Chr. Michelsen

Politiker, skipsreder og donator. Foreldre: Børskommissær og stortingsmann Jacob Andreas Michelsen (1821–1902) og Caroline Sophie Erastine Kjerschow (1827–1902). Gift 4.11.1881 med Johanne Benedicte (“Benny”) Wallendahl (10.9.1861–6.10.1910), datter av kjøpmann Rasmus Carolius Hansen Wallendahl (1823–1896) og Johanne Cathinka Boalth (1837–1917). Dattersønn av Peter Christian Hersleb Kjerschow (1786–1866; se NBL1,bd. 7); datterdatters sønn av Christian Ancher Collett (1771–1833); svoger til Kristofer Diederich Lehmkuhl (1855–1949); morbror til Joakim Lehmkuhl (1895–1984).

Chr. Michelsen er først og fremst kjent for den rolle han spilte før og under unionsoppløsningen 1905, men han var også en av Norges største skipsredere og blant pionerene i norsk tankskipsfart. Han testamenterte det meste av sin store formue til et fond som 1930 muliggjorde etablering og drift av Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet.

Michelsen vokste opp i et konservativt bergensk kjøpmannshjem som den eldste i en søskenflokk på fem. Han fikk i oppveksten verdifulle kulturelle, intellektuelle og politiske impulser, i tillegg til innsikt i forretningsdrift. Faren var politisk aktiv med allsidige kulturelle interesser og omfattende kunnskaper, særlig innen samfunnsøkonomi.

Michelsen gjorde seg tidlig bemerket med sin taleførhet og “sarkastiske evne”. Han var interessert i teater og oppførte egne skuespill hjemme. Han var intelligent, men tok lett på skolen og måtte ta om igjen 6. latinklasse. I gymnassamfunnet Hugin var han en dreven, ofte infam debattant.

Etter examen artium 1875 drog Michelsen til Christiania for å studere jus. 1877 ble han redaktør for Studentersamfundets avis, og i Studentersamfundets dramakonkurranse vant han førsteprisen med komedien Fra løvernes verden. Han hevdet senere at han som mange andre kunne takke Studentersamfundet for sin “parlamentariske ferdighet”. Som debattant fremhevet han seg mer med dristighet i opptreden enn i innhold. Han viste tidlig aversjon mot politiske partier og gikk 1878 mot gjenvalg av Studentersamfundets formann, Erik Vullum, fordi han tilhørte et parti.

Sommeren 1878 ble han forlovet med Benny Wallendahl, og våren etter ble han cand.jur. En kort tid var han fullmektig hos sorenskriveren i Midthordland, før han etablerte seg som overrettssakfører. Blant hans mest kjente saker var Oddmund Vik-saken 1885, der en halvtroppsjef ble stilt for krigsrett anklaget for oppvigleri i tilknytning til 1880-årenes politiske strid. Bak anklagen stod premierløytnant, senere statsminister Jens Bratlie. Ifølge Vik påtok Michelsen seg forsvaret fordi han var en utpreget “oppositionsnatur med lyst til at slå bakut mot alle autoriteter”.

Sakførergjerningen var en mellomstasjon. Målet var politikken, men først måtte han bli økonomisk uavhengig. Veien dit gikk gjennom Bergens mest ekspansive forretningsvirksomhet: dampskipsrederiet. Han beskjeftiget seg også med spekulant- og meglervirksomhet, særlig gruveaksjer og oppkjøp av skjerp.

Høsten 1881 giftet Michelsen seg, noe som ifølge en barndomsvenn brakte ham “en halv million og en smuk og staselig dame”. 1882 gjorde han et par ulønnsomme investeringer i fiske- og hvalfangstfartøyer og etablerte rederifirmaet Chr. Michelsen & Co. Hans første rederår var nærmest mislykkede, men han markerte seg da han 1882–83 røk ut i en voldsom avisfeide med P. G. Halvorsen, venstremann og en av byens fremste dampskipsredere. Ifølge Halvorsen var Michelsen “et indbildt emne til en vordende samfunnsstøtte”.

1884 ble et skille i Chr. Michelsens liv. Kjøpet av D/S Sleipner ble starten på hans rederivirksomhet, og samme år prøvde han å etablere en politisk sentrumsforening i byen. I lanseringsoppropet karakteriserte han Høyre som et “ultrareaksjonært parti, som er kommet langt bort fra grunnlovens ånd og vår tids politiske idealer”, mens Venstre neppe ville klare å “føre vårt folk fremad mot en sundere, sikrere og lykkeligere politisk tilværelse på fremskrittets vei”. Sentrumsforsøket mislyktes, men danner et interessant bakteppe for Michelsens videre politiske utvikling.

