Christopher Bruun

Prest og folkehøyskolelærer. Foreldre: Stiftsoverrettsprokurator Johan Peter Bruun (1810–43) og Hansine Nicoline Juliane Sybille (“Line”) Stenersen (1816–1901). Gift 1872 med Kari Skar (21.8.1851–27.5.1924), datter av gårdbruker Ole Torsteinson Skar (1804–86) og Mari Laanke (1814–94).

Christopher Bruuns navn er først og fremst knyttet til folkehøyskolebevegelsen. Han var en av bevegelsens mest markante skikkelser, og grunnla 1867 en folkehøyskole i Sel i Gudbrandsdalen, som senere ble flyttet til Vonheim i Gausdal. Som menighetsprest i Kristiania fra 1893 spilte han en viktig rolle som brobygger mellom kirken og kulturen.

Bruun ble født i Christiania av velstående foreldre. Faren døde da Christopher bare var fire år gammel, og moren flyttet med familien til Vang i Hedmark, hvor hun hadde sin nærmeste slekt. Moren hadde stor innflytelse på sønnen, og han ble oppdratt til “Gudsfrygt og Arbeidssomhed”. I 1850 flyttet familien til Lillehammer, hvor Bruun gikk på byens latinskole. Etter avlagt anneneksamen begynte han å studere teologi i Christiania 1857. Som student mottok han impulser fra professor Carl Paul Caspari og hans forelesninger om Det gamle testamente. Derimot var han avgjort kritisk til den pietistiske tradisjonen som i første rekke professor Gisle Johnson målbar. I stedet fikk han teologisk ammunisjon fra Søren Kierkegaard: “For mig var det den rene vellyst at tumle med Kierkegaards paradox mod at skulle svælge den Johnsonske kavringgrød,” skrev han senere. Han deltok også aktivt i den skandinaviske studenterbevegelse og knyttet kontakter til det grundtvigianske miljø i Danmark.

Da Bruun var ferdig teologisk kandidat 1862, stod det uklart for ham hva han skulle slå inn på. Påvirkningen fra Kierkegaard hadde lært ham “at være lidt varlig med at blive Prest”. Avgjørende var hans skepsis til statskirkens berettigelse, men dernest følte han selv at han var så “angreben af Tvivl” at han fant det uforsvarlig å veilede andre i religiøse spørsmål. Tiden frem til 1867 brukte han dels til reiser i utlandet, og dels som lærer ved forskjellige skoler i hovedstaden og som manuduktør for teologiske studenter. 1863 reiste han med moren og søsknene Peter og Thea til Roma, hvor han tok del i det nordiske kunstneriske miljøet.

Påskyndet av konflikten mellom Danmark og Preussen vendte han tilbake til Norge våren 1864. Den 2. april holdt han en flammende appell i Det norske Studentersamfund med oppfordring til studentene om å slutte seg til de danske styrker. Hovedpoenget for Bruun var at hele Norden var truet av åndelig og materiell undergang fra overmektige naboer, og nå var tiden kommet for å omsette den skandinaviske idé til praktisk handling. Sammen med om lag 140 norske frivillige deltok han på dansk side i kampene ved Dybbøl, hvor han utmerket seg med sitt langtrekkende norske kammerladningsgevær. Bruuns resolutte opptreden gav ham i mange miljøer heltestatus. Historien om forbudet fra de danske offiserer mot å bruke sitt effektive gevær for “ikke at irritere fienden” skulle bli en av utallige anekdoter om Bruun som en enstøing i kampen for sannhet og rett.

Heltebildet fikk ytterligere næring etter at han ble dimittert i august samme år og vandret gjennom Europa til fots med sin enkle soldatskreppe for å slutte seg til sin familie i Roma. Henrik Ibsen var en av familiens omgangsvenner, og mange har villet se Bruun som modell for Brand. Man har gjerne sett Bruuns handlinger i 1864 som en konsekvens av det kirkegaardske «enten–eller»-krav om den absolutte fordring «at være i existens», et krav som Ibsen har bygd videre på i Brand.

