Christian Frederik

Norsk (senere dansk) konge. Foreldre: Arveprins Frederik (1753–1805) og Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin (1758–94). Gift 1) 21.6.1806 med sin kusine Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin (4.12.1784–13.7.1840), datter av storhertug Friedrich Franz 1 av Mecklenburg-Schwerin (1756–1837) og Louise av Sachsen-Gotha (1756–1808), ekteskapet oppløst 1810; 2) 15.5.1815 med Caroline Amalie av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (28.6.1796–9.3.1881), datter av hertug Frederik Christian av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (1765–1814) og Louise Augusta av Danmark-Norge (1771–1843). Halvfetter av Frederik 6 (1768–1839).

Christian Frederik var konge av Norge i noen hektiske måneder sommeren 1814, og har tradisjonelt stått som en av de mest romantiske kongeskikkelser i norgeshistorien. Han spilte en sentral rolle i utformingen av norsk politikk i forbindelse med oppløsningen av unionen med Danmark og selvstendighetskampen som fulgte. Etter at han i oktober 1814 abdiserte fra den trone som Riksforsamlingen på Eidsvoll hadde valgt ham til å bekle i mai samme år, vendte han tilbake til Danmark, hvor han 1839 etterfulgte sin halvfetter Frederik 6 som konge under navnet Christian 8.

Christian Frederik var offisielt sønn av arveprins Frederik, men hans biologiske far var i realiteten arveprinsens adjutant Frederik von Blücher. Christian Frederik var således i navnet fetter til kronprins Frederik (den senere kong Frederik 6), og da denne ikke fikk ektefødte sønner som vokste opp, ble den unge prinsen rikenes tronfølger. 18 år gammel forlovet han seg med sin mecklenburgske kusine Charlotte Frederikke, mye mot arveprinsens og kronprinsens ønske (de ville heller at han skulle gifte seg med kronprinsens datter Caroline). 1805 ble det holdt bryllup. Selv om forlovelsestiden synes å ha vært lykkelig, oppstod det snart vanskeligheter, og 1810 ble ekteskapet oppløst. Resultatet av ekteskapet var sønnen Frederik (“Fritz”; 1807–63), som 1848 inntok plassen på Danmarks trone under navnet Frederik 7.

Christian Frederiks oppvekst var preget av en grundig og for sin tid bredspektret utdannelse, og av de impulser han mottok fra kunstnere og vitenskapsmenn som var knyttet til farens hoff. Som voksen ble han en kresen livskunstner og en ypperlig amatør i vurderingen av kunst, vitenskap og litteratur, med stor sans for bordets gleder og det smukke kjønn. Men disse egenskapene var forent med en utstrakt flid.

Allerede fra ungdommen av hadde Christian Frederik et nært forhold til Norge. 1806 hadde han etterfulgt faren som preses for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Den norske forretningsmannen Carsten Anker, som tross stor aldersforskjell dem imellom ble en nær venn og rådgiver, hadde tidlig gått inn for å vekke prinsens interesse for Norge. I et brev fra oktober 1810 skrev han til prinsen: “Til Norge, til Norge! O Prinds, til Norge! De og De alleene kan bevare denne Kronens ægte Ædelsteen for Rov og Rænker.” Ankers appeller hadde sin virkning, og gjennom prinsen nådde de – i modifisert form – kongen. 11. desember 1811 feiret den københavnske avdeling av Selskabet for Norges Vel reskriptet av 2. september som gav Norge et universitet, og nettopp på denne dagen trådte Christian Frederik frem og talte Norges sak: “Det forbeholdtes Dig, O Konge! at fjerne de Skygger, som mørknede Videnskabelighedens Horizont i Dit Norge. Ved Din Velgjerning, vi i dag prise, seer Nordmanden hin Morgenrøde at fremgrye, og alle Hjerter forene sig for at takke og signe Dig.”

Cristian Frederik bad flere ganger kongen om å bli sendt til Norge. Men først 1813 besluttet Frederik 6 å sende ham til Norge som stattholder. Selv om Christian Frederik hadde atskillig viten om norske forhold, lot kongen ham lese gjennom embetskorrespondansen fra de siste år, deriblant forgjengerens, prins Frederik av Hessens depesjer.

