Christian greve Rantzau var en dyktig embetsmann med sterk tilknytning til Norge, bl.a. som stattholder 1731–39. Han lot oppføre den nåværende hovedbygningen på Bygdøy kongsgård.
Rantzau tilhørte en vidt forgrenet dansk og tysk adelsslekt som eide og fremdeles eier store godser og har vært fremtredende i statstjenesten i Danmark-Norge. I ungdommen var han på den obligatoriske dannelsesreise i Europa, men i motsetning til mange andre unge adelsmenn gjorde han seg nytte av de mulighetene som bød seg. Etter hjemkomsten studerte han ved Ridderakademiet i København og ble regnet som en meget velutdannet mann.
29 år gammel fikk han sitt første embete, da han 1713 ble krigskommissær i Søetatens Generalkrigskommissariat. Kong Frederik 4 næret mistro til folk av gammel adel, og Rantzau fikk derfor avskjed 1721. Han sluttet seg da til kretsen omkring kronprinsen, og da denne 1730 besteg tronen som kong Christian 6, ble Rantzau preses i Land- og Søetatens Generalkrigs-kommissariat. Allerede året etter ble han utnevnt til visestattholder i Norge etter nylig avdøde Ditlev Wibe.
Rantzau er beskyldt for å ha gjort lite i sin stattholdertid, men embetet var ikke lenger hva det hadde vært, og det var liten plass for personlige utspill fra stattholderens side. Han tok seg imidlertid med stor interesse av mange praktiske saker, som oppmudring av havner, salteksport, bygging av arbeidshus i Christiania m.m. Et stadig tilbakevendende problem var uthugging av de norske skogene, og Rantzau gjenopplivet sag- og skogkommisjonen, som skulle forsøke å få til rasjonell skogsdrift. Han gikk også for å være bondevennlig og holdt en beskyttende hånd over husmennene, som ofte ble pålagt store avgifter. Han klaget også over at det var for få skoler i Norge, men regjeringen innskrenket i stedet tallet.
Rantzaus svigerfar, von Plessen, mistet sine embeter 1735. Kongen ønsket også å gi Rantzau avskjed, men han ble sittende noen år til. Da Rantzau omsider ble avsatt 1739, ble stattholderembetet inndratt, og han ble derfor den siste stattholder på lang tid (frem til krigsårene 1807–14). Kongen ønsket nå å styre selv i henhold til ideologien om at Danmark-Norge var en helhetlig stat.
1740–60 var Rantzau stiftamtmann på Fyn, hvor han også eide store godser, og han bodde på storgodset Brahesborg. Hans embetsførsel var preget av orden, rettferdighet mot alle og strenghet mot udugelige embetsmenn. Han fulgte kongeparet på deres store norgesreise 1733, og 1749 fulgte han det nye kongeparet på deres tilsvarende reise.
Rantzau var en opplyst mann, kjent for sitt vidd og humør, og han brevvekslet med mange av tidens lærde, for eksempel Christian Falster og Hans Gram. Han hadde også forbindelse med Ludvig Holberg, men var visstnok ikke den som Holberg stilet sine levnetsbrev til. Rantzau var en ivrig samler og overlot en del av sitt store bibliotek, som rommet 3600 bind, til katedralskolen i Christiania. En verdifull samling manuskripter ble overlatt til Universitetsbiblioteket i København 1731, deriblant det eneste noenlunde fullstendige håndskriftet av Gulatingsloven. Dessverre ble han som gammel nærmest sinnssyk, og han tilintetgjorde deler av samlingene, blant annet verdifulle bøker og arkivalier fra de norske klostrene.