En av Bruuns erfaringer fra Danmark var bøndenes manglende nasjonale selvfølelse og de intellektuelles utilstrekkelighet når det gjaldt politisk og sosial handling. I 1866 holdt han et innlegg i Studentersamfundet hvor han satte målspørsmålet inn i et folkelig-nasjonalt perspektiv. Året etter foretok han en ny reise på kontinentet, hovedsakelig for å ordne opp i familiære og økonomiske spørsmål. På vei hjem la han turen innom de danske folkehøyskolene til Kristian Kold i Dalum og Ludvig Schrøder i Askov. Ved tilbakekomsten til Norge ønsket Bruun å bygge opp en tilsvarende virksomhet. Sammen med Christian Horne startet han opp en folkehøyskole med om lag 20 gutter som elever på gården Romundgard i Sel i Nord-Gudbrandsdal høsten 1867. 1871 ble skolen flyttet til Gausdal, først til gården Fykse og siden til Vonheim 1874.

Christopher Bruun skulle bli en av høyskolebevegelsens mest markante skikkelser. Hans foredragsserie i Studentersamfundet 1870, senere gjentatt 1877, ble publisert 1878 med tittelen Folkelige Grundtanker og ble folkehøyskolens ideologiske kampskrift. Folkeopplysningen var hele høyskolens mål og mening. Norges mulighet som nasjon og folk var for Bruun knyttet til bonden i et nært skjebnefellesskap. Bruuns program for folkehøyskolen dreide seg om “at begeistre og at meddele en ideal Livsanskuelse” og videre “at aabne Norges Bønder Adgang til en aandelig Udvikling paa hjemlig Grund”. Mot den klassiske dannelse ville han bygge på et norsk verdisett med Edda og Bibelen som grunnpilarer. Bokstavtrelldom og de døde klassiske språk som gresk og latin skulle erstattes med det levende ordet og det norske folkemålet. Sentralt i Bruuns argumentasjon var Norges geografiske og historiske plassering i forhold til resten av Europa. Mot Europas “overcivilisation” fremstod det norske bondesamfunnet som en fredet og uberørt plett. Det var nordmennene som holdt fast på minnene fra den germanske oldtid bedre enn noe annet folk. Riktignok var ikke disse verdier umiddelbart tilgjengelig. Folkehøyskolens fremste oppgave var å trekke bonden ut av det mørke hvor han hadde befunnet seg de siste hundreårene. Tidsperspektivet i dette oppdragelsesprosjektet var relativt omfattende: “Vore Bønder trænger vel endnu mindst et Aarhundre til at vokse i” for å fylle den rollen og de oppgaver grunnloven hadde pålagt dem. Slikt sett befant bonden seg i en mellomtilstand mellom fortidens gullalder og samtidens forfall.

Kombinasjonen av høyskole og bondesønner bar i seg bud om en norrøn gjenfødelse og en kristelig fornyelse, slagordsmessig oppsummert i Bruuns formulering om “Norskdom og kristendom”. Kristendommen i den pietistiske utgaven hadde ikke fremmet en slik utvikling. Den var ensidig fokusert på enkeltindividets frelse. Kristendommens opprinnelse derimot var knyttet til nasjonen og folket, ifølge Bruun. Jesu liv og virke var på mange måter en videreføring av Moses' profetiske oppgave om å lede jødefolket ut av slaveri og ufrihet mot det lovede land. Fra kjærlighet til land og folk utvikles kjærligheten til Guds rike. “Det er denne kristelige Gjenoplivelse, som jeg haaber skal falde signende over Nordens Folkeliv, og bringe det gamle Ord til at gaa i Opfyldelse om, at hvad Norge var, det skal det atter vorde.”

Bruuns fremheving av bondestandens fortrinn fikk også sine synlige uttrykk i egen livsførsel gjennom materiell enkelhet og nøkternhet. Han spiste simpel bondekost og gikk kledt i vadmel og rød topplue. Borgerskapet i byene så slike handlemåter som latterlige provokasjoner, men hans egne elever følte både varme og entusiasme. Det er mange vitnesbyrd om hvordan bondesønner og -døtre etter endt vinterkurs så på Bruun “som den største av alt stort, som den store høvdingen som hadde kalla og som Noreg skulde samle seg om” (Stefan Frich), han var “profeten som Gud sende Norig i ei tung stund” (Torstein Høverstad). Bruun omgav seg med en rekke betydningsfulle og innflytelsesrike medarbeidere, som Ingvar Bøhn, Frits Hansen, Kristofer Janson og Matias Skard. Bjørnstjerne Bjørnson følte også et sterk slektskap med Vonheimflokken, og ble, med kjøpet av Aulestad i 1870-årene, Bruuns nærmeste nabo. Gausdal fremstod som et kulturelt sentrum i Norge.

