Christian Christophersen er mest kjent for sin konkurs i juni 1899, som innledet det såkalte “Kristiania-krakket”. Han var imidlertid en av byens mest ansette forretningsmenn og gjorde en stor innsats som organisator innen norsk treforedlingsindustri.
Etter å ha gjennomgått borgerskolen i Tønsberg begynte han 14 år gammel som volontør og reisende i firmaet J. L. Høst i Halden, der han skaffet seg innsikt i den nye treforedlingsindustrien. 1868 fikk han ansettelse i et maskinfirma i Birmingham, og reiste som agent for dette firmas treforedlingsmaskiner i Norge et års tid. Året etter tok han borgerskap i Christiania, der han startet eget agenturfirma 1870. Før han reiste fra Halden, hadde han giftet seg med Cathinka Wiel.
Christophersen slo inn på salg av tremasse og cellulose til kunder i Storbritannia, andre land i Europa og USA. For å få overta salget for en fabrikk, måtte han enten tilby driftskreditt for egen regning eller garantere vedkommendes veksler overfor bankene. Til gjengjeld kjøpte kundene gjerne maskiner og utstyr fra hans forbindelser i Storbritannia. I de følgende år oppnådde han enerett på salget for en rekke fabrikker, blant annet for Unions nye papirfabrikk i Skien 1890, den gang Europas største. Dessuten engasjerte han seg i en rekke andre selskaper. Han opprettet datterselskap i London 1880, i Paris 1890 (nedlagt etter fire år) og filial i Göteborg 1891.
Christophersen ble meget velstående, og vant stor tillit i hovedstadens forretningsliv og i utlandet. Han var formann i Christiania Handelsstands Forening 1886–92, formann i nystiftede Den Norske Handelsstands Fællesforening 1889–90, ordfører i Femtimannsutvalget i Kristiania 1892–99, medlem av direksjonen i Christiania Bank og Kreditkasse, ordfører for representantskapet i banken, samt en rekke år medlem av hovedstadens bystyre og formannskap. Hans palé i Drammensveien 19 ble senere sete for Det norske Nobelinstitutt.
Veksten i hans affærer bidrog til at han etter hvert tapte oversikten over sin stilling. Allerede 1897 var summen av hans forpliktelser større enn hans samlede aktiva, hvilket betydde at i en krise ville han være insolvent. Lenge slapp han imidlertid å sanere. Det skyldtes spekulasjonsbølgen med lett kreditt som raste i Kristiania 1895–99. Han holdt det gående inntil juni 1899 med kortsiktige veksler. Da strammet pengemarkedet til. 19. juni måtte han gå til skifteretten. Samtidig falt høykonjunkturen sammen. Publikum i samtiden la skylden for sammenbruddet på Christophersen, en oppfatning som nå er forlatt.
Fordringene i boet lød på 10 millioner kroner (som tilsvarer ca. 500 millioner 1999-kroner), det høyeste konkursbeløp inntil da. Kravene kom etter hvert opp i 16 millioner. Det endelige oppgjør 10 år senere gav en utlodning på fire prosent til de prioriterte og noe over to prosent til de uprioriterte krav.
Christian Christophersen vil huskes for sin innsats som industrialist, selger, konsulent og reorganisator av norsk treforedling i dens barneår. Hans mest kjente organisatoriske bragd var at han tok initiativ til dannelsen av Den Skandinaviske Forening av Tremasse- og Celluloseforeninger 1890 og De Skandinaviske Papirfabrikanters Forening 1892. Bransjen var preget av konkurranse mellom mange små produsenter samt vel organiserte utenlandske kjøpere, som presset prisene ned under kostnadene. Samtidig stod industrien overfor skeptiske banker og uavlatelig teknologisk utvikling. Konstant fallende produktpriser hindret da både nydannelse og rasjonalisering. Det lyktes Christophersen å få produsentene i Norge og Sverige til å samarbeide om felles priser og salgsvilkår.
I arbeidet for samordning var han et motstykke til sin samtidige J. P. Morgan i USA, som i 1890-årene organiserte en serie truster og fusjoner i den hensikt å stabilisere markedet for jernbaner, industri og skipsfart. Disse initiativ vakte gryende forståelse for nødvendigheten av en felles verdistandard, klare spilleregler for konkurransen og opprettelse av en långiver i siste instans, en bankenes bank.
Christian Christophersen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1886 og fikk kommandørkorset 1897. Han var kommandør av den svenske Vasaorden og den spanske Isabella den katolskes orden og offiser av den franske Æreslegionen.