Michelsen ble oppfattet som konservativ, men meldte seg likevel inn i Venstre 1884. For Bergensposten, der Michelsen satt i redaksjonen, var det en “merkesten i fædrelandets historie” da Venstre-lederen Johan Sverdrup dannet sin regjering 1884. 1884–85 var Michelsen blant lederne for en fraksjon innen Venstre i Bergen som hevdet at de etablerte stod i veien for de unges politiske ambisjoner og hindret en rettferdig næringslivsrepresentasjon. Ved stortingsvalget 1888 var han hovedmannen bak kravet om “at der vælges en forretningsmann og en håndværker”. Samme år ble han valgt inn i styret for Bergens Venstreforening.

1888 kom Michelsen inn i Bergen bystyre og formannskap og ble samtidig fjerde varamann til Stortinget. Da unionspolitikken ble satt på dagsordenen 1891, trådte han for alvor frem i rikspolitikken. Michelsen var medlem av konsulatkomiteen av 1891, som kom med den entydige konklusjon at av hensyn til norske maritime og kommersielle interesser måtte et eget norsk konsulatvesen opprettes. I september kom han inn på Stortinget etter et valg der et eget norsk konsulatvesen stod på Venstres valgprogram.

Under trontaledebatten 1892 ble det vedtatt et forslag til dagsorden som gjorde det klart at konsulatsaken var å behandle av norske statsmyndigheter alene. Dermed var den unionspolitiske radikaliseringen innledet som ledet frem mot 1905. Michelsen deltok i debatten og ble samme år ny formann for konstitusjonskomiteen. Valget var omstridt og kommentarene mange, og karakteristikker som lettvinthet og manglende partilojalitet kom senere til å hefte ved Michelsen i store deler av hans politiske liv.

Komiteen leverte en delt innstilling. Flertallsinnstillingen var hovedsakelig Michelsens verk. Venstrepressen roste hans innsats, og Bergens Tidende slo fast at han hadde “sjeldne parlamentariske betingelser”, mens den konservative Nils Hertzberg mente at Stortinget var blitt gjenstand for ringeakt når en “bergensk gadegut som hr. Michelsen kan tillades at spille første violin og hæves til Storthingets tillidsposter”.

10. juni 1892 vedtok Stortinget planen om opprettelse av eget norsk konsulatvesen. Oscar 2 nektet imidlertid å ta vedtaket til følge. Regjeringen søkte avskjed for å unngå å måtte kontrasignere sanksjonsnektelsen. Snart var hele det norske politiske beslutningsapparat lammet. I forståelse med Stang og Sverdrup foreslo Michelsen at Stortinget skulle be regjeringen etterkomme kongens anmodning om å trekke avskjedssøknadene. Samtidig skulle “konsulatsakens behandling utsettes inntil videre”. Forslaget ble enstemmig vedtatt, men ble tolket som et nederlag for Venstre, og Michelsen ble syndebukken. Han på sin side antydet at han på grunn av de radikales holdning i unionsspørsmålet vurderte sin tilknytning til partiet.

Senhøstes 1892 kalte rederiet og lokalpolitikken Michelsen tilbake til Bergen. I tillegg hadde han fått et anfall av sin sykelige hjemlengsel, en lidelse han kjempet med gjennom hele livet, og som det var vennen og livlegen Klaus Hanssens fremste oppgave å lindre. Han ble i Bergen til slutten av januar 1893.

Michelsen ble gjenvalgt som formann for konstitusjonskomiteen, men det ble stadig klarere at han tilhørte et moderat mindretall i Venstre. I februar ble konsulatsaken gjenopptatt i partiet, der de radikale ønsket aksjon, mens de moderate ville utsette saken. De radikale seiret, men Michelsen krevde å stå fritt under behandlingen i Stortinget. Han gikk mot aksjonslinjen og ville forhandle med Sverige – på fritt grunnlag – om de uløste unionsspørsmål, også eget norsk utenriksstyre. Forslaget fikk bare 9 stemmer, og Michelsen led sitt første alvorlige nederlag i Stortinget. Etter pålegg fra Stortinget gjenopptok regjeringen konsulatsaken, men kongen nektet å ta Stortingets beslutning til følge, og regjeringen søkte og fikk avskjed. Regjeringen Stang ble møtt med mistillitsvotum og trussel om riksrett i Stortinget, 10. juni-beslutningen ble fornyet og det konsulære fellesskapet med Sverige vedtatt sagt opp med virkning fra 1. januar 1895.

Michelsen var ikke til stede i Stortinget de dramatiske dagene rundt regjeringsskiftet. Fra mars til slutten av mai 1893 oppholdt han seg igjen i Bergen, dit hans hjemlengsel hadde drevet ham. Det var problemer i rederiet, D/S Sleipner var forsvunnet, og ikke minst mislikte han utviklingen i Venstre og Stortinget. Han motsatte seg Venstres forsøk på å ydmyke regjeringen og stemte med Høyre og Moderate i saker han mente var slag i luften. Hans posisjon ble ytterligere svekket under behandlingen av konsulatbudsjettet og i spørsmålet om forsvarsbevilgninger, der han stod langt fra det radikale og militærskeptiske flertall i Venstre og advarte mot å svekke forsvarsevnen i en “alvorlig politisk konstitusjonel konflikt”.