23. mai 1813 steg Danmark-Norges unge tronfølger, forkledd som matros, i land på Hvaler etter en farefull reise i en liten fiskerbåt over et Kattegat behersket av fiendtlige kryssere og kapere. Han var bare vel 26 år gammel, og han skulle i de 17 månedene han var i Norge, bli stilt overfor større oppgaver enn noen norsk politiker før ham og etter ham. Han hadde ingen administrativ erfaring, og fikk som stattholder ansvaret for styret av Norge i en krisetid preget av blokade, hunger og krig. Han hadde ingen politisk erfaring og fikk oppgaven å stille seg i spissen for en norsk reisning for selvstendighet. Han hadde heller ikke som våre dagers politikere en stab av trenede kontorfolk som kunne skrive hans konsepter og forme hans taler. Når man gjennomgår hans etterlatte papirer fra 1814, får man et overveldende inntrykk av hans arbeidskraft og politiske klarsyn.

Christian Frederik kom ikke til å følge en bestemt politisk linje fra han kom til Norge våren 1813 og frem til han satte sitt navn under Mossekonvensjonen et og et kvart år senere. Gjennom begivenhetenes raske utvikling ble han kastet fra rolle til rolle, fra akt til akt. Frem til 24. januar 1814 var han Frederik 6s stattholder, og hans politikk falt innen rammen av den dansk-norske helstat. Vinteren og våren 1814 inntok han rollen som opprørsleder og den feirede folkehelt. I avslutningsfasen møter vi ham som Norges konge, en konge som var beredt til å ofre sin krone for å redde friheten og konstitusjonen for det folket som i begeistring og jubel hadde løftet ham opp til tronen.

Christian Frederiks forhold til reisningen i Norge har vært et sentralt tema i diskusjonen om hans politikk i Norge og det mest omdiskuterte spørsmålet i diskusjonen om den norske reisningen i 1814. For Ernst Sars hadde den norske selvstendighetskampen fremst en indre norsk bakgrunn; “hvad der skete i 1814 var ligesaavel som hvad der skete i 1536 et Udslag af den samme, aldrig afbrudte, stadig fortsatte Udviklingsgang hos Folket”. I denne sammenhengen var Christian Frederik ikke noe mer enn et redskap, og dertil et redskap som misforstod sin oppgave og bidrog til å forkvakle resultatet: “Jeg gjentar, vi skylder Christian Frederik stor Tak; denne fremmede Prinds var os en nødvendig Mand –, men Jammerskade, at han var det.”

Blant 1900-tallets norske historikere brøt bl.a. Sverre Steen helt med dette synet og betraktet Christian Frederik som den norske reisningens opphavsmann: “Da meldingen om Kielfreden kom til Norge, reiste Christian Frederik nordmennene til opprør mot den.” Jens Arup Seip gikk enda lenger i retning av å understreke prinsens sentrale rolle som opprørsleder som vakte nordmennene av deres nasjonale søvn: “Det hele ble gjennomført på en overrumplende måte. Man kan si at Christian Frederik tok nordmennene på sengen. De befant seg i et eget rike før de hadde fått søvnen av øynene.”

Mens norske historikere som Steen og Seip har understreket Christian Frederiks sentrale plass i den norske reisningen i 1814, har danske historikere lagt hovedvekt på den åpenbare motsetning mellom den politikk den unge prins førte i Norge i 1814 og den konservative politikk den aldrende Christian 8 førte som konge i Danmark i 1840-årene. Historikeren og Christian Frederik-eksperten Axel Linvald uttrykte det slik: “Endnu har ingen Forsker forklaret den menneskelige Udvikling eller paapeget de dyptliggende Grundanskuelser, som slaar Bro mellom de tilsynelatende uforenlige Forudsætninger, der i 1814 gjorde Christian Frederik til det norske Folks Fører under dets Kamp for statlig Selvstændighed og politiske Frihed, og som Konge bragte ham i Kamp med Liberalismens Fordringer om en fri Forfatning.” Kontrasten er åpenbar.

Det hersker ingen tvil om at Christian 8 stod steilt mot kravet om en liberal forfatning i Danmark i 1840-årene. Men det kan være grunn til å se nærmere på den såkalt liberale politikk Christian Frederik førte i Norge i 1814. Hvor liberal var egentlig prinsen?

