Da Christian Stephansen Oftedal døde, ble det skrevet minneord og lederartikler i svært mange norske aviser og i de største svenske og danske. En rød tråd i omtalene var pressemannen som fikk publikum i tale, folketaleren som fengslet og rev andre med seg, politikeren med de mange ideene, en kristen livskunstner.
Oftedal tok examen artium på engelsklinjen ved Oslo katedralskole 1926 og var samtidig russeformann i Oslo. Han ble cand.mag. 1931 med fagene fransk, historie og geografi etter studier i Oslo, Poitiers og Genève. Da faren døde året etter, overtok han 25 år gammel ledelsen av Stavanger Aftenblad, avisen hans bestefar hadde grunnlagt og som under hans fars ledelse hadde erobret en ærerik og fremskutt posisjon. Han var en av de første i norsk presse som advarte mot den tyske nazismen, kraftigere dess mer den manifesterte seg. 19. juni 1940 fratrådte han etter eget ønske sin stilling. Etter å ha deltatt i intensiv innsamling av militære opplysninger som ble sendt til Storbritannia, ble han i august angitt av en pressekollega, arrestert og sammen med 10 andre dømt til døden for spionasje 22. februar 1941. Straffen ble redusert til 10 års fangenskap, og han satt fire år i tyske konsentrasjonsleirer.
Etter frigjøringen fortsatte Oftedal arbeidet med å utvikle en avis som i seg selv forente det folkelige og det akademiske, det lokale perspektiv og det store verdensomspennende helhetssyn. Han skapte en avis som presenterte sitt stoff på en annen måte og til dels i et annet språk enn andre aviser. Han ble beundret for sin journalistiske dyktighet og innsikt, for sitt talent og sin kunnskapsrikdom. Alt hans arbeid var gjennomsyret av ansvar og bevisst vilje til å hevde den frie presses ideer og idealer. Samtidig var han en fremsynt leder som innførte utbyttedeling for medarbeiderne, opprettet en pensjonsordning som også omfattet ektefeller, ansatte bedriftslege og husmorvikar, og etablerte bedriftskunstforening.
Som sin far og bestefar var Oftedal politisk engasjert og medlem av Venstre. Han var medlem av Stavanger bystyre og formannskap 1937–40 og ble 1945 innvalgt på Stortinget. 1945–48 satt han i Stortingets Nobelkomité. Han trakk seg fra Stortinget etter én periode fordi avisens ekspansjon krevde nybygg, og han ville være helt sentral i planleggingen. Han var en talentfull forkjemper for Venstres politikk, men samarbeidet der det var mulig. “En idealist, en av de reneste godviljens menn i vårt offentlige liv,” skrev Morgenbladet.
Oftedal ivret sterkt for tanken om å slå de tre sentrumspartiene sammen til ett stort parti og ønsket en regjering sammensatt etter formannskapsprinsippet. Intet av dette vant gehør, det gjorde derimot tanken om en spørretimeordning, der han både gjorde forarbeidet og påvirket opinionen før en reglementskomité la frem selve forslaget. Han var den første som tok opp spørsmålet om forbud mot eksperimentell atombombesprengning. Gjennom hans politiske virke gikk den sosiale samvittighet som en rød tråd. I pakt med sin natur avslo han å følge skjemaløsningene, han søkte bestandig nye og udogmatiske veier. 1952 ble han nestformann i Venstre, og 1952–54 var han medlem av den norske FN-delegasjonen.
Både i avisen og sitt offentlige virke var Oftedal en såmann, et oppkomme av ideer, og med vilje til å skape og tjene og fremme det gode. Hans kunstneriske sinn gav seg utslag i omfattende tegning og modellering i eget verksted hjemme, og han skrev 8 bøker. Fengselsoppholdet hadde tatt på, og bare 48 år gammel fikk han hjerteinfarkt og døde.