Men han var også i mange saker enig med partiet, f.eks. i skattespørsmål og i flaggsaken, der han var ansvarlig for konstitusjonskomiteens flertallsinnstilling, og selv hadde han allerede tatt i bruk det rene norske flagg. I næringspolitiske saker kom han til tider i konflikt med sentrale partifeller, og under behandlingen av forslaget til Sjøfartsloven av 1893 ivaretok han rederinæringens interesser. Han støttet også en utvidelse av kvinners stemmerett, men advarte mot å gå for raskt frem. I kulturpolitiske saker og trosspørsmål var Michelsen liberal og kjempet bl.a. for dikterlønn til Arne Garborg. Senere skulle han som statsminister utnevne den liberale teologen Johannes Ording til professor 1906.

Chr. Michelsen engasjerte seg sterkt i saken om Bergensbanen, som for en tid kom til å overskygge alle andre saker, og hvor skillelinjene gikk på kryss og tvers av partigrensene. Her utfoldet han hele sitt politiske talent og klarte på finurlig vis å få til jernbanekompromisset av 1894 gjennom en allianse av representanter for Sørlandet og Vestlandet. Samme år gikk Michelsen ut av Stortinget. Det hadde ikke vært på tale med noe gjenvalg for Venstre, enten det nå var partiet som ikke ville ha ham eller om det var han som ikke ville ha partiet.

1895 økte det svenske presset på Norge. En rekke fremtredende borgere i Kristiania og Bergen, blant dem Michelsen, oppfordret til samarbeid mellom partiene og forhandlinger med Sverige. 7. juni 1895 vedtok Stortinget en dagsorden som banet vei for nye forhandlinger med Sverige om norsk konsulatvesen og ordning av utenriksstyret. Aksjonspolitikken hadde lidt sitt store, men ikke endelige nederlag.

Frem til 1902 konsentrerte Michelsen seg om lokalpolitikken, der hans glidning mot Høyre ble mer synlig. Hans talerør ble Morgenavisen, som han etablerte høsten 1902. Avisen ville legge “minst mulig vekt på parti- og storpolitikk” og angrep samtidig Venstres sosialradikale linje. Nyttårsdag 1903 talte Michelsen i Bergens liberale Forening og kritiserte den kostbare sosialpolitikken og den tiltakende offentlige byråkratiseringen. Han ville bryte ned de gamle partskiller og krevde ny valgordning basert på direkte valg i enmannskretser. Han fikk tilslutning fra liberale venstremenn rundt om i landet.

Målet var gjennom en samling av liberale venstremenn og Høyre å demme opp for en radikalisme som ville føre til sosialisme. For å lykkes måtte Høyre revidere sine standpunkter i unionspolitikken. Etter det svenske forhandlingstilbud 1902 kunne Høyre gå inn for en løsning av konsulatsaken uten å tape prestisje. Våren 1903 kom partiets valgprogram, der man tok opp konsulatsaken, tok imot de liberales samarbeidsinvitt og satte kampen mot den sosiale radikalismen øverst på dagsordenen. Etter et mislykket forsøk sommeren 1903 på å overta den lokale venstreforeningen, brøt kretsen rundt Morgenavisen, under Michelsens ledelse, med Venstre og stiftet Bergens liberale Vælgerforening (Samlingspartiet).

Valgkampen var preget av økonomiske og sosialpolitiske spørsmål. Michelsen ble valgt inn som representant for Søndre Bergenhus amt. Oktober 1903 ble han statsråd i Francis Hagerups nye regjering, først ved statsrådsavdelingen i Stockholm og senere i Handelsdepartementet. Unionsforhandlingene ble gjenopptatt, men uten fremgang. Hagerup holdt fast ved forhandlingslinjen, mens Michelsen i april 1904 varslet om at dersom forhandlingene brøt sammen, ville det bli snakk om “nye linjer og nye mål”.

Jakob Schøning og Michelsen hadde tatt forbehold om å stå fritt hvis konsulatforhandlingene brøt sammen. I november 1904 kom det svenske forslag til likelydende lover for Norge og Sverige med de såkalte lydrikepunktene, som skapte en bølge av indignasjon og politisk kaos i Norge. Splittelsen innad i regjeringen ble åpenbar, og det politiske initiativ gikk for en tid over til den spesialkomité som Stortinget nedsatte 21. februar 1905 med stortingspresident Carl Berner som ordfører.

