser og holdninger. Forfatteren legger for dagen en eventyrlig hukommelse og en uimotståelig fortellerlyst. Boken bryter med memoarsjangerens kronologiske forløp; den fortelles i anekdoter og til dels i helstøpte, novellepregede korttekster. Enkeltportretter og kulturhistorie blandes med forfatterens reisebeskrivelse og egne minner.

Gamle Dage er blitt karakterisert som et særlig uttrykk for opplysningstiden og fornuftstroen. Men en slik karakteristikk blir for enkel og knytter henne for mye til Holberg og fortiden. Conradine Dunkers tekster hører hjemme i en romantisk-humanistisk tradisjon blant berømte navn som Rahel Varnhagen, Bettina von Arnim og George Sand. Følsomhet og inderlighet, sans for dramatiske, bisarre skjebner – dvs. sterke romantiske innslag – foruten hennes mange humoristiske betraktninger, er fremtredende fortellerdrag. Conradine Dunker skriver i en lang, internasjonal memoartradisjon med intim kjennskap til forgjengeres og samtidiges bøker. En vid, kontinental orientering er synlig i hennes tekster og plasserer henne klart forut for sine norske samtidige. Fortellertonen er frisk, poengtert og musikalsk; innholdet er merket av hverdagsintimitet og et svært underholdende persongalleri. Språket er muntlig og klart, presist og lettforståelig, og skildringen er uten moraliserende refleksjoner. Teatererfaringene kan ha betydd mye for hennes evne til å fortelle konsentrert og med sans for den gode replikk. De franske forbildene har hjulpet henne til å utvikle store litterære kvaliteter.

Conradine Dunkers samtidige betraktet henne som spirituell, språklærd og litteraturkyndig. Etiketten “lærd dame” hadde ennå ikke fått negativ klang, og hennes ressurssterke, byborgerlige miljø bød ennå på frirom for kvinner innen selskaps- og teaterlivet.

Gjennom et uvanlig langt liv forble Conradine Dunker åndsfrisk og vitebegjærlig. Via sønnen Bernhard og hans venn Welhaven stod hun Intelligenspartiet og kunnskapseliten nær. Hun viste sans for det patriotiske og nasjonale, samtidig som hun følte dyp tilknytning til Danmark og felleskulturen. Bjørnson brukte henne som modell for den tolerante, vitale Oldemor i skuespillet Leonarda.

Verker

    Trykt materiale

  • Gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder, København 1871 (2. utg. 1909, faksimileutg. 1985)
  • Det dramatiske selskab i Christiania, i St. Hallvard 1915, s. 144–163 og 210–236
  • “Nogle breve fra fru Conradine Dunker, f. Hansteen (1850–1855)”, i TS, bd. 1, hf. 2, Trondheim 1901, s. 117–160
  • “Breve fra Conradine Dunker til Dorothea Nergaard”, i Trondhjemiana, Trondheim 1925, s. 155–179
  • Breve fra Conradine Dunker til Dorothea Nergaard, i NST 12, 1950, s. 155–179

    Etterlatte papirer

  • Brev i NBO, Brevsamlingen

Kilder og litteratur

  • C. Dunkers egne skrifter og brev (se ovenfor)
  • H. J. Huitfeldt-Kaas: Christiania Theaterhistorie, København 1867
  • V. Ullmann: Fra tyveaarene og lidt mere, 1903
  • R. Nielsen: Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede, bd. 1, 1904
  • M. Schjøtt: “Conradine Dunker født Hansteen”, i Norsk Damealmanak, 1908
  • d.s.: “Fem forfatterinder i hundreaaret. Conradine Dunker født Hansteen”, i M. Høeg og F. Mørck: Norske kvinder, bd. 1, 1914
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • d.s.: “En slektskrets av skrivende kvinner i fem generasjoner”, i Land og lynne, 1969
  • E. Aasen i Norsk kvinnelitteraturhistorie, bd. 1, 1988, s. 70–71
  • A. Lorenz: Forstandens lys og hjertets varme. Kvinnesilhuetter i slektsramme. Conradine Dunker og Vilhelmine Ullmann,1996
  • d.s.: “Conradine Dunker. En velsignelse for sin krets”, i Historie nr. 3/1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Silhuett av B. Dunker, u.å., trolig etter et tidligere forelegg (muligens ca. 1800); gjengitt i Gamle Dage, 1909/1985, s. 1
  • Blyanttegning av B. Dunker, antakelig fra 1820-årene; gjengitt i Gamle Dage, 1909/1985, mot tittelsiden
  • Blyanttegning av B. Dunker, slutten av 1820-årene, muligens 1831

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.