Christian Adolph Diriks

Jurist, embetsmann og politiker. Foreldre: Skipsfører Boye Boyesen Dyriks (1744–80) og Marie Elisabeth Stoppel (død 1797). Gift 1798 med Maren Cathrine Tax (25.5.1772–25.4.1848), datter av geschworner Brostrup Matthias Tax og Marte Frederiksdatter Alsing. Far til Carl Frederik Diriks (1814–95); farfar til Edvard Diriks (1855–1930; se NBL1, bd. 3).

Christian Adolph Diriks var en dyktig jurist og embetsmann i tiårene før og etter 1814 (statsråd 1814–36). Som medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll øvde han stor innflytelse på utformingen av Grunnloven.

Diriks var født i København som sønn av en skipsfører fra øya Sylt på Slesvigs nordsjøkyst. Han ble student 1790, studerte deretter jus ved universitetet i København og ble cand.jur. 1795. Han var ansatt ved Hof- og stadsretten i København fra 1799 til 1806, da han ble utnevnt til assessor i Kristiansands stiftsoverrett. I sin funksjonstid der (til 1812) var han flere ganger konstituert som stiftamtmann. 1812 ble han forflyttet til Larvik, som kombinert byfogd i Larvik og sorenbirkeskriver i grevskapet Laurvigen (som fra 1805 var blitt kongens eiendom). Samme år fikk han også rangtittelen justisråd.

Ved valgene til Riksforsamlingen 1814 ble Diriks valgt som representant for Larvik. Han ble medlem av forsamlingens konstitusjonskomité og dens lovkyndige sekretær. Her gjorde han et meget betydningsfullt arbeid og fungerte som komiteens ekspert på fremmede konstitusjoner. I ettertid er han også tillagt mye av æren for Grunnlovens klare språkbruk. Sammen med Christian Magnus Falsen ordnet han Grunnlovens tekst i en logisk rekkefølge. Da konstitusjonen skulle vedtas, ble Diriks valgt til Riksforsamlingens president, og han var dermed den som ledet arbeidet med å få vedtatt de enkelte lovparagrafene. Sammen med Georg Sverdrup og Lauritz Weidemann ble Diriks medlem av redaksjonskomiteen for den vedtatte Grunnloven.

Selv la Diriks stor vekt på den politiske frihet, og det var han som formulerte Grunnlovens § 100 om trykkefrihet og § 102 om forbud mot husinkvisisjoner. Han ville innskrenke stemmeretten, men kjempet for at bønder som bygslet gård for lengre tidsrom enn fem år, skulle ha full stemmerett. Dette var av hensyn til de mange leilendinger i grevskapet Laurvigen. Diriks tilhørte selvstendighetspartiet på Eidsvoll, men han ville at kongen skulle gis anledning til å motta kronen i et annet land i tillegg til den norske. Dette er blitt fortolket som at han ønsket en gjenforening av Danmark og Norge, da Christian Frederik var arving til den danske trone.

Diriks ble like etter avslutningen av Riksforsamlingen utnevnt til professor i lovkyndighet og generalpolitidirektør i Christiania. Han rakk neppe å ta opp embetet som professor. Han ble nemlig innkalt til statsrådet og deltok i drøftelsene som forberedte fredsslutning og union med Sverige. Da det overordentlige Storting ble sammenkalt i oktober 1814, møtte Diriks som representant for Christiania. Han var medlem av den komiteen som forhandlet med svenskene om grunnlovsendringene som unionen gjorde nødvendig, og fikk deretter ansvaret for trykkingen av den reviderte Grunnloven. Han var også medlem av en komité som vurderte landets tilstand.

Da Stortinget ble oppløst, ble Diriks utnevnt til statsråd og sjef for Politidepartementet. Dette ble 1818 forent med Justisdepartementet, og Diriks fortsatte som departementets sjef. Fra 1825 var han sjef for Kirkedepartementet. 1816 deltok han i arbeidet med å utarbeide en ny medisinalforordning, og 1822 i komiteen som laget et lovutkast om forliksvesenet. 1826 var han medlem av komiteen som reviderte vinningskriminalitetslovgivningen. Fra 1814 var han medlem av Den faste lovkomité, og her kom hans grundige juridiske kunnskaper til nytte. Han arbeidet også med et aldri fullført verk om norsk kirkerett, men som statsråd fikk han utgitt en del oversikter over norske stiftelser og legater.

Diriks fremstår mer som embetsmann enn som politiker. Han var mest interessert i jus, og hadde ikke det store overblikket over hva som foregikk i departementet, hvor han var mest opptatt av å besørge de løpende forretninger. Grev Wedel var ingen tilhenger av Diriks, og da greven ble utnevnt til stattholder 1836, måtte Diriks ta avskjed.

Diriks var plaget av dårlig syn, og ville gjerne over i et mindre krevende embete, men kongen mente at det var upassende å sende en statsråd nedover på embetsstigen. Han var ikke populær, bl.a. fordi han var en iherdig og hard debattant i pressen. Diriks ønsket også å hindre feiringen av 17. mai. 1818 holdt det på å bli reist riksrettssak mot ham, men det ble forhindret i siste øyeblikk.

Diriks var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1824, og 1818 ble han utnevnt til kommandør (storkors) av Nordstjärneorden.

Christian Adolph Diriks var dansk av fødsel, men han sluttet seg til den nasjonale reisning i sitt nye hjemland, og han fant seg godt til rette i Norge. Flere av hans sønner gjorde også embetskarriere.

Verker

    Et utvalg

  • Bibliografi i NFL, bd. 2, 1888, s. 174
  • Underretning om offentlige Stiftelser og Legater, vedkommende Staden Christiania og Agershuus Amt, 1831
  • Om Kirke-Almisser, som Tillæg til Underretning om offentlige Stiftelser og Legater vedkommende Kongeriget Norge og Agershuus Stift i Almindelighed, 1833

Kilder og litteratur

  • Biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • V. Haffner: Innstillinger og betenkninger 1814–1924, 1925
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 3, 1926

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Silhuett av ukjent kunstner, u.å.; p.e.; gjengitt i Eidsvoll 1814, 1914, s. 292
  • Maleri (brystbilde) av Edvard Diriks, u.å.; p.e
  • Maleri (halvfigur) av Edvard Diriks, 1919; Stortinget

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.