Conrad Bonnevie-Svendsen

Døveprest. Foreldre: Døveprest Conrad Svendsen (1862–1943) og døvelærer Hanne Bonnevie (1866–1934). Gift 1921 med Marit Lien (16.8.1898–13.2.1988), datter av verkseier Simen Johnsen Lien (1862–1937) og Olga Holmsen (1874–1945). Navneforandring til Bonnevie-Svendsen 1947. Dattersønn av statsråd Jacob Aall Bonnevie (1838–1904).

Conrad Bonnevie-Svendsen var hovedprest for Norges døve i 35 år. Han spilte en sentral rolle i det kirkelige motstandsarbeidet under den annen verdenskrig, og engasjerte seg aktivt i kirkelig sosialt hjelpearbeid.

Han vokste opp på Hjemmet for Døve i Solveien på Nordstrand i daværende Aker, grunnlagt av faren samme år som sønnen ble født. Conrad lærte tidlig de døves tegnspråk og forstod deres tankegang, og som sine foreldre viet han hele sitt yrkesaktive liv i tjenesten for de døve.

Etter examen artium 1916 begynte han å studere teologi. Samme år besluttet formannen i styret for Hjemmet for Døve, uten å innkalle styret, å ansette ham som husfar og lærer på Hjemmet. Bonnevie-Svendsen fortsatte sitt teologistudium ved siden av arbeidet og ble cand.theol. 1920 ved Universitetets teologiske fakultet, 22 år gammel. Praktisk-teologisk eksamen tok han året etter.

Nærheten og samarbeidet med faren fortsatte. Bonnevie-Svendsen ble 1921 ansatt som hjelpeprest for faren, og overtok hans stilling 1933. Stillingen ble senere omgjort til embete som hovedprest for døve, et embete han innehadde til han gikk av for aldersgrensen 1968.

Bonnevie-Svendsen spilte en sentral rolle da Hjemmet for Døve i 1931 kjøpte en gård i Andebu i Vestfold, hvor det ble åpnet et arbeidshjem og et pleiehjem. I tillegg til gårdsdrift og snekkervirksomhet med treskjæring ble det 1948 opprettet en spesialskole for døve barn i Andebu. På døvehjemmet på Nordstrand ble det i 1930-årene drevet både skredderskole og skomakerskole. 1941 ble den gamle forbindelse mellom Hjemmet for Døve og Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap oppløst, men den kristelig-sosiale virksomhet på Nordstrand og i Andebu fortsatte i Hans Nielsen Hauges ånd. Bonnevie-Svendsen var styreformann for Hjemmet for Døve 1942–68. Han var også opptatt av de døvblindes livsvilkår, og 1963 fikk han i stand den første systematiske opplæring av døvblindfødte.

Under den annen verdenskrig fikk Bonnevie-Svendsens brede kontaktflate og organisasjonstalent spesiell betydning i kampen mot okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling. Han representerte kirken i Koordinasjonskomiteen (KK) og senere i Hjemmefrontens ledelse. Høsten 1942 ble han medlem av Den Midlertidige Kirkeledelse (DMK), og hadde som særlig ansvar å bygge opp en hemmelig sambandstjeneste ved hjelp av kurerer mellom kirkeledelsen i Oslo og de omlag 650 prestene som hadde nedlagt sine statsembeter og brutt med statens kirkestyre. Da kom det godt med at Bonnevie-Svendsen som døveprest for hele landet hadde reist mye og var underlagt få reiserestriksjoner. Han organiserte også det hemmelige arbeid med å avlønne prestene som ikke lenger mottok lønn fra staten. Mot slutten av krigen måtte han flykte til Sverige, hvor han våren 1945 fikk en ledende posisjon i det kirkelige arbeid blant nordmenn i landflyktighet.

Etter frigjøringen var Bonnevie-Svendsen konsultativ statsråd for kirkesaker i Einar Gerhardsens samlingsregjering juni–november 1945. Sosialdepartementet oppnevnte ham samme år som styreformann for Nasjonalhjelpens sentralnemnd, og fra 1947 var han formann i styret for Nasjonalhjelpens Fond. I frigjøringsåret var han også formann i komiteen som skulle forvalte og fordele en gave på 5 millioner kroner fra lutherske kirker i USA til gjenreising av Den norske kirke.

Bonnevie-Svendsen stod også sentralt i dannelsen av Menighetspleienes Landsforbund 1945 og tok to år senere, sammen med pastor Henrik Hauge, initiativet til dannelsen av en kirkelig organisasjon til hjelp for nødlidende utenfor landets grenser, ikke minst i Tyskland. Bonnevie-Svendsen var den selvskrevne leder for denne hjelpeorganisasjonen, som fra 1948 heter Kirkens Nødhjelp. 1949 var han med på å stifte Nordisk-Tysk Kirkekonvent og ble konventets første president.

Bonnevie-Svendsen var aktiv også i andre mellomkirkelige og humanitære hjelpetiltak i slutten av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene. På den hjemlige kirkelige arena stod han sentralt ved fremveksten av nye institusjoner som Menighetsinstituttet, Kristen Innsats, Kristent Filmråd og Mellomkirkelig Institutt, samt utdanningen av barnevernsarbeidere. Han var også frimurer og medlem av Rotary; han var i en årrekke den høyest rangerte prelat innen frimurervesenet i Norge, og 1949–50 var han 1. visepresident i Rotary International.

Conrad Bonnevie-Svendsen nøt stor respekt i vide kretser for sin personlighet, sine lederegenskaper og sin handlekraft. Gjennom årene mottok han en rekke ordener og utmerkelser. 1952 ble han kreert til teologisk æresdoktor ved Universitetet i Kiel, og 1958 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.

Bonnevie-Svendsen var oppriktig glad i de døve. Med lyttende sinn oppsøkte han dem på de forskjelligste steder i landet. Som prest var han varmhjertet og tillitvekkende. Utover døvearbeidet var han med på å virkeliggjøre en rekke av de kirkelige ideer som ble utklekt under krigen. Som den visjonære kirkeleder han var, gjaldt det for ham å gjøre kirken mer nærværende i det kulturelle og sosiale liv. Hans lederegenskaper viste seg ikke først og fremst i det skrevne og det talte ord, men i personlig utstråling, naturlig autoritet og strategisk satsing. Han kunne omgås alle slags mennesker. For ham var de som startet livet med en funksjonshemming, like verdifulle som aktive kirkeledere, politikere og idealister av ulike slag. Fra krigstiden og frem til han passerte 70-årgrensen var han en av Den norske kirkes betydeligste ledere, ikke først og fremst i kraft av sin stilling, men i kraft av sine tallrike verv og viktige initiativ. Han var bakspilleren med stor betydning for det som skjedde på den kirkelige arena i etterkrigsårene.

Kilder og litteratur

  • F. Jor: En nøkkel til nytt liv. Hjemmet for døve gjennom 60 år 1898–1958, 1958
  • H. Hauge: biografi (Svendsen, Conrad Bonnevie) i NBL1, bd. 15, 1966
  • Prester i Den norske kirke og andre teologiske kandidater, 7. utg., 1974
  • P. Voksø (red.): Krigens dagbok. Norge 1940–1945, 1984
  • d.s.: Kirkeliv og kirkelov. Inntrykk fra 50 års historie, 1994
  • M. Dehli og H.-C. Vadseth: Tro, håp og kjærlighet. Stiftelsen Hjemmet for Døve 100 år. 1898–1998,1998

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.