Christen Collin

Litteraturhistoriker. Foreldre: Inspektør Georg Fredrik Collin (død 1867) og Marie Fredrikke Dreyer (1833–1901). Gift 5.7.1894 med Astrid Greve (19.6.1874–19.12.1947), datter av direktør Mathias Sigwardt Greve (1832–1912; se NBL1, bd. 4) og Blanca Olivia Juell (1836–1918). Svoger til Ulrikke Greve (1868–1951) og Bredo Greve (1871–1931).

Christen Collin var litteraturhistoriker og professor i europeisk litteratur. Han var motstander av naturalismen i litteraturen og interesserte seg mest for dikterverkenes idéinnhold. Hans synspunkter møtte motstand på mange hold. Collins Bjørnson-biografi og hans brevveksling med Bjørnson er viktige kildeskrifter.

Collin var født i Trondheim, men vokste etter farens tidlige død opp hos sin velstående morfar i Tromsø. Collin brukte lang tid på sine studier frem til embetseksamen. Medvirkende årsaker til det var en sviktende helse – og hans økonomiske uavhengighet. Til gjengjeld tok han en av de beste filologiske embetseksamener som er avlagt ved universitetet i Kristiania. Etter eksamen oppholdt han seg i utlandet, særlig i Frankrike og Storbritannia i flere år, hvor han studerte litteratur, samfunnslære og psykologi. Allerede som student var han en flittig avisskribent og leverte artikler om litteratur og politikk – særlig til Verdens Gang. Fra utlandet skrev han reisebrev. Etter sin hjemkomst ble han medredaktør av Nyt Tidsskrift. Senere (1918–25) grunnla og redigerte han sitt eget tidsskrift Atlantis.

Sin virksomhet som universitetslærer begynte han 1892. Men det var først tre år senere at han ble konstituert i et dosentur i europeisk litteraturhistorie. 1914 ble dosenturet erstattet med et professorat med samme fagkrets. Dette professorat innehadde Collin til han døde 1926. I sin undervisning beskjeftiget han seg særlig med engelsk litteratur. Bedømmelsen av Collin som foreleser er nokså blandet. Hans forelesninger var ofte ustrukturerte. Han hadde dessuten en tendens til å gjenta seg selv. Men undertiden kunne han ifølge Leiv Amundsen “samle seg til en glansfull prestasjon, en stjerneforelesning med lange linjer, skarpe formuleringer og suggestive perspektiver, og med en vidunderlig menneskelig varme”.

Som litteraturforsker mottok Collin impulser fra Hippolyte Taine og den positivistiske skole, men kom snart til å stå i et meget skarpt motsetningsforhold til denne retning. Som positivistene lot Collin seg i sin vitenskapelige metode inspirere av naturvitenskapelig tenke- og arbeidsmåte. Men han mente de positivistiske litteraturforskere gikk altfor langt i den retning, og gikk dessuten i rette med dem for deres moralnihilisme. Collin åpnet 1894, da han utgav boken Kunsten og moralen, en kamp mot naturalistiske diktere og kritikere som kom til å vare i årevis. For sine synspunkter høstet han vittig hån fra en rekke av tidens fremtredende skikkelser, bl.a. Gunnar Heiberg, Nils Kjær, Arne Garborg og Georg Brandes. Men hånsordene synes ikke å ha hatt særlig virkning.

Christen Collin så det som litteraturforskerens oppgave gjennom de litterære verker å beskrive dikteren bak verkene, spesielt hans sjelelige utvikling, og dessuten å kaste lys over den samtid som verkene er sprunget ut av. Av dette følger at han er mer opptatt av verkenes idéinnhold enn av deres litterære form. Etter hvert kom Collin til å anlegge et langt videre perspektiv på sin forskning. Han hadde mottatt sterke impulser fra historikeren J. E. Sars, som hadde forsøkt å finne lovene for opp- og nedgangstider i Norges historie. Collin ville forsøke å finne de tilsvarende lover for opp- og nedgangstider i folkenes liv overhodet. Men han stanset ikke der. Når han ville kartlegge disse lover, var det fordi han følte en moralsk forpliktelse til å finne botemidler mot de “kultursykdommer” han så i sin samtid, og som virket nedbrytende på samfunnslivet. Dette er noe av bakgrunnen for hans kamp mot naturalismen og “dekadensen” i samtiden. I skarp avstandtagen fra enhver “kunsten-for-kunstens-egen-skyld”-holdning inntar han et “terapeutisk” syn på litteraturen. Dikteren skal ikke nøye seg med å beskrive virkeligheten, og slett ikke med å beskrive dens mørke sider, slik naturalistene gjerne gjorde. Dikteren skal bidra til å helbrede sykdommene og bringe verden og menneskeheten fremover; og de som er best skikket til å gjøre det, er de store (litterære) genier.