I utålmodighet med Hagerups mangel på besluttsomhet og med et ønske om å sprenge regjeringen gikk Michelsen og Schøning ut av regjeringen 28. februar 1905. 6. mars lyktes det spesialkomiteen å få til et kompromiss. Michelsen fikk i oppdrag å danne regjering, og 11. mars var den nye samlingsregjeringen klar. Jørgen Løvland ble statsminister i Stockholm. 15. mars kom regjeringens tiltredelseserklæring i Stortinget, og det politiske kaos var over. Erklæringen, sannsynligvis ført i pennen av Michelsen selv, var knapp, konsis og dreide seg bare om én sak, konsulatsaken. Alle partispørsmål og all uenighet måtte skyves til side for å kunne løse denne ene store sak.

Forslaget til konsulatlov ble lagt frem 10. mai. 18. mai ble konsulatloven enstemmig vedtatt i Odelstinget, 23. mai i Lagtinget, og 27. mai ble den lagt frem for kongen i norsk statsråd i Stockholm. Oscar 2 nektet å sanksjonere, og statsrådsavdelingen nektet å kontrasignere beslutningen under henvisning til at dette ville gjøre dem medansvarlige. Samtidig innleverte statsminister Løvland regjeringens avskjedssøknad. Så langt var det hele en repetisjon av hendelsene 1892 og 1893, men Oscar 2 nektet å godta avskjedssøknadene, da det “er mig klart at nogen anden regjering ikke nu kan dannes”. Dette gav Michelsen en gyllen anledning til å meisle ut en dristig, men realistisk løsning på unionsproblemet. 2. juni hadde han aksjonsplanen klar: Unionen måtte oppløses straks, med en formell begrunnelse som gav aksjonen legitimitet. Av taktiske årsaker skulle Sverige og utlandet beroliges med en anmodning til kongen om å la en prins av huset Bernadotte bestige Norges trone.

Med utgangspunkt i kongens begrunnelse for ikke å akseptere avskjedssøknadene utformet Michelsen en treleddet slutningsrekke med unionsoppløsning som en tilsynelatende klar logisk og politisk konsekvens, men med et diskutabelt statsrettslig fundament: Statsrådene hadde nedlagt sine embeter, og kongen hadde deretter erklært seg ute av stand til å skaffe landet en ny regjering. Da det var kongens fremste plikt å skaffe landet en konstitusjonell regjering, hadde den norske kongemakt opphørt å fungere. Siden det var kongen som bandt unionen sammen, innebar dette at de unionelle båndene mellom Norge og Sverige var brutt. Slik skulle det fremstå som om det var kongemakten og ikke Stortinget som hadde oppløst unionen. Etter planen skulle regjeringen legge sine embeter i hendene til Stortinget, som skulle be den fortsette som midlertidig regjering og samtidig erklære unionen for oppløst.

Michelsen holdt kortene tett til brystet. Bare presidentskapet ble informert, mens spesialkomiteen først fikk vite om planen 5. juni og om Bernadotte-tilbudet 6. juni. I hemmelig kveldsmøte 6. juni gav Stortinget sin endelige tilslutning til aksjonsplanen. Republikanerne protesterte heftig mot fortsatt monarki, men med unntak av de fem sosialistene bøyde de seg for regjeringens kabinettspørsmål. Michelsens krav om enighet og samhold var ufravikelig.

7. juni ble Michelsens plan fulgt til punkt og prikke av Stortinget i plenum. Etter statsministerens redegjørelse leste president Carl Berner opp forslag til vedtak. Regjeringen ble bemyndiget til “at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge”. Forslaget, der kongen ble avsatt og unionen oppløst “i bisætningen til bisætningen”, ble vedtatt enstemmig og uten debatt. Stortinget vedtok deretter en adresse til Oscar 2 med Bernadotte-tilbudet. Samtidig ble det utstedt en proklamasjon til det norske folk om det som hadde skjedd. Dagen etter ble generalene avkrevd lojalitetsløfte, og 9. juni ble det gjennomført flaggskifte på alle krigsskip, militære anlegg og offentlige bygninger – det forhatte statsflagget med unionsmerket, “sildesalaten”, ble erstattet av det rene norske flagg.

Unionsoppløsningen var en ensidig norsk handling, som måtte følges opp med en avklaring av Norges forhold til Sverige og utlandet. Her kom Michelsens pragmatiske og løsningsorienterte evner til sin fulle rett. Som motvekt til det svenske diplomatiet ble kjente nordmenn med Fridtjof Nansen i spissen sendt ut for å tale Norges sak. Allerede 1. juni hadde Michelsen overfor sine regjeringskolleger lansert den danske prins Carl som en mulig norsk konge. I midten av juni startet Michelsen hemmelige sonderinger for å klarlegge om prins Carl ville bli Norges konge. Håpet var at prinsen skulle komme til Norge, velges og deretter som konge innlede forhandlinger med Sverige. Prinsen stilte seg positiv, men ut over sommeren førte den politiske situasjonen til at spørsmålet måtte stilles i bero.

