Christian L Lange

Organisasjonsmann og fredspolitiker. Foreldre: Oberst Halvard Lange (1842–1905) og Thora Marie Lous (1845–1923). Gift 27.12.1894 med lærer Bertha Manthey (23.2.1867–23.11.1947), datter av byfogd Johan Ludvig Carl Manthey (1808–75) og Sophie Marie Nielsen (1833–1903). Sønnesønn av Christian Christoph Andreas Lange (1810–61); far til Halvard Lange (1902–70) og August Lange (1907–70).

Christian Lous Lange var en pioner i arbeidet for mellomfolkelig forståelse og fredelig løsning av konflikter. Han var knyttet til den norske Nobelkomiteen som både sekretær og medlem, og han fikk selv Nobels fredspris 1921.

Lange vokste opp i Stavanger. Etter examen artium 1887 studerte han filologi ved universitetet i Kristiania og ble cand.philol. 1893. Han fikk stipend til studieopphold i Frankrike og Storbritannia, og allerede i studietiden underviste han på gymnasnivå ved flere skoler i Kristiania. Etter embetseksamen arbeidet han først på Olaf Bergs pikeskole og deretter på Aars og Voss gymnas. Sammen med overlærer Hans Schjøth utgav han Lærebog i verdenshistorie. Politisk tilhørte Lange den radikale fløyen av Venstre, og etter unionsoppløsningen 1905 gikk han inn for at Norge skulle bli republikk.

1899 var Lange sekretær for Den interparlamentariske unions årsmøte i Kristiania. Unionens mål var at konflikter mellom stater skulle løses ved voldgift og bruk av en internasjonal domstol. Lange gjorde så godt arbeid at han året etter ble sekretær for Stortingets nyoppnevnte Nobelkomité. Han bygde ut Nobelinstituttet, skrev konsulentuttalelser om kandidater som var foreslått til fredsprisen, og han forfattet de årlige rapportene om Nobelkomiteens arbeid til Stortinget.

Etter at Nobelinstituttet fikk eget hus 1905, bygde Lange ut instituttets bibliotek til verdens beste når det gjaldt litteratur om fredsbevegelser og internasjonal politikk. Han håpet at Nobelinstituttet skulle bli et sentrum for fredsforskning. Han var også inne på tanken om at instituttet skulle ha uavhengige eksperter som kunne ta opp klagesaker fra kolonifolk og andre nasjonaliteter som ikke var omfattet av folkeretten mellom stater.

1907 deltok Lange på den internasjonale fredskongressen i Haag, og 1909 ble han hentet til Brussel som generalsekretær for Den interparlamentariske union. Lange flyttet til Belgia med kone og fem barn; samtidig fortsatte han som rådgiver og konsulent for Nobelkomiteen. 1914 hadde Den interparlamentariske union 4000 medlemmer i 24 land, og økonomien var sikret. Lange identifiserte seg så sterkt med dette arbeidet at han sa nei da statsminister Gunnar Knudsen samme år tilbød ham å bli norsk utenriksminister.

Utbruddet av den første verdenskrig 1914 og den tyske okkupasjon av Belgia førte Lange hjem til Norge. De krigførende regjeringene sluttet å støtte Den interparlamentariske union, men Lange holdt organisasjonen gående med hjelp fra den norske regjeringen og Carnegiestiftelsen for internasjonal fred. Da Folkeforbundet ble opprettet 1919 med hovedkvarter i Genève i Sveits, flyttet Lange Den interparlamentariske unions sekretariat dit. Samme år tok han den filosofiske doktorgrad på en avhandling om internasjonalismens historie, og da Folkeforbundet hadde sitt første møte 1920, ble Lange invitert for å forelese om fredsforhandlinger og nedrustning.

Lange ble foreslått til Nobels fredspris flere ganger, fordi han hadde hindret Den interparlamentariske union i å gå i oppløsning under verdenskrigen, og 1921 fikk han prisen sammen med den svenske statsminister Hjalmar Branting. I sitt nobelforedrag talte Lange mot sjåvinistisk nasjonalisme og rasistisk kvasivitenskap og for et tettere internasjonalt samarbeid. Hans fredspris ble bifalt også av Arbeiderpartiet, som ellers var sterkt kritisk til Folkeforbundet og borgerlig fredsarbeid. Høyresiden i norsk politikk var mer negativ. Avisen Tidens Tegn skrev sarkastisk at fredsprisen var gitt til en sekretær. Selv om Lange bodde i utlandet, deltok han i debatter om norsk politikk via tidsskriftet Samtiden. Han gikk inn for norsk nedrustning i 1920-årene, og tidligere forsvarsminister Theodor Holtfodt beskyldte ham for å være unasjonal.

Lange fortsatte som sekretær i Den interparlamentariske union frem til 1933. Samtidig var han på farten rundt i Europa og USA og holdt forelesninger om internasjonale spørsmål. Han var hele tiden en av Norges delegerte til møtene i Folkeforbundet. Lange talte forgjeves for å få stormaktene til å ratifisere protokollen om Den internasjonale domstol i Haag. Da Japan gikk til angrep på Mandsjuria 1931, arbeidet Lange for at Japan skulle fordømmes og møtes med sanksjoner, og etter Hitlers maktovertakelse 1933 og Italias angrep på Etiopia 1935 mente han at en storkrig mellom de fascistiske statene og de vesteuropeiske stormaktene var sannsynlig.

Christian L. Lange flyttet hjem til Norge 1934, da han ble utnevnt til medlem av Stortingets Nobelkomité. De siste årene av sitt liv skrev han på nye bind av internasjonalismens historie. Men han var så aktiv i det internasjonale arbeidet at han ikke fikk arbeidet ferdig før han døde 1938. Verket ble fullført 1954–63, delvis etter Langes notater, av Nobelkomiteens daværende sekretær August Schou. Lange var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1936 og fikk den nederlandske Grotius-medaljen 1932.

Verker

    Et utvalg

  • Lærebog i verdenshistorien fra oldtidens slutning til vore dager for gymnasierne (sm.m. H. Schjøth), 1904 (10. utg. 1935; nynorsk utg. Heimssoga, 2 bd., 1923–24)
  • Rett og fred millom folki. Utgreiding um dei nyaste avtalorne, Norske folkeskrifter 50, 1909
  • Den europæiske borgerkrig, 1915
  • Betingelser for en varig fred. Oversigt over forbundets arbeide, 1917
  • Histoire de l'internationalisme, bd. 1: Jusqu'à la paix de Westphalie (1648), dr.avh., Kristiania/Paris/München/London/Haag/New York 1919, bd. 2–3 utg. ved A. Schou, 1954–63
  • Mellemfolkelig politikk 1815–1914, 1925
  • Histoire de la doctrine pacifique et de son influence sur le developpement du droit international, Paris 1927

Kilder og litteratur

  • Stud. 1887, 1912, 1937
  • HEH 1938
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • K. Holl og A. C. Kjelling (red.): The Nobel Peace Prize and the laureates, Frankfurt a.M. 1994
  • C. Lange: “Christian L. Lange – En kampglad optimist”, i Norske vinnere av Nobels fredspris, Det norske Nobelinstitutts skriftserie 2:3, 2001
  • Ø. Stenersen, I. Libæk og A. Sveen: Nobels fredpris. Hundre år for fred, 2001

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.