Christopher Bruun bygde videre på Grundtvigs pedagogiske program og synet på den norrøne gjenfødelsen. Bruun understreket Grundtvigs samfunnspolitiske innsats, hvor han innenfor rammen av den lutherske kirke utarbeidet en klar holdning til etiske og moralske spørsmål ikke bare på individnivå, men med gyldighet også for samfunnet som helhet. Men på det kirkelige området skilte Bruun seg fra Grundtvig på avgjørende områder. Riktignok delte han oppfatningen av forholdet mellom det allment menneskelige og det kristelige, men særlig når det gjaldt dogmene og synet på kirkens organisasjon var det markante skiller. For Grundtvig stod statskirken som en rent borgerlig innretning hvor Jesu Kristi kirke – menigheten – bodde som gjest. Statskirken ble en ytre ramme hvor det var et poeng å beholde denne rammen så romslig som mulig, med størst mulig frihet for prest og menighet. Bruun derimot arbeidet gjennom hele sitt liv for å skille båndene mellom stat og kirke, og for en fri folkekirke hvor den geistlige betjening skulle være bundet til en presteed på den apostoliske bekjennelses grunn og med kirketukten som et levende element i menighetens liv. Her var Bruun på kollisjonskurs med de norske grundtvigianerne. Noe av de samme dogmatiske elementer lå nok også under i striden med Bjørnson, og sistnevntes brudd med både Vonheimkretsen og kristendommen. Hertil kommer nok også en personlig konflikt mellom steile og sterke enkeltindivider om hvem som skulle stå fremst i rekken. “Jeg vil nødig være sultan. Men skal det være en sultan på Vonheim, skal han hete Christopher Bruun og ikke Bjørnstjerne Bjørnson” er en karakteristisk uttalelse fra Bruuns side.

På det samfunnsmessige området kombinerte Bruun en grundtvigiansk liberalisme med en form for politisk moralisme. Han kritiserte koplingen mellom kristendom og konservatisme og angrep “Opraabet til Christendommens Venner”, som på kristendommens vegne advarte mot demokrati og parlamentarisme. Han var en aktiv talsmann for samfunnskristendom mot den pietistisk orienterte enkeltmannskristendom. Disse temaene står sentralt i hans polemiske skrifter i 1880-årene, Om Chisten-Samfundets Synder, Venste-Politiken og Theologerne og Kristendom og politik. Bruun støttet aktivt Venstre, men var samtidig kritisk til Sverdrups håndtering av riksrettssaken. I 1880-årene var han en av lederskikkelsene i Det moderate Venstre. Men han var også grunnleggende uenig i markante trekk i den vestlandske vekkelse og pietismen, særlig i deres ensidige kretsing om den enkeltes frelse på bekostning av et sosialt og nasjonalt engasjement. I stormløpet mot Lars Oftedal i 1891 stod han fremst i rekken. Tidsskriftet For frisindet Christendom (1884–88) var hans talerør inn i samtiden både når det gjaldt kirkelige og politiske spørsmål. Bruun engasjerte seg også sterkt i spørsmålet om religions- og trosfrihet, men han gikk samtidig mot statsstøtte til fritenkeren Alexander Kielland.

1893 forlot Bruun folkehøyskolen på Vonheim for å bli statskirkeprest i Johannes menighet i Kristiania, først som residerende kapellan og fra 1898 som sogneprest frem til sin avskjed 1918. Særlig innenfor folkehøyskolebevegelsen og de frilyndte ungdomslag så man på Bruuns avskjed med Vonheim som et nederlag, noe han var tvunget til av både økonomiske og politiske årsaker. Men også i samtiden stilte man seg i folkehøyskolekretser undrende til Bruuns manøver. Folkehøyskolens eget blad Vor Tid skrev: «Vi kjender ikke Bruun igjen. Han er ikke længer med blandt dem, som gaar i spidsen for den frisindede ungdom. Christopher Bruun fra Vonheim er kommet over paa den anden side, hvor de halve friheds- og fremskridtsmænd ligger og basker i dødvandet.»

Imidlertid peker Bruuns egen utvikling og selvforståelse i en annen retning. I takt med hans egen religiøse avklaring ble hans offentlige virksomhet også i kirkelige spørsmål intensivert. Han drev en omfattende reisevirksomhet, ikke bare som politisk agitator for venstrebevegelsen, men også som forkynner. Den daglige ledelse av høyskolen overlot han ganske tidlig til nære medarbeidere. Realiteten er at Bruun allerede tidlig i 1880-årene var på full fart ut av høyskolen.