19. juni fikk Michelsen Stortinget med på en ny adresse til kongen, der det ble bedt om forhandlinger, “som er nødvendige for det endelige opgjør af det nu løste unionsforhold”. Etter at en ekstraordinær (urtima) riksdag i Sverige var trådt sammen 21. juni, ble den svenske tonen overfor Norge skjerpet, men det ble etter hvert klart at svenskene ikke ønsket krig, men kompensasjon. For Norge var det viktig at eventuelle forhandlinger ikke innebar en retrett i forhold til 7. juni-beslutningen. I slutten av juli kom de svenske vilkårene for å forhandle. Det ble krevd folkeavstemning før forhandlinger kunne komme i gang. Michelsen handlet lynraskt. To dager før de svenske vilkårene ble offisielt overrakt, fremmet regjeringen en proposisjon om folkeavstemning, som Stortinget behandlet og vedtok dagen etter. Illusjonen om at dette var en selvstendig norsk handling og ikke en følge av et svensk direktiv, kunne beholdes.

13. august strødde et overveldende flertall av norske velgere sand på “den stedfundne opløsning av unionen”, og 31. august startet forhandlingene i Karlstad med Michelsen, Løvland, Carl Berner og Benjamin Vogt som norske forhandlere. Det svenske kravet om nedleggelse av de norske grensefestningene skapte de største vanskene, ikke minst overfor opposisjonen i Stortinget. I Karlstad-forhandlingene, som foregikk frem til 23. september, dominerte Michelsen, og de var sannsynligvis hans fremste mesterstykke. Han skulle ikke bare ta hensyn til de svenske forhandlerne, men også til en norsk opposisjon med store deler av pressen bak seg. Blottet for politisk ideologi, men med en eminent realpolitisk teft, ryddet han vei for en avtale som begge parter kunne godkjenne. De norske forhandlerne berget Kongsvinger festning og den historiske delen av Fredriksten, mens de øvrige festningsverkene ble revet. I alt ble det sluttet fem overenskomster mellom de to land. 9. oktober vedtok Stortinget Karlstad-forliket – mot 16 stemmer, en første indikasjon på at samholdet som hadde preget Stortinget frem til 7. juni, var i ferd med å brytes opp.

Regjeringens og stortingsflertallets oppfatning var at 7. juni-beslutningen bare hadde ført til avsettelse av kongen og oppløsning av unionen. Norge var derfor fortsatt et konstitusjonelt monarki, og Stortinget hadde rett til å velge ny konge. Enkelte statsrettskyndige hevdet at Stortinget hadde myndighet til å innføre republikk, mens stortingsopposisjonen mente at spørsmålet om forfatning måtte legges frem for folket.

Den republikanske opposisjonen var sterk, og signalene nådde Danmark. Prins Carl krevde folkeavstemning, men gikk senere tilbake på kravet. Michelsen fant det imidlertid mest hensiktsmessig å avholde en folkeavstemning som skulle godkjenne Stortingets valg av konge. Tanken var å hindre at avstemningen ble et valg mellom monarki og republikk. Regjeringen stilte kabinettspørsmål da saken kom opp i Stortinget, men 29 republikanere stemte likevel imot. Folkeavstemningen gav et klart flertall for regjeringens standpunkt, og 18. november 1905 ble prins Carl enstemmig valgt til ny konge. 27. november avla han som kong Haakon 7 ed til forfatningen.

Regjeringen Michelsen var dannet for å løse konsulatsaken og hevde Norges selvstendighet. Den skulle gå av når oppgaven var løst, men ble sittende. Michelsen hevdet senere at han egentlig hadde ønsket å legge ned sitt verv, men var blitt sittende av hensyn til den nye og uerfarne kongen og den uoversiktlige parlamentariske situasjonen. En dypere årsak var likevel ønsket om å videreføre samlingspolitikken fra 1903, med isolasjon av Venstres radikale fløy som fremste mål. Morgenavisen ivret for at regjeringen skulle fortsette frem til valget høsten 1906 og at den skulle gå til valg på sitt eget valgprogram.

Programmet kom i form av et opprop der det norske folk ble oppfordret til å velge et storting som vil vite å “befæste og fortsætte, hva året 1905 har givet os”. Tidspunktet, 20. juni 1906, to dager før kongens kroning i Nidarosdomen, var valgt med omhu. Valgprogrammet hadde en klar sosialpolitisk vinkling og inneholdt stort sett de samme poster som Venstres, men gjennomføringen var i langt sterkere grad underlagt kravet om økonomisk måtehold. Programmet var Michelsens ideologi omsatt i praktisk politikk, der tesen om at en regjering bør utøve ledelse, stod sentralt. Høyre sa ja til invitten, mens Venstre sa nei.

