Faktaboks

Christian Selmer
Christian August Selmer
Født
16. november 1816, Fredrikshald (nå Halden), Østfold
Død
1. september 1889, Bygdøy i Aker (nå Oslo)
Virke
Jurist og politiker
Familie
Foreldre: Grosserer Johan Christian Selmer (1783–1830) og Johanne Ditlevine Michea Vibe (1788–1879). Gift 24.12.1848 med Anna Sylvia Leganger (4.10.1825–5.1.1896), datter av sorenskriver Henrik Leganger (1788–1874) og Christiane Cathrine Dass (1794–1865). Filleonkel (fars fetter) til Marius Maximilian Selmer (1833–1916), Johan Selmer (1844–1910) og Jens Selmer (1845–1928; se NBL1, bd. 13); morfar til Thorvald Hellesen (1888–1937).

Christian Selmer etterfulgte Frederik Stang som statsminister 1880. Fastlåst i sin optimistiske tro på at hans ultra-høyre linje i forfatningskampen måtte seire til slutt, ledet han regjeringen frem til systemets endelige nederlag ved riksrettssaken 1884.

Selmer vokste opp i Halden, ble student 1837, og etter en utmerket juridicum 1842 ble han sorenskriverfullmektig i Sør-Hedmark. 1846 kom han til Christiania og var kopist, først i Justisdepartementet og senere i Finansdepartementet, til han 1849 ble fullmektig hos prokurator P. A. Midelfart i Drammen, en forretning han overtok to år senere. Han var byfogd i Drammen 1862–74 (og magistrat til 1872). Som sakfører var han meget ansett, og som byfogd/magistrat innla han seg betydelige fortjenester som en særdeles dyktig embetsmann, bl.a. gjennom sitt arbeid med nyreguleringen av Bragernes etter bybrannen 1866.

Politisk var Selmer uten enhver ambisjon, og det var med ulyst og av ren pliktfølelse han lot seg velge til stortingsrepresentant 1870 og overtale til gjenvalg 1873. På samme måte og med de samme følelser tok han 1874 over stillingen som arméminister. Som stortingsmann markerte han seg med lidenskapelige innlegg i både statsrådssaken og stemmerettssaken, begge saker som han fryktet ville forrykke Grunnlovens maktfordelingsprinsipp. Som dyktig embetsmann og overbevist tilhenger av det bestående politiske system var han et naturlig valg til statsrådet. Men da han 1880 ble kallet til å etterfølge Stang som statsminister, skyldtes det kong Oscars ønske om å få en regjeringssjef som, i motsetning til Stang, var ham personlig hengiven og mer føyelig. Fra både høyre og venstre ble Selmer betraktet som for lett for stillingen, og han kom da heller ikke til å sette noe preg på regjeringen. Et svakt hjerte holdt ham dessuten borte fra mange av regjeringsmøtene. I den altdominerende forfatningskamp var imidlertid kursen fastlagt, og til tross for at flere statsråder av ulike grunner ønsket å tre ut, holdt regjeringen sammen.

I Stortinget søkte venstreflertallet å fremtvinge et regjeringsskifte ved å gjøre livet uutholdelig for ministeriet Selmer ved bevilgningsnektelser, med vedtak som grep inn på forvaltningens område og med pålegg som var i direkte strid med regjeringens maktfordelingspolitikk. Regjeringen på sin side søkte å møte dette med kompromisser som omgikk de prinsipielle utfordringer, men ved ellers å stå fast i håp om at en stadig større del av folket ville våkne og reise seg mot Venstres aggressive nasjonalisme og angrep på den bestående samfunnsorden. Men stortingsvalget 1882 ble et nytt nederlag for regjeringen. Venstre gjorde store innhugg i de tradisjonelt konservative bykretsene og fikk “riksrettsflertall”: samtlige plasser i Lagtinget og bibehold av flertallet i Odelstinget.

Statsminister Selmer, hvis mot var like ubetvingelig som hans optimisme, var imidlertid fast bestemt på å fortsette kampen frem til neste stortingsvalg, og han stolte på kongens støtte. Kong Oscar var imidlertid langt fra så resolutt. Han overveide alvorlig et underhånden kompromissforslag fra Venstre og drøftet spørsmålet med Selmer. Men Selmer var ikke overbevist om at en riksrettssak var uunngåelig. Fryktløs advarte han kraftig mot den kapitulasjon som ethvert kompromiss ville innebære, og han fikk kongen tilbake på motstandslinjen. Men bare for en tid. Allerede i februar 1883 var kompromisstanken igjen levende hos kongen, opinionen i Sverige begynte å ta motet fra ham – og oppmuntre Venstre, som ble klar over at Sverige ikke ville aksjonere mot en riksrettssak.

Selv etter at Odelstinget anla sak i april 1883, vaklet ikke Selmer. Han så fremdeles muligheter, og i siste instans kunne en fellende dom oversittes. Utviklingen utover våren og sommeren viste at bare denne siste mulighet gjenstod, og i et møte med kongen på Sofiero slott ble planen lagt for en slik fremgangsmåte. Men sonderinger gjennom året viste at slike planer hadde få tilhengere i regjeringen og sannsynligvis ville splitte høyregruppen i Stortinget.

27. februar 1884 falt dommen over statsminister Selmer, som ble dømt til embetsfortapelse og ilagt store saksomkostninger. Dommen vakte forbitrelse i regjeringen og høyrekretser, men en oppblussende motstandsvilje svant snart, og 11. mars ble Selmer meddelt avskjed. I tillegg til storkors av Nordstjärneorden (1880) og av St. Olavs Orden (1882), ble han nå også ridder av Serafimerorden. Litt senere ble han utnevnt til generalauditør for hær og marine.

Personlig tok ikke Selmer dommen tungt; han så på seg selv som martyr for en god sak og urettferdig dømt i en politisk prosess. Da Høyre ble organisert som parti august 1884, var han villig til å stille som formannskandidat for de mest ytterliggående grupperinger, men oppnådde bare 9 stemmer. Et overveldende flertall valgte Emil Stangs fremtidsrettede moderat-konservative politikk og forkastet faren Frederik Stangs system, som Selmer hadde stått for.

Kilder og litteratur

  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • Stamtavle over de norske forgreninger av Selmer-slægten, Skien 1923
  • O. Gjerløw: Norges politiske historie. Høires innsats fra 1814 til idag, 1934
  • A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880–84, 1956
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • d.s.: Drømmen om borgerlig samling 1884–1918, bd. 1 i Høyres historie, 1984

Portretter m.m.

  • Maleri av Mimi Heiberg, 1887, p.e
  • To portretter av ukjent fotograf, 1871 og ca. 1880; Stortinget