Christian Krohg - 1

Jurist og politiker. Foreldre: Generalveimester sønnafjells, oberstløytnant Georg Anton Krogh (1734–97; se Georg Anton Krohg i NBL1, bd. 8) og Maren Hofgaard (1751–1821). Gift 11.9.1800 med sin kusine Stine (Stinchen) Meincke Krohg (1.7.1781–23.10.1841), datter av generalveimester nordafjells, oberst Nicolai Frederik Krogh (1732–1801) og Anna Meincke (1743–1823). Navneendring til Krohg etter 1803. Søstersønn av Gabriel Hofgaard (1747–1805); fetter og svoger til Hilmar Krohg (1776–1851) og Broder Lysholm Krohg (1777–1861); far til Georg Anton Krohg (1817–73; se NBL1, bd. 8); farfar til Christian Krohg (1852–1925).

Christian Krohg var en fremragende jurist og en av de sentrale politikerne i Norge i de første årene etter 1814, som statsråd, stortingsmann og stortingspresident. I alminnelig omdømme stod han som nasjonalhelten som 1824 hevdet Grunnlovens og folkets rett mot Karl Johans forsøk på å utvide kongemakten. Men livet igjennom var Krohg plaget av utilstrekkelighetsfølelse, og han mislyktes i sin oppgave med å reformere det norske lovverket.

Han var født på Romerike, men fra ungdommen av betraktet offiserssønnen Trondheim, Strinda og onkelens gård på Munkvoll som sitt egentlige hjemsted: Der fant han sin hustru, og det var dit han vendte tilbake etter å ha forlatt en lovende juridisk løpebane i København. Han tok juridisk embetseksamen der 1797, og 1800 fikk han en adjunktstilling ved universitetet. Som lærer ved Søkadetakademiet fra 1801 skrev han en lærebok i sjøens folkerett, og etter at han 1803 var blitt professor ved universitetet, redigerte og utgav han to vektige hefter av Juridisk Archiv. Men fremfor å fortsette på den akademiske vei søkte han seg 1804 til en mer praktisk stilling som assessor ved Trondhjems stiftsoverrett.

I hjembyen virket Krohg i mange år, både som medlem av flere bykommisjoner for sosiale og utdanningsmessige reformer, som medbestyrer av den borgerlige realskole og som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1805 (preses fra 1820). 1812 var han påtenkt som professor i rettsvitenskap ved det nye norske universitet, og han ble også utnevnt av Christian Frederiks regjering sommeren 1814, men tiltrådte aldri. Derimot aksepterte han å bli førstemedlem av den komité som Riksforsamlingen nedsatte for å lage en ny norsk lovbok for kriminal- og sivilretten. Problemene med dette lovarbeidet skulle kaste en tung skygge over hans liv.

Krohg møtte som 1. representant for Søndre Trondhjems amt på det overordentlige Storting høsten 1814. Kort etter ble han utnevnt til statsråd og samtidig redusert til ekstramedlem av lovkomiteen. Fra januar 1815 var han statsråd i Stockholm, hvor han mistrivdes. Han søkte avskjed som statsråd uten å få det, og fra 1816 bestyrte han ulike departementer i Christiania. Ikke før 1. januar 1819 fikk han gå ut av regjeringen. 1818 lot han seg utnevne til den omorganiserte lovkomiteen, nå som formann og på betingelse av at han kunne lede arbeidet fra Munkvoll.

Ettersom han bodde langt unna de andre komitémedlemmene kom Krohg til å arbeide mye alene, og han ble dessuten forsinket av sine nye plikter som stortingsrepresentant. Han ble valgt til alle stortingssamlingene 1821–28; 1821 og 1822 var han president i Lagtinget, og 1824 og 1827 var han stortingspresident. Dessuten var han president i riksrettssaker. Med sin noe trege form egnet han seg lite som ordstyrer og debattant, men i skriftlige arbeider var han i sitt ess; mange av Stortingets adresser til kongen stammer fra hans hånd. Som kollegaen Ingelbrecht Knudssøn tilhørte han den moderate embetsmannsopposisjon, og det var for en stor del deres fortjeneste at Stortinget 1821 omsider godtok gjeldsoppgjøret med Danmark.