Nesten ubemerket hadde Stortinget 15. mai 1905 vedtatt en ny valgordning. I tråd med Michelsens forslag fra 1903 ble direkte flertallsvalg i enmannskretser innført, men som en innrømmelse til Venstre skulle det være omvalg når en kandidat ikke oppnådde absolutt flertall i første valgomgang. Stortingsvalget 1906 ble en triumf for Venstre, men regjeringen Michelsen ble likevel sittende, da flere av venstrerepresentantene var tilhengere av samlingslinjen og hadde gitt sin støtte til regjeringens program. I forsøket på å vinne venstrerepresentantenes støtte dreide Michelsen etter valget kursen mot venstre. Men taktikken lyktes ikke; konsesjonene til Venstre var utilstrekkelige og resulterte bare i stigende irritasjon blant de konservative.

Nå begynte det som Michelsen omtalte som “den nye arbeidsdag”, med fokus på nasjonale, sosiale og økonomiske spørsmål. Fra midten av 1890-årene ble norske naturressurser – skog og vannkraft – gjenstand for økende interesse i industriell sammenheng. Store anlegg ble satt i gang ved hjelp av utenlandsk kapital. Våren 1906 tok Michelsen initiativet til å begrense utlendingers adgang til å erverve norske naturressurser, og i april vedtok Stortinget de såkalte panikklovene, som krevde konsesjon ved fossekjøp for både norske og utenlandske selskaper. Michelsen fryktet at en industriell ekspansjon ville skape et “talrigt og ulykkeligt proletariat”, som for ham ville bety en reell politisk fare.

Regjeringen var imidlertid ikke konsekvent i konsesjonssakene. Høsten 1906 tillot den Glommen Brugseierforening å regulere vannstanden i Mjøsa, et vedtak som ble skarpt kritisert i Stortinget, som sommeren 1907 påla regjeringen ikke å gi nye konsesjoner uten å spørre Stortinget. Samlingsregjeringens parlamentariske basis smuldret hen. Høsten 1907 var Michelsen svekket både politisk og helsemessig; han gikk av i oktober og ble etterfulgt av Jørgen Løvland.

Ved sin avgang ble Michelsen hyllet av det største folketog noensinne i Kristiania. Han mottok også landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull. En landsinnsamling resulterte i et stort beløp som Michelsen donerte til fondet Nationalgaven til Chr. Michelsen. Fondets avkastning skulle anvendes til “fremme av videnskabelige eller for næringslivet produktive formål” ved stipendier til “unge fremragende norske mænd eller kvinder”.

Januar 1908 ble Venstre konsolidert ved oppløsningen av Stortingets Venstreforening. Rundt en tredjedel av de moderate og samlingsvennlige representantene ble utelukket fra den nye venstreforeningen. Våren 1908 var partiskeptikeren Michelsen initiativtakeren til å samle de utstøtte i et nytt parti, Frisinnede Venstre. Januar 1909 stod gruppen offisielt frem med et opprop til det norske folk, underskrevet av blant andre Fridtjof Nansen, Ernst Sars, Klaus Hanssen, Wollert Konow (S.B.) og Chr. Michelsen. I mars ble partiet formelt konstituert med Abraham Berge som leder. Partiet var liberalistisk med klar front mot Venstre. Ved stortingsvalget 1909 fikk Høyre og Frisinnede et knapt flertall.

Michelsen hadde deltatt i valgkampen og ble ansett for å være den sannsynlige statsministerkandidat, men gav ikke noe klart svar før han i forbindelse med Bergensbanens åpning annonserte at Wollert Konow (SB) skulle danne en koalisjonsregjering. Regjeringen Konow oppfylte verken Høyres eller Michelsens politiske forventninger. Høyre trakk seg ut av regjeringen 1911, og Konow gikk av i februar 1912. Etter dette gled Michelsen gradvis ut av politikkens sentrum, men stod til disposisjon om situasjonen skulle gjøre det nødvendig. Med jevne mellomrom ble det krevd at regjeringen Knudsen (1913–20) måtte gå av eller utvides til en koalisjonsregjering. Særlig Nansen var aktiv med gjentatte forslag om Michelsen som ny regjeringssjef for en samlingsregjering. Michelsen var lite lysten. Han følte seg ikke frisk, men 1919 gav han likevel etter.

Ved stortingsvalget 1918 gikk Venstre kraftig tilbake. Ingen partier hadde flertall alene, og Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed. Kongen henvendte seg til Michelsen. Han reiste til Kristiania, men returnerte samme kveld uten å ha fått til en flertallsregjering. Han fikk heller ikke støtte til å danne et forretningsministerium med gjennomføring av ny valgordning med forholdstallsvalg, oppløsningsrett og omgående utskriving av nyvalg som eneste programpost.