I utgangspunktet mente Christian Frederik at han ved en eventuell atskillelse av Norge fra Danmark skulle kunne bestige tronen i et selvstendig Norge i kraft av sin arverett. Få dager etter at han i slutten av januar 1814 mottok meldingen om Kielfreden, skrev han på Eidsvoll (hvor han var Carsten Ankers gjest) det første utkast til de proklamasjoner som skulle sendes ut ved hans tronbestigelse. Her møter vi ham som eneveldets ektefødte sønn; han ville ta rikets styre i sine hender i kraft av arveretten og styre landet som rikets arveenevoldskonge.

I Trondheim ble han en uke senere stilt overfor kravet om en konstitusjon, uttrykt i en adresse ført i pennen av den unge byskriveren Carl Valentin Falsen og underskrevet av 60 av byens fremste embetsmenn og borgere. Men prinsen reagerte klart negativt på kravet, og Falsen fikk utvetydige vitnesbyrd om at han var i unåde.

13. februar var Christian Frederik tilbake på Eidsvoll etter reisen til Trondheim, og nå omredigerte han de proklamasjoner som skulle sendes ut ved hans tronbestigelse. Det er betegnende at han nå tok med et vagt løfte om at han “i roligere og lykkeligere tider” ville gi sine “trofaste undersåtter” en grunnlov. Men på kort sikt var planene de samme som før. Landet skulle være et enevelde og regimet baseres på “Vor Slægts usvækkede Ret til Norges Trone”. Folkets oppgave ble avgrenset til det å være “den stormægtigste Fyrste og Herre, Kong Christian Frederik til Norge og hans Slægt hulde og tro som Eders rette enevolds Arvekonge”. At han likevel ikke følte seg trygg på hvordan proklamasjonene ville bli mottatt, fremgår av at han 15. februar innkalte en del sentrale embetsmenn, offiserer og næringslivsmenn til et møte dagen etter – det møtet som i ettertid er omtalt som stormannsmøtet eller “notabelmøtet” på Eidsvoll.

Resultatet av stormannsmøtet 16. februar 1814 er vel kjent: Prinsen kom i en heftig diskusjon med Georg Sverdrup. Samtalen endte med Sverdrups bestemte avvisning av prinsens arvekrav på den norske trone: “Dertil har Deres kgl. Højhed ikke mere ret end jeg.” På dette fulgte prinsens definitive kapitulasjon. Han omredigerte proklamasjonene nok en gang, og tok nå med at det skulle velges en riksforsamling som skulle gi landet en grunnlov. Henrik Wergeland sammenfattet senere hva Sverdrups kategoriske standpunkt hadde ført til: “Disse ord bør ingen Nordmand glemme. Fra dem stammer vor Konstitution.”

Dette synet på stormannsmøtet er stort sett blitt stående i ettertiden. Historikeren Yngvar Nielsen omtaler riktignok resultatet av møtet som et kompromiss, men det er intet som tyder på at deltakerne på møtet har oppfattet det slik. “Folkesuveræniteten seiret helt og uavkortet,” lyder Halvdan Kohts konklusjon. Folkesuvereniteten seiret for så vidt som Christian Frederik fra nå av gav opp sine tidligere planer om å la seg utrope til konge med henvisning til arveretten, men han hadde tross det fortsatt et fast grep på rikets styre. Med proklamasjonene av 19. februar tok han enevoldsmakten på kort sikt inntil riksforsamlingen var ferdig med sitt arbeid. Med de samme proklamasjonene øvde han også en utstrakt innflytelse på den kommende riksforsamlingens sammensetning ved å utforme valgreglene, og på dens mandat med krav om at velgerne skulle avlegge en folkeed. Samtidig la han opp sin politikk slik at han ville komme til å overta Norges krone ved folkets valg.

Det ble da også resultatet; 11. mai var riksforsamlingen ferdig med å diskutere innholdet i den nye grunnloven, 17. mai ble den fremlagt for underskriving av representantene, og samme dag valgte forsamlingen enstemmig Christian Frederik til det selvstendige Norges nye konge (men med protokolltilførsler fra 17 representanter om at de egentlig ikke ønsket noe kongevalg nå, men bøyde seg for flertallet).

I størstedelen av de fem ukene riksforsamlingen satt sammen (10. april–19. mai), oppholdt Christian Frederik seg på Eidsvoll, og til det tradisjonelle bildet av ham som den liberale fyrste hører det at han ikke blandet seg vesentlig inn i riksforsamlingens forhandlinger. “Han stod naturligvis i stadig forbindelse med de ledende selvstændighetsmænd,” skriver Halvdan Koht, “men selve grunnlovsarbeidet blandet han seg meget litet i”. Et lignende syn møter en igjen hos andre historikere, som f.eks. Arne Bergsgård: “Christian Frederik heldt seg ellers sterkt i bakgrunnen på Eidsvoll, og var svært varsom med å blande seg opp i arbeidet åt Riksforsamlinga.”

