Christoffer Hjort

Geistlig og kryptokatolikk. Foreldre: Prost Rasmus Hjort (død 1604) og Gidse Berg. Antakelig gift, men hustruens navn er ikke kjent. Dattersønn av Frants Berg (1504–91).

Christoffer Hjort tilhørte et av 1500-tallets fremste prestedynastier. Flere medlemmer av hans slekt og krets var katolikker, noe som ikke i liten grad skyldtes Hjorts egen virksomhet.

Hjorts far var prost i Tønsberg og tidligere rektor ved katedralskolen i Oslo. Han var gift med en datter av biskop Frants Berg, og av Hjorts fire brødre ble tre katolikker. Det samme ble flere andre slektninger. Hjorts mors søster var gift med biskop Jens Nilssøn, og deres datterdatter var gift med dr. Peder Alfssøn. Den store mengden katolikker i slekten skyldtes antakelig ikke at slektningene hadde bevart den gamle tro, men at de hadde sluttet seg til motreformasjonen.

Christoffer Hjort var utdannet ved katedralskolen i Oslo og studerte i København og Rostock og ved jesuittkollegiet i Braunsberg (nå Braniewo i Polen) før han 1592 ble immatrikulert ved universitetet i Wittenberg. 1593 ble han innskrevet ved jesuittkollegiet i Olmütz (nå Olomouc) i Mähren, hvor han 1594 tok baccalaureus-graden i filosofi. Han vendte så tilbake til Wittenberg, hvor han ble magister 1595. Deretter virket han et års tid som medhjelper for astronomen Tycho Brahe på Ven.

Det er hevet over tvil at Hjort i løpet av studietiden ble katolikk, men studiene i Wittenberg fungerte som et alibi overfor myndighetene hjemme. Han vendte 1597 tilbake til Oslo, hvor han året etter ble utnevnt til rektor ved Oslo katedralskole. Fra 1602 var han sogneprest i Hoff på Toten og fra 1610 slottsprest på Akershus og sogneprest i Aker.

Hjort hadde sterk innflytelse på elevene ved skolen, og Jesuittenes årbok for 1601 forteller at en av dem utdannet nordmann holdt skole på deres vis. Blant Hjorts elever var hans brødre Anders og Morten, som begge ble munker, fetteren Lauritz Berg, prestene Herman Ring, Jens Pharo og broren Jacob Hjort. De tre sistnevnte var ordinerte katolske prester og lutherske sogneprester i henholdsvis Nes, Tune og Onsøy. Hjort overbeviste også professor Laurids Skavbo om at denne burde konvertere, noe som det ikke ble noe av, da Skavbo ble biskop i Stavanger. De katolske prestene måtte leve som lutheranere, noe som gjorde det nødvendig med pavelige dispensasjoner slik at de kunne delta i protestantiske gudstjenester, inngå ekteskap, avvike fra fasteforskriftene og holde messe ved reisealtere.

I begynnelsen av 1600-tallet sendte mange fremtredende nordmenn sine sønner til jesuittenes skoler, og kongen fryktet et katolsk statskupp. Biskopene krevde på herredagen i Bergen 1604 tiltak mot katolikkene, og samme år ble det bestemt de som hadde studert ved jesuittenes skoler, ikke skulle få embete i kirke eller skole, noe som førte til at antallet dansk-norske elever ved jesuittskolene falt. Enkelte katolikker flyktet, og myndighetene konstaterte med uro at bøker av Laurentius Nicolai Norvegus (Klosterlasse) var i omløp. De katolske prestene lot imidlertid pater Erlend Halldorssøn preke i Onsøy og Ringsaker 1608 og 1611.