Etter regjeringsforsøket 1919 var Michelsens politiske aktivitet av mer sporadisk art, som symbol og samlingsmerke. Ved etableringen av Fedrelandslaget (1924), der Joakim Lehmkuhl var en av de drivende krefter, ble Michelsen og Nansen samlende symboler. Selve navnet Fedrelandslaget var sannsynligvis Michelsens idé. Fedrelandslaget var ikke et politisk parti, men en borgerlig bevegelse tuftet på demokratisk-konservative ideer og med front mot den truende sosialismen. Fedrelandslagets åpningsmøte ble holdt i Bergen 25. januar 1925 med Michelsen som hovedtaler. Dette ble hans siste store offentlige opptreden.

Selv i de hektiske årene som politiker beholdt Michelsen full kontroll over rederiet han hadde bygd opp. I motsetning til bergensrederne for øvrig satset han på få parthavere og stor egenandel. Han gjorde utstrakt bruk av lånefinansiering, først bank- og privatlån, senere verftskreditt. Driftsmessig innledet han et systemskifte i bergensk rederidrift. Ved hjelp av telefon og telegraf stod han selv for det meste av driften fra sitt kontor. Fikk han ikke tilfredsstillende frakt, beordret han skipet hjem med kull-, korn- eller saltlaster for egen regning.

Michelsen fikk raskt en posisjon i byens redermiljø. Han var bydirektør i Hardanger-Søndhordlandske Dampskibsselskab 1888–92 og administrerende direktør i Nordre Bergenhus Amts Dampskibe (nå Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane) 1896–1903. Han var også medlem av direksjonen for Det Bergenske Dampskibsselskab i to perioder frem til 1911. Fra 1890 til sin død var han formann i styret for Bergens Dampskibs-Assuranceforening og ledet bergensredernes kamp mot Det norske Veritas' monopol på besiktigelse og klassifikasjon av skip. Striden endte med et kompromiss formulert av Michelsen.

Da fraktene bedret seg etter 1888, investerte Michelsen i nye, større og mer kostbare skip. 1891–95 overtok han 8 skip, og 1898 var han byens største reder. Fem av skipene var bygd av Ropner & Son, Stockton, og delvis finansiert ved hjelp av verftskreditt. Hans første skip fra Ropner, D/S Norge, var på leveringstidspunktet 1891 landets største.

1898 kjøpte Michelsen eiendommen Gamlehaugen i Fana, og han flyttet dit 1901. En periode drev han rederivirksomheten fra Bergen, men av skattemessige årsaker flyttet han 1903 også rederikontoret til Gamlehaugen. I årene frem til 1907 kvittet Michelsen seg med den eldste tonnasjen og startet en gjenoppbygging av rederiet. 1909 fikk han levert D/T Conrad Mohr, den første damptanker bygd for norsk regning. Samme år overtok han to store lasteskip, og året etter D/S Artemis på hele 9500 dvt.

I likhet med J. L. Mowinckel var Michelsen en foregangsmann i Bergen i omleggingen til flerskipsrederi, som var mer egnet til å sikre kontinuerlig drift, bedre fordeling av tap og gevinst og gav større muligheter til utskifting av eldre tonnasje. 1912 ble rederiet omdannet til flerskipsaksjeselskap.

1912 stiftet Michelsen A/S Hydro-Metal, hvis formål var å “formidle kjøp og salg av – og lån på – malmfelter, gruber og vandfald samt aktier og andel i samme”. Selskapet gikk tungt inn i A/S Vigsnæs Kobberværk på Karmøy og var gjennom A/S Lysefjord hovedeier av Lysefallene.

Etter utbruddet av den første verdenskrig solgte Michelsen sine skip, men innså snart at dette hadde vært en feilvurdering. Sommeren 1915 etablerte han A/S Norsk Trading med formål å drive “skibsfart, befraktning, handel og omsætning af enhver art på og mellem udenlandske havne”, men det var for sent. Februar 1916 måtte det hele stilles i bero. Selskapet konsentrerte seg deretter om omfattende spekulasjonsforretninger som inkluderte alt fra amerikanske jernbaneaksjer, russiske rubler og franske statslån.

1890 var Michelsen blant stifterne av landets første rederiforening og ble Bergens Rederiforenings første formann. Foreningen gikk inn etter få år. 1895 var han med på opprettelsen av The Steamship Owners' Co-operative Association, en sammenslutning av 16 bergensrederier med felles innkjøp av bunkerskull som formål, og ble dens formann. 1899 ble Bergens Rederiforening gjenopprettet med Michelsen som formann. 1909 ble Norges Rederforbund stiftet med Michelsen som medstifter og forbundets første president.