Dette høver godt med teorien om den liberale fyrste, men svarer ikke til de faktiske forhold. Prinsen hadde nær kontakt med ledende menn innen selvstendighetspartiet, som ble gjort kjent med hans ønsker. Han hadde spioner som rapporterte stemningen i forsamlingen. Han hadde også maktmidler til å drive sine ønsker igjennom, og han brukte dem. På den tid Christian Frederik heiste opprørsfanen, var han avhengig av støtte fra de ledende menn i landet, som kunne stille sine betingelser som på stormannsmøtet 16. februar. Da riksforsamlingen trådte sammen, var rollene endret. Nå var Christian Frederik blitt et nødvendig redskap for selvstendighetspartiet; han kunne stille betingelser, og selvstendighetspartiet måtte gå hans ærend. Dersom ikke grunnloven ble slik og slik, kunne han ikke ta imot den norske krone, sa hans adjutanter. Vi har klare bevis for at Christian Frederik brukte lignende argumenter overfor Falsen og Sverdrup, som fulgte hans ønsker.

Allerede i sin trontale 11. april hadde Christian Frederik understreket at selvstendighetspolitikken var fastlagt i og med folkeeden. Dette ble også drevet igjennom av selvstendighetspartiet. Riksforsamlingen skulle ikke beskjeftige seg med utenrikspolitikk. Et annet resultat av prinsens sterke hånd kan vi avlese i grunnlovsbestemmelsene om forholdet mellom statsmaktene, og den sterke makt som ble tildelt fyrsten. I den første versjonen av det Adler-Falsenske grunnlovsutkast var det tatt med tre paragrafer om organiseringen av statsrådet som ville bidra til å gi statsrådet en selvstendig stilling ved siden av kongen. Christian Frederik, som leste utkastet, bad om at paragrafene ble strøket, noe som også skjedde.

I konstitusjonskomiteen tok Wedel forslaget opp igjen, og de gikk igjen i komiteens forslag som paragrafene 41, 42 og 43. Igjen reagerte Christian Frederik mot de bånd som ville binde kongens hender når det gjaldt organiseringen av statsrådet, og han stilte et faktisk ultimatum, som vi kjenner gjennom et brev fra Georg Sverdrup til generalauditør Anker Bergh 7. mai 1814: “Med Debatterne gaar det, Gud skee lov! temmelig raskt. Vi ere nesten, dog ikke uden megen Kamp kommet over de Punkter, som kunne gjøre Pr. det ubehageligt eller maaske umuligt at modtage den norske Krone.” Nå stod bare en sak igjen: “I dag skal det bestemte Ministerantal nedbrydes – vindes det Slag, er det saa vidt jeg kan se intet der i mindste Maade kan være i Veien.” Paragrafene ble strøket, og kongen fikk utstrakt frihet til å organisere sitt statsråd.

Det står i skarp kontrast til teorien om den liberale fyrste at Christian Frederik kort etter tronbestigelsen utnevnte et etter måten stort hoff – to hoffmarskalker, 18 kammerherrer og 12 kammerjunkere. Enda mer tvetydig er hans organisering av de sentrale styringsorganer. Riktignok organiserte han et statsråd i samsvar med bestemmelsene i 17. mai-grunnloven. Men tre viktige grener av rikets sentralforvaltning la han – i god eneveldig stil – direkte under seg selv og sin statssekretær, nemlig utenrikspolitikken, militærvesenet og skolevesenet. Hans sentrale styringsapparat kom dermed til å bestå av en merkelig dualisme. På den ene side stod et statsråd organisert i samsvar med grunnloven, på den annen side fant en sentrale styringsorganer lagt direkte under kongens kontroll.

