Christian A R Christensen

Pressemann og forfatter. Foreldre: Kjøpmann Nils Christian Christensen (1872–1957) og Ellen Kristine Reiersen (1883–1953). Gift 1933 med Else Marie Østvedt (26.12.1906–2.1.1982), datter av kjøpmann Sophus Andreas Østvedt (1869–1921) og Ellen Helga Johanne Grønneberg (1881–1963). Bror av Nils-Reinhardt Christensen (1919–90).

Chr. A. R. Christensen var sjefredaktør i Verdens Gang i mer enn 20 år. Han spilte en sentral rolle i det illegale presse- og informasjonsarbeidet under den annen verdenskrig, gjorde en betydelig innsats i presseorganisasjonene etter krigen og skrev og redigerte en rekke samtidshistoriske verker.

Etter examen artium på latinlinjen 1925 og påbegynte filologistudier ble Christensen som 20-åring ansatt som journalist i Dagbladet. Han ble snart kjent som en kunnskapsrik og allsidig reporter og en stilsikker petitskribent bak signaturen Carc. Etter åtte år i Dagbladet gikk han 1934 over til Aschehougs forlag som konsulent og redaktør av Aschehougs magasin og større verker. Året før hadde han skrevet Det hendte i går, en skildring av Norge i tiden etter den første verdenskrig. Det ble innledningen til en rekke store samtidshistoriske verker, i første rekke Verden i går og i dag, som i alt utkom med fem bind. Et stort løft var også Familieboken, som gjennom årene kom i åtte bind.

Chr. A. R. Christensen var blant de første som kom med i organisert motstandsarbeid under den annen verdenskrig. Det begynte like etter okkupasjonen våren 1940, og da det første hemmelig råd ble opprettet på sensommeren, fikk Christensen ansvaret for opplysnings- og propagandaarbeidet, noe han stod ansvarlig for gjennom det meste av krigsårene. Det kom tidlig illegale aviser, og hjemmefrontledelsen hadde behov for kontakt med avisene og grupper som organiserte motstand. Christensen var, sammen med bl.a. Einar Gerhardsen, med på å starte Bulletinen, som i krigsårene ble hjemmefrontledelsens talerør.

Før krigen hadde Christensen vært utenrikskronikør i NRK, nå leverte han utenriksoversikter til mange av de illegale avisene. Det førte til at han ble arrestert 1941, og han satt i vel ett år på Møllergaten 19. Forholdene var den første tiden noenlunde bra, og den skriveglade fangen fikk nok papir til å skrive en kriminalroman! Mest stolt var han over at han skrev utenrikskronikker, som av norske voktere ble smuglet ut til illegale aviser.

1943 hadde han et kortere opphold på Grini. Da han slapp ut, var motstandsarbeidet godt etablert med egen ledelse, og Christensen ble raskt en slags “hjemmefrontens ideolog”. Han førte i pennen alle slags meldinger fra ledelsen, foruten opprop og proklamasjoner som gikk til illegal presse og til de norske radiosendingene fra London. Han var også en av hovedmennene bak fellesprogrammet for partisamarbeid etter krigen. Da krigen nærmet seg slutten, ble det i Hjemmefronten reist ønske om at det skulle opprettes en ny avis når krigen var over. Christensen spilte en sentral rolle i disse drøftingene, og da Verdens Gang ble etablert sommeren 1945, var det naturlig at han ble den nye avisens første sjefredaktør, en stilling han ble sittende i til sin død. Til redaksjonen kom journalister som hadde kjempet på hjemmefront eller i utlandet, og i avisens råd og styre satt noen av de fremste hjemmefrontfolk.

Alle var sikre på at de avisene som hadde kommet ut under krigen med innsatte naziredaktører, ville miste lesere. Slik gikk det ikke. Verdens Gang og to andre nye aviser, Vårt Land og Friheten, erfarte raskt at det måtte kjempes hardt for å overleve. Det ble tunge år for Chr. A. R. Christensen. I redaksjonen forsvant flere av de først ansatte. De fikk bedre gasjerte stillinger, og stramme økonomiske rammer gjorde det utenkelig å konkurrere lønnsmessig om de gode journalistene.

Den alltid engasjerte redaktør ble en slags ideolog også for norsk presse. Han var aktivt engasjert i ulike presseorganisasjoner, bl.a. Norsk Presseforbund, hvor han var formann 1958–62. Han var også medlem av flere offentlige kommisjoner og styremedlem i institusjoner som NTB og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Han formet uttalelser om ytringsfrihet og pressens ansvar, og førte i pennen Vær varsom-plakaten, som norske journalister skal leve etter. Han fortsatte mye av arbeidet med Familieboken og de samtidshistoriske verkene. Han utvidet tidligere verker, og skrev nye bind til Grimbergs verdenshistorie og Aschehougs Vårt folks historie.

Etter hvert ble arbeidstyngden for stor, og legene beordret rekreasjon. Christensen reiste på et cruise i januar 1967, og mens han var om bord, sviktet hjertet.

Verker

  • Det hendte i går, 1933
  • Norsk årsrevy (sm.m. Kari Berggrav), 4 bd., 1934–37
  • Verden i går og i dag, bd. 1–3, 1935–36, rev. utg. og bd. 4–5, 1953–54
  • red. Familieboken, 8 bd., 1937–49 (2. og 3. utg. Familieboka (sm.m. Jon Lid), 8 bd., 1949–52/1953–56)
  • Et tredjedels århundre, 1939
  • Verden siden 1914 (sm.m. T. Vogel-Jørgensen), 2 bd., 1939
  • Den annen verdenskrig. Fra 1. september 1939 til 9. april 1940, 1940
  • Teknikkens erobring, 1940
  • Telefon til myrdede, 1942
  • Verden siden 1939 (sm.m. H. Engen og T. Vogel-Jørgensen), 2 bd., 1948
  • Norway. A democratic kingdom, 1905–1955. Fifty years of progress, 1955 (også fr., sp. og ty. utg.)
  • Fra verdenskrig til verdenskrig, bd. 8 i A. Coldevin m.fl. (red): Vårt folks historie, 1961
  • Fridtjof Nansen. Et liv i vitenskapens og menneskehetens tjeneste, 1961 (også eng., fr., sp. og ty. utg.)
  • Okkupasjonsår og etterkrigstid, bd. 9 i Vårt folks historie, 1961
  • Vår egen tid (sm.m. A. S. Langeland), bd. 21 i C. Grimberg: Menneskenes liv og historie, 2. utg., 1961 og senere utgaver (i 5. utg. De store krigene, 1988)
  • Verden siden 1945 (sm.m. J. Christensen), 1962
  • Norge under okkupasjonen, 1964
  • Dåd. Med livet som innsats i krigstidens Norge, 1965

Kilder og litteratur

  • Stud. 1925, 1950
  • HEH 1964
  • Norske pressefolk, 1967
  • H. Giverholt: Nyhetsformidling i Norge, 1967
  • H. L. Tveterås: Et norsk kulturforlag gjennom 100 år. Aschehoug 1872–1972, 1972
  • O. K. Grimnes: Hjemmefrontens ledelse, 1977
  • O. Hasselknippe: Slik ble VG til, 1987
  • R. Ottosen: Fra fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn, 1996

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.