Michelsen hadde en rekke tillitsverv innen kulturlivet. Han var formann og medlem av styret for Den Nationale Scene fra 1881 til sin død og spilte en avgjørende rolle da teateret ble reddet fra nedleggelse 1889. Sammen med J. L. Mowinckel var han drivkraften i arbeidet med å få reist en ny teaterbygning i Bergen. 1899 kom Michelsen inn i styret for Bergens Museum. Ved museet dannet det seg en krets som Michelsen hadde sterke relasjoner til, bl.a. Klaus Hanssen, Jørgen Brunchorst, Gerhard Armauer Hansen og Bjørn Helland-Hansen, den første formann i styret for Chr. Michelsens Institutt. På museet kom Michelsen for første gang i kontakt med Fridtjof Nansen, og sammen fikk de 1886 i gang et arbeiderakademi i Bergen. Michelsen var også aktiv i Selskabet til Videnskabelighedens Fremme fra starten høsten 1885.

Chr. Michelsen anskaffet og bygde en rekke landsteder i landkommunene rundt Bergen. Han investerte også i fjordhoteller som Solstrand og Godøysund. Til tross for at han ikke var særlig sjøsterk, kjøpte han flere til dels store dampyachter. På Gamlehaugen holdt han seg også med ridehester.

Ettersom verken hans sønn Einar eller datteren Benny hadde egne barn, må Michelsen tidlig ha skjønt at det, bortsett fra Bennys adoptivdatter Evy, ikke ville være noen livsarvinger etter hans barn. Han ble sterkt opptatt av arvelovens testamentregler, og på direkte foranledning av Michelsen ble loven 1918 endret, slik at det ved store formuer ble mulig å redusere livsarvingers pliktdel til fordel for allmennyttige formål. Lovendringen, populært kalt “lex Michelsen”, gjorde det mulig for ham å testamentere det vesentlige av formuen til Chr. Michelsens Fond. Avkastningen skulle gå til opprettelse og drift av Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet, som skulle “virke for kulturelt eller vitenskapelig arbeid til fremme av fordragelighet i religiøs, sosial, økonomisk og politisk henseende mellom de forskjellige nasjoner og raser”. I begrenset omfang skulle instituttet også yte bidrag til “særlig fremragende norske forskere”.

Chr. Michelsen døde på Gamlehaugen 1925, der han også ble bisatt i nærvær av kong Haakon, stortingspresident Ivar Lykke og statsminister J. L. Mowinckel, samt de tre gjenlevende medlemmer av 7. juni-regjeringen: Edvard Hagerup Bull, Gunnar Knudsen og Kristofer Lehmkuhl.

Verker

  • En norsk høvdings testamente, tale i Turnhallen 15.10.1924, i BTid.16.10.1924
  • Tale paa Fedrelandslagets aapningsmøte i Bergen 25. jan. 1925, i Fedrelandslagets skrifternr. 1/1925

Ikke-publisert materiale

  • Chr. Michelsens arkiv, i Chr. Michelsens Institutt, Bergen
  • Chr. Michelsen & Co., forretningsarkiv, i Bergens Sjøfartsmuseum

Kilder og litteratur

  • HEH 1912
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • J. S. Worm-Müllers samlinger, UBO
  • J. S. Worm-Müller: referat av samtaler med Chr. Michelsen 1918 og 1923, kopi i Chr. Michelsens Institutt, Bergen
  • B. A. Nissen: biografi i NBL1,bd. 9, 1939
  • J. S. Worm-Müller: manuskript til en biografi om Chr. Michelsen og 1905, i NBO
  • K. Sydnes: “Christian Michelsen”, i C. G. Bøgh (red.): Merkesmenn i Bergens næringliv,Bergen 1948
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • J. Schøning: Dagbøker fra Stortinget 1895–97 og fra regjeringen 1903–05,1950
  • J. Castberg: Dagbøker 1900–1917,1953
  • R. Danielsen: “Samlingspartiet og unionen”, i HT,41/1961–62
  • d.s.: Det Norske Storting gjennom 150 år,bd. 2, 1964
  • E. Hovland: “Morgenavisen og samlingspolitikken”, i BHFS,66, 1964–65, Bergen 1966
  • J. Nærbøvik: Antiparlamentariske straumdrag i Norge 1905–14,1969
  • T. C. Wyller: Christian Michelsen. Politikeren,1975

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • To malerier av Erik Werenskiold, 1906 og 1907; Gamlehaugen, Bergen
  • Maleri av d.s., 1906; Bergens Rederiforening
  • Maleri av Henrik Lund, 1908; Stortinget
  • Maleri av Eilif Peterssen, 1910; Norges Rederiforbund, Oslo
  • Byste (marmor) av Ambrosia Tønnessen, 1924; Gamlehaugen, Bergen
  • Statue (bronse) på sokkel av Gustav Vigeland, 1938; Festplassen, Bergen
  • Byste (bronse) av Per Palle Storm, 1980; Løvebakken, Stortinget