Vi vet ikke hvilken vei Christian Frederik ville ha gått om han hadde blitt i Norge – om han ville ha bygd ut rikets sentralforvaltning i samsvar med intensjonene i grunnloven eller ha fulgt enevoldsmodellen. Men hans sterke motstand på Eidsvoll mot de paragrafer som fastla organiseringen av statsrådet, og hans organisering av rikets sentrale styringsorganer står i alle fall som et stort spørsmålstegn ved teorien om den liberale fyrste. Når 17. mai-grunnloven åpnet døren for en sterk kongemakt, var dette et resultat av press fra Christian Frederiks side, og når han holdt døren åpen for en gjenforening med Danmark, var det, slik han uttrykte det i et brev til Frederik 6, med klar referanse til den gamle statsskikk: “Overdrages mig Norges Trone, da antager jeg den, om det saa var paa Randen af Afgrunden, blot for at skaffe min Søn Arveret til dette Rige.”

Det var Christian Frederiks politikk sommeren 1814 som først og fremst dannet utgangspunkt for selvstendighetspartiets skarpe fordømmelse av den unge prins som nå var valgt til Norges konge, og fordømmelsen har forplantet seg som et rungende ekko til ettertidens historikere – med få unntakelser – helt opp til i dag. Vi finner den i Henrik Wergelands konstitusjonshistorie, lagt i en bondekones munn: “Vakkert Kjød og Blod, men for vek ser du ud til at blive Norriges Frelsermand.” Den går igjen hos Ernst Sars: “En blot Theaterhelt, en vek Stakker som ingen Adkomst ejede til at være Konge og Fører i saa alvorlige Tider som disse, en den at han var sin Fars Sön.” “Det er ein alvorlig ting å halda eit folk for narr,” skrev Arne Bergsgård; “å spana modet og vonene til det hågaste, å mane folket til heltedåd, men så ikkje å ta denne ånda i bruk, å la folket kjenna seg skjemt i si æra.”

Denne militært bestemte vurdering av Christian Frederiks politikk sommeren 1814 er riktig dersom man mener at nordmennene burde ha tatt en kamp på liv og død for selvstendigheten. Ingen vil kunne nekte at kongen bar en stor del av ansvaret for den defensive krigføring og de mange tilbaketrekninger som førte frem til avtalen med Sverige (“Mossekonvensjonen”) 14. august 1814. Han holdt igjen når statsrådet forlangte en mer aktiv krigføring, og han var hovedmannen bak forhandlingslinjen. Det var ikke noe samsvar mellom kongens store ord om å dø for Norge og hans defaitistiske krigføring.

Men når Christian Frederik vek tilbake for å kaste styrkene inn i store slag, var det ikke bare fordi han var en svak militær sjef, men kanskje først og fremst fordi han anså krigen for nytteløs. “Et Folk som ikke erkjendes af Europas øvrige Magter, kan umuligen bestaa med mindre det kan undvære Skibsfart og Handel,” hadde den gamle nordmannen Christian Colbjørnsen skrevet til Christian Frederik fra København 19. mai 1814. “Søg derfor, min naadigste Herre, at tilmegle dette tro Folk de bedste Vilkaar, der nu, maaske aldrig kunde erholdes, som et federativt Rige med Sverige. Aldrig har da nogen gavnet Norge saa meget som De. Da skal jeg velsigne Dem fra min Grav!” Dette var også Frederik 6s innstendige og gjentatte råd til fetteren i Norge.

Disse rådene gir nøkkelen til kong Christian Frederiks politikk sommeren 1814. Han hadde satt sitt håp til Storbritannia. Dit hadde han sendt sin nærmeste venn i Norge, Carsten Anker. Dit sendte han også Ankers bror, Peter Anker, og dit sendte han W. F. K. Christie, Niels Aall og Peder Valentin Rosenkilde etter at riksforsamlingen hadde avsluttet sitt arbeid. Men allerede i begynnelsen av juni kom den britiske diplomaten John Philip Morier til Norge for å fortelle at hans regjering stod fast bak sine løfter til Sverige, og dermed falt i realiteten forutsetningen for kong Christian Frederiks utenrikspolitikk.

Christian Frederik visste fra da av, bedre enn noen av hans rådgivere, at selvstendighetspolitikken var dømt til å mislykkes. Svenskene var militært overlegne, og den svenske armeen stod under kommando av en av Europas fremste generaler; den tidligere franske marskalken Jean-Baptiste Bernadotte som var valgt til svensk tronfølger, kunne vise til stormaktenes løfter om støtte. Norge var utenrikspolitisk totalt isolert, blokkert av fiendtlige kryssere og kapere. Så lenge blokaden varte, var det ikke noe håp for Norge. Slutten måtte i alle tilfelle bli en union med Sverige, uansett hvilken linje man valgte – krig eller forhandlinger.