I perioden etter 1893 kombinerte Bruun den daglige prestegjerning i Johannes menighet, en typisk arbeidermenighet som bl.a. omfattet Pipervika og Ruseløkka, med en utstrakt offentlig virksomhet. Sammen med Thorvald Klaveness var han med å grunnlegge tidsskriftet For kirke og kultur høsten 1893, og stod som medredaktør frem til 1908. Tidsskriftet skulle nokså raskt befeste seg som en viktig aktør i forsøket på å skape dialog mellom kirkeliv og samfunnsliv. Teologisk er Bruun vanskelig å plassere. I den såkalte professorsaken fra 1904 til 1906 støttet han den liberale Johannes Ording, som tidligere hadde vært hans personellkapellan. På den annen side var det den konservative Ole Hallesby som fikk hans uforbeholdne støtte i Bruuns siste publiserte artikkel, i Luthersk Kirketidende 1920.

På det politiske området markerte han seg også, mest oppsiktsvekkende i 1905 som motstander av unionsoppløsningen. Bruuns argumentasjon den gang var preget av den samme kombinasjon av moralisme og politikk som han hadde forfektet tidligere: For det første hadde ikke Stortinget juridisk rett til å avsette kongen. For det annet, og kanskje viktigere, var det faren fra øst. Unionen med Sverige var Norges viktigste garanti mot Russlands ekspansjonslyst vestover. Men i den opphissede stemning i 1905 var det lite rom for dissidenter. Bruun hadde tillyst en bibellesning i sin egen sognekirke, men ble fysisk stoppet av politiet. Hans eget tidsskrift For kirke og kultur nektet å trykke hans synspunkter, og til hans forsvarsskrift Til det norske folk var det umulig å finne noen norsk forlegger. Til slutt ble skriftet trykt i Danmark og smuglet inn i Norge.

Etter begivenhetene i 1905 ble Bruun på mange måter isolert. Bl.a. ble han erstattet i tidsskriftet av Eivind Berggrav 1908. Samtidig var han fortsatt i en alder av 70 år utadvendt og deltakende i tidens spørsmål. Gjennom kontakten med arbeiderklassen i sin egen menighet fikk han et konkret og håndfast møte med det nye Norge preget av industrialismens gjennombrudd. Dermed ble han ikke stående ensidig forankret i en førindustriell tidsalder, et slags romantisk bonde-Norge. Han tok kontakt med den organiserte arbeiderbevegelse og deltok på sosialistiske møter. Det positive i sosialismen blir for Bruun først og fremst likhetstanken.

Vurderingen av Bruun har i hovedsak vært knyttet til hans tid i folkehøyskolen. Ved å inkludere hans virksomhet som prest i Johannes menighet, blir Bruun på mange måter en interessant overgangsskikkelse i norsk historie. Det knyttes forbindelser mellom en epoke hvor bonden inntok den dominerende plass, til et samfunn der arbeiderne og arbeiderklassen kom til å spille en alt viktigere rolle.

Rent privat skulle tiden etter 1893 bli en tung for Bruun. I løpet av få år døde fem av hans åtte barn. Bruun gikk av som sogneprest 1918. Han døde etter et kort sykeleie den 17. juli 1920 på sin gård Haldorslien i Østre Gausdal.

Verker

  • Folkelige Grundtanker, Hamar 1878
  • Om Christen-Samfundets Synder, 1881
  • Venstre-Politiken og Theologerne, 1883
  • Kristendom og Politik, 1884
  • Om Jesus som menneske, 1897
  • Til det norske Folk, København 1905
  • Fri Folkekirke, 1909
  • Vaagn op! Til Norges Ungdom. Utg. av en varmhjertet forsvarsven, 1913
  • Soldat for sanning og rett. Brev frå krigen i 1864, ved Vegard Sletten, 1964

    Etterlatte papirer

  • Brev fra Christopher Bruun i Håndskriftsaml., NBO, i Det kongelige bibliotek, København og i Rigsarkivet, København

Kilder og litteratur

  • S. Frich: Fraa arbeidslivet mitt,1922
  • E. Berggrav: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • R. Stauri: Fire folkelærarar,1930
  • E. Berggrav: Norske kirkeprofiler fra siste slektsledd,1945
  • S. Skard: Det levande ordet. Ei bok om Matias Skard,1972
  • K. Aukrust: Fra Vonheim til Vika. Christopher Bruun 1893–1920,1981
  • V. Sletten: Christopher Bruun. Einsleg stridsmann,1986
  • B. Rogan (red.): Norge anno 1900,1999

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.