Denne trønderske alliansen skapte seg et virkelig navn 1824. I sin innstilling datert 17. mai avviste konstitusjonskomiteen med omfattende og veloverveide begrunnelser alle Karl Johans grunnlovsforslag om utvidet kongelig myndighet. Som komitéformann fikk Krohg mesteparten av æren for dette. Komiteens hovedtanke var at Grunnloven i størst mulig grad burde stå fast og urokkelig, og dermed trakk man opp linjen for den grunnlovskonservatisme som de neste femti år skulle dominere norsk politikk.

Krohg ble utnevnt til ridder av den svenske Nordstjärneorden 1815 og kommandør 1818. 1825 ville kongen utnevne ham til ny generalprokurør etter Christian Magnus Falsen, men Krohg sa nei til dette embetet som hadde til oppgave å føre kontroll med hele embetsverket. I stedet søkte han 1826 stillingen som justitiarius i Trondhjems stiftsoverrett. Her ble han også innstilt, men kongen fikk avgjørelsen utsatt. Regjeringen foreslo ham så som ny justitiarius i Høyesterett. At Krohg ikke greide å levere noe av lovarbeidet, men igjen og igjen måtte be Stortinget om utsettelse, tæret imidlertid kraftig på den tillit han hadde hatt. Stillingen i Høyesterett ble besatt, stillingen i Trondheim ble lyst ut på ny, og endelig satte justisdepartementet en siste frist for innlevering av utkastet til kriminallov til 30. september 1828. Heller ikke den klarte Krohg å overholde, og regjeringen foreslo deretter å la en helt ny kommisjon overta arbeidet. Denne ydmykelsen knekte Krohg for godt, og enda før forslaget ble forelagt kongen, hadde han valgt å avslutte sitt liv.

Til kriminalloven etterlot Krohg seg en generell betenkning og en del innsamlet materiale. Men verken med ny sivillov eller med lovprinsippene hadde han fått utrettet stort. Heller ingen andre har klart det, og en slik total nyskriving av lovverket virker nær umulig for et enkelt menneske. Den utilstrekkelighet Krohg følte overfor oppgaven, var fullt forståelig, men for ham selv ble den ødeleggende.

Strømmen av sørgedikt og minneord etter hans død viste imidlertid at Krohg stadig ble husket av det brede publikum for sin innsats 1824. Penger ble samlet inn til et minnesmerke ved innkjøringsveien til Christiania, og Henrik Wergeland holdt en gripende tale da minnestøtten over Krohg ble avduket 17. mai 1833 i nærvær av flere tusen tilskuere. Krohgstøtten ved Akerselva var det første offentlige æresmonument i det moderne Norge, og den fungerte som midtpunkt for 17. mai-feiringen i hovedstaden frem til 1860-årene.

Verker

  • Forsøg til en Ledetraad ved Forelæsninger over Folke-Retten, København 1803
  • Juridisk Archiv, hf. 1 og 2, København 1803–04
  • Constitutions-Committeens Betænkninger og Indstillinger angaaende de paa 3die ordentlige Storthing fremsatte Constitutions-Forslag, der vare udsatte til Afgjørelse paa det 4de ordentlige Storthing, 1824
  • Grundsætninger og Regler, som formentligen blive at følge ved Udarbeidelsen af den nye almindelige Kriminallov, i Juridiske Samlinger, bd. 4, hf. 2, 1830, s. 1–40

Kilder og litteratur

  • N. S. Schultz: Sørgetale holden i Det Kgl. Norske Videnskabers-Selskab den 22de December 1828 over dets afdøde Præses Christian Krohg, 1829 (også trykt i DKNVS Skr. i det 19. Aarhundrede, bd. 3, 1829, s. 1–17)
  • H. Wergeland: Tale ved Afsløringen af Christian Krohgs Minde, 1833 (også trykt i d.s.: Samlede skrifter, bd. 4:1, 1923, s. 327–337)
  • H. Krohg: Nogle biografiske Skitser, samlede og nedskrevne som Bilage til Familien Krohgs Stamtavle, 1876
  • biografi (med bibliografi og litteraturliste) i NFL, bd. 3, 1892
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • E. Døhl: Christian Krohg. Helten frå 1824, 1944
  • S. Steen: Det frie Norge. Krise og avspenning, 1954
  • d.s.: Konge og storting, 1962

Portretter m.m.

  • Maleri av Jacob Munch, ca. 1818–19, tapt i brann; gjengitt i B. A. Nissen: Vårt folks historie, bd. 6, 1964, s. 103
  • Litografi (etter ovennevnte maleri); gjengitt i Bien 1834, s. 121 og Døhl 1944

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.