Under slike forhold måtte det synes klokere for Norge å søke å oppnå mest mulig gjennom forhandlinger og utnytte maksimalt den gunstige forhandlingssituasjonen man hadde i augustdagene 1814, i stedet for å kaste landet inn i en ødeleggende og uviss krig. Og det var ved forhandlingsbordet Christian Frederik øvde sin viktigste gjerning i norsk historie.

Godtar man utgangspunktet for Christian Frederiks standpunkt sommeren 1814, blir vurderingen av hans politikk frem til møtet i Moss ubetinget positiv. Vinteren og våren 1814 hadde tanken på en gjenforening med Danmark stått sentralt hos ham, og om han bøyde seg for kravet om å kalle inn en riksforsamling, så hadde han bevisst arbeidet for å gjøre konstitusjonen til redskap for en sterk kongemakt. I sommermånedene 1814 trådte tanken på hans egne interesser og tanken på dynastiet i bakgrunnen. Tanken på å “tilmegle dette tro Folk de bedste Vilkaar” ble nå hans store hovedmål.

Dette standpunktet preget også de samtaler han hadde med den britiske utsendingen Morier. Kongen var beredt til å nedlegge sin krone, men som konstitusjonell konge kunne han bare legge den i Stortingets hender: “Folket alene kan, gjennem sine Repræsentanter, gjøre forandringer i Grundloven eller tillade Norges Forening med noget andet Kongerige.”

30. juni kom utsendinger fra de fire stormakter (Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike) til Christiania, og de brakte det samme budskap som Morier. I en skriftlig note datert 7. juli erklærte de at de stod på Kieltraktatens grunn, og at Norges avståelse til Sverige derfor var ugjenkallelig. De forlangte at Christian Frederik ubetinget skulle forplikte seg til å nedlegge i nasjonens hender alle de rettigheter han hadde fått av riksforsamlingen, og anvende hele sin innflytelse hos folket for å få det til å godta foreningen med Sverige. 19. juli sendte den svenske regjeringen i Karl 13s navn ut en proklamasjon som pekte i samme retning, men var langt skarpere. Riksforsamlingen på Eidsvoll ble erklært “lovstridig”, og “alle Handlinger og Beslutninger som ere udgangne i denne Forsamlings Navn eller med dens Myndighed, i enhver Henseende for ugyldige”.

Det er mot denne bakgrunn – stormaktskommissærenes bestemte krav og Karl 13s proklamasjon – vi må se Mossekonvensjonen.

I tiden fra 14. august til 10. oktober, da Christian Frederik la sin krone i Stortingets hender, levde den unge kongen tilbaketrukket på Bygdøy, traktatforpliktet til politisk passivitet. Men han tapte likevel ikke av sikte tanken på det kommende oppgjør med Sverige – et oppgjør ikke basert på diktatet i Kiel, men på folkets frie valg, 17. mai-grunnloven og Mossekonvensjonens bestemmelser. Selv om han allerede 10. oktober forlot Christiania for å dra tilbake til Danmark, fikk han likevel avgjørende innflytelse på de videre forhandlingene.

Det hører nærmest med til alle nordmenns barnelærdom at sorenskriver Christie var arkitekten bak det overordentlige Stortings strategi: først revisjon av grunnloven, så kongevalg. Vi finner dette synet både hos Arne Bergsgård og hos Sverre Steen. Ingen skal benekte Christies sentrale plass på det overordentlige Storting, men det var neppe han som formulerte det kloke forhandlingsopplegget.

Før det overordentlige Storting trådte sammen (7. oktober), hadde Karl Johan sendt baron Baltzar Bogislaus von Platen til Christiania for å ha samtaler med Christian Frederik om hans abdikasjon og reisen til Danmark, men samtalene kom også til å kretse om de kommende unionsforhandlinger. Christian Frederik avviste bestemt, nå som før, et oppgjør på basis av Kieltraktaten, og med styrke argumenterte han for det handlingsmønsteret de svenske revolusjonsmennene hadde fulgt i 1809: “Constitution först, konung sedan.” Begynte Stortinget med å velge konge, måtte det “underskrive alt hvad Kongen kræver”, dersom stortingsrepresentantene ikke ville bli behandlet som opprørere. To dager før stortingssamlingen hadde Christian Frederik også en lang samtale med Christie, og det kan neppe herske tvil om at han har argumentert for det samme handlingsmønsteret som han hadde forfektet med slik styrke overfor Platen.