For Collin er Shakespeare og Bjørnstjerne Bjørnson de to største. Om sistnevnte utgav han 1907 en biografi på nesten 1000 sider. Denne strekker seg imidlertid ikke lenger enn til 1860, da Bjørnson var 28 år gammel. Boken, som bygger bl.a. på opplysninger fra Bjørnson selv, gir i tillegg til Bjørnsons biografi et bredt utsyn over norsk og europeisk åndshistorie. Collins valg av Bjørnson som studieobjekt var også metodologisk begrunnet. Han ville ta utgangspunkt i en levende forfatter, fordi det da var mulig å bygge bl.a. på autentiske opplysninger fra forfatteren selv. På den måten ville det kunne utvikles en sikrere metode for studiet av tidligere tiders forfattere. Collin etterlot seg en viktig brevveksling med Bjørnson, som ble utgitt 1937. Han skrev også en rekke artikler om Henrik Ibsen.

Collin hadde også planer om å skrive en Shakespeare-biografi, men disse ble aldri realisert. Han skrev noen artikler om Shakespeare, men ellers ikke mye om engelsk litteratur. Hans kanskje viktigste bidrag innenfor dette fagområde var en utgave av Shakespeares The Merchant of Venice, med innledning og fyldige kommentarer. Denne boken er blitt brukt av flere generasjoner av studenter og gymnasiaster; siste utgave kom 1975. Et annet bidrag til formidling av britisk kultur er en utgave fra 1903 av en samling til dels meget vellykkede gjendiktninger av dikt av Shakespeare, Shelley og Elizabeth Barrett Browning.

De siste ti årene av sitt liv skrev Collin lite om litteratur. Desto mer aktiv var han som skribent på andre områder. Hans perspektiv var nå utvidet til å omfatte en overordnet kulturteori, en kulturvitenskap eller “livsvitenskap”, hvis siktemål var å bekjempe tidens kultursykdommer. I årene 1910–22 kom en rekke bøker som omhandlet generelle kulturproblemer. Blant disse er Brorskapets religion og den nye livsvidenskap, Kampen om kjærlighet og kunst, Det geniale menneske, Vintersolverv, Verdenskrigen og det store tidsskifte, Den hvite mands siste chanse og Ved en ny tids frembrud.

Christen Collin var sterkt anglofil og besøkte ofte Storbritannia. Han hadde ikke spesielt nær kontakt til det vitenskapelige miljø innenfor engelsk litteratur, men gode kontakter, bl.a. på grunn av sitt arbeid for fredssaken, i forskjellige andre britiske miljøer. Han var f.eks. en personlig venn av statsminister Ramsay MacDonald. For sin innsats som formidler av britisk kultur i Norge ble han 1920 utnevnt til Commander of the Most Excellent Order of the British Empire.

Christen Collin ble medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) 1897.

Verker

  • Kunsten og moralen, 1894
  • Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom, 1907
  • Brorskapets religion og den nye livsvidenskap, 1912
  • Kampen om kjærlighet og kunst, 1913
  • Det geniale menneske, 1914
  • Vintersolverv, 1916
  • Verdenskrigen og det store tidsskifte, 1917
  • Den hvite mands siste chanse, 1921
  • Ved en ny tids frembrud, 1922
  • D. Bjørnson-Sautreau: Bjørnstjerne Bjørnsons og Christen Collins brevveksling 1889–1909,1937
  • Etterlatte papirer finnes i NBO, Håndskriftsamlingen
  • brev til og fra Christen Collin, sst

Kilder og litteratur

  • Christen Collins egne verker, se over
  • H. Eitrem: “Litteraturhistorie”, i Norsk historisk videnskap i femti år 1869–1919,1920
  • F. Bull: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • H. Koht: “Minnetale over professor Christen Collin”, i DNVA Årbok1928
  • L. Amundsen: Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo 1857–1957,1957
  • A. O. Sandved: Fra “kremmersprog” til verdensspråk. Engelsk som universitetsfag i Norge 1850–1943,1998
  • Stud. 1875, 1900

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Relieff i granitt (helfigur) av Alfred Seland, 1942; Freiaparken, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Xylografi 1915, signert Hansen, ukjent fotograf; i Allers,nr. 13/1915
  • Fotografi av ovennevnte relieff; i RA, Norsk portrettarkiv

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.