1611 drog Jacob Hjort utenlands, muligens som følge av at det gikk rykter om at han var katolikk og at kongen kjente til ryktene. Da han ikke vendte tilbake, ble han 1612 oppsporet av danske agenter nær Danzig i selskap med Erlend Halldorssøn. Hans brødre ble forhørt, og det ble gitt ordre om avhør også av andre mistenkelige geistlige. 19. juni 1613 ble det bestemt at katolikker bosatt i Norge skulle tape arveretten og utelukkes fra alle embeter i stat, kirke og skole. Ved ransaking i Onsøy, hos Christoffer Hjort og hos Ring i Nes prestegård, ble det funnet katolsk litteratur og brev fra bl.a. Erlend Halldorssøn og pater Laurentius.

Foruten Christoffer og Jacob Hjort og Herman Ring ble også sognepresten i Tune, Jens Pharo, dr. Peder Alfssøn, sognepresten i Stange, Evert Hjort og flere geistlige i Danmark trukket inn i saken. De anklagede ble stevnet til å møte for retten i Gjerpen prestegård. Christoffer Hjort innrømmet å ha studert i Braunsberg, noe han påstod skjedde på farens oppfordring. Han førte en rekke vitner som talte hans sak, men inkvisitorene tok ikke notis av vitnemålene. Hjort og hans hustru hadde ikke fremstilt seg ved nattverdsbordet på lang tid, og han ble forhørt om sitt forhold til nattverden. Han ble også anklaget for å ha unnlatt å gå på sognebud til Sivord Åmot i Sørkedalen, og han ble dømt for å ha sagt at det var bedre at djevelen gikk i hans sted. Dommere var biskop Niels Claussøn Senning, to proster og fire sogneprester, deriblant Hjorts svoger, Finn Sigurdssøn. Rettssaken ble avsluttet 21. august 1613, og Jens Pharo, Herman Ring, Jacob og Christoffer Hjort ble dømt til å miste kall, embete og arv og pålagt å rømme riket innen 12 uker, hvis de ikke ville sette sine liv på spill. Evert Hjort ble frifunnet. Christoffer Hjort leverte et forsvarsskrift til Oslo domkapittel, men måtte forlate Norge 1614. Han døde to år senere nær Danzig. Saken medførte ytterligere skjerpelse av bestemmelsene rettet mot katolikker. Hjorts sønn Rasmus hadde studert i Braunsberg, men rømte fra kollegiet og fikk 1620 lov å vende tilbake til Oslo.

Christoffer Hjort var en markant geistlig, lærd og veltalende, men han ble antakelig for selvsikker, og en del av hans ivrige konvertitter vanskeliggjorde til dels arbeidet for den katolske sak. Hans krets hadde nær tilknytning til kansler Jens Bjelke: Jacob Hjort var sogneprest i Onsøy, hvor han hadde kanslerens hustru og svigermor som sognebarn, dr. Peder Alfssøn var Jens Bjelkes venn og Finn Sigurdssøn hans hovmester.

Kilder og litteratur

  • O. Kolsrud: “Presteportrettene i Hof kirke”, i NTfG, 1912
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • J. J. Duin: “Norske studenter på jesuittenes skoler inntil dommen på Gjerpen prestegård 1613”, i NST, bd. 12, 1950, s. 360–390
  • d.s.: “Jesuitter-dommen på Gjerpen prestegård i 1613”, i NST, bd. 13, 1952, s. 1–12
  • P. Gihle: Frå Gammalt, Toten 1978
  • J. J. Duin: Streiftog i norsk kirkehistorie, 1984
  • J. W. Gran, E. Gunnes og L. R. Langslet: Den katolske kirke i Norge, 1993
  • O. Garstein: Klosterlasse, 1998
  • H. A. Andersen og T. Bratberg: “Et kryptokatolsk miljø omkring kanslerne Bjelke,” foredrag 8. nov. 2000 i regi av Byen, bygdene og kunnskapen

Portretter m.m.

  • Maleri (helfigur) antakelig av Knud Sevaldsen Bang eller Didrik Muus, ca. 1665; Hoff kirke, Toten

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.