De 17 månedene i Norge ble på mange måter høydepunktet i Christian Frederiks liv, både som menneske og politiker. I tiden fra høsten 1814 til 1830 levde han stort sett i skyggen av Frederik 6. Hans første oppgave på dansk grunn var å tjene som guvernør og kommanderende general på Fyn fra 1815. Samme år giftet han seg for annen gang, med prinsesse Caroline Amalie av Augustenborg, Frederik 6s søsterdatter. Ekteskapet var lykkelig, men barnløst, og Caroline Amalie ble isteden en omsorgsfull stemor for Christian Frederiks sønn fra første ekteskap, “Fritz”, den senere kong Frederik 7. I årene 1818–22 foretok prinseparet en stor utenlandsreise til Tyskland, Italia, Sveits, Frankrike og Storbritannia, hvor de bl.a. medbrakte den norske maleren J. C. Dahl. Prinsens forhold til Frederik 6 var stadig spent, og et forsøk på å skape forsoning gjennom et ekteskap mellom sønnen Fritz og Frederik 6s datter Wilhelmine Marie endte med skilsmisse 1834.

Først da Christian Frederik 1831 ble medlem av geheimestatsrådet, ble han trukket tettere inn i dansk politikk. Ved Frederik 6s død 1839 besteg han den danske trone som Christian 8.

Christian 8 døde 20. januar 1848. I et etterlatt brev rådet han riktignok sin sønn og etterfølger til å gi Danmark en forfatning, men han hadde ingen illusjoner om at sønnen ville mestre de problemer som nå veltet inn over riket.

Verker

    Etterlatte papirer

  • Det finnes en rekke trykte samlinger av Christian Frederiks brev og dagbøker; originalene finnes i hovedsak i Rigsarkivet (kongehusarkivet) i København, en del (bl.a. brevvekslingen med Carsten Anker) også i RA, Oslo
  • Deler av brevvekslingen mellom Christian Frederik og Frederik 6 er utgitt i Meddelelser fra krigsarkiverne, bd. 5–9, København 1892–1902
  • Christian Frederiks og Carsten Ankers brevveksling 1814, utg. av C. J. Anker, 1904
  • Kong Christian VIIIs dagbøger og optegnelser, utg. av A. Linvald m.fl., 2 bd., København 1943/1973
  • Christian VIIIs breve 1796–1813, utg. av A. Linvald og A. Fabritius, 2 bd., København 1965

Kilder og litteratur

  • H. Wergeland: Norges Konstitutions Historie, hf. 3, 1843
  • H. P. Giessing: Kong Christian VIIIs Regeringshistorie, København 1852
  • J. E. Sars: Udsigt over den norske Historie, bd. 4, 1891
  • Y. Nielsen: Christian Frederik 1813–1814, 1915
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • A. Linvald: Christian VIII. Den unge prins, København 1943
  • A. Bergsgård: Året 1814, 2 bd., 1943–45
  • S. Steen: 1814, 1951
  • A. Linvald: Christian VIII. Norges statholder, København 1952
  • J. Weibull: Carl Johan och Norge 1810–1814, Lund 1957
  • A. Linvald: Christian VIII. Før Eidsvoldgrundloven, København 1965
  • J. A. Seip: Utsikt over Norges historie, 1974
  • K. Mykland: Kampen om Norge 1784–1814, bd. 9 i CNH, 1978
  • L. R. Langslet: Christian Frederik, 2 bd., 1998–99

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Fullstendig ikonografi finnes i DBL3, bd. 3, 1979, s. 324–325
  • Pastell av C. Horneman, 1810; Rosenborg Slot, Danmark
  • Maleri (3/4-figur) av J. L. Lund, 1813; Eidsvollsbygningen
  • Maleri (brystbilde) av F. C. Grøger, ca. 1813–14; Frederiksborg Slot, Danmark
  • Byste (bronse) av Bertel Thorvaldsen, 1821; Statsministerens kontor, Oslo
  • Maleri (3/4-figur) av Carl Rahl, 1848; Amalienborg, Danmark
  • Statue (helfigur, bronse) av Dyre Vaa, 1968; reist 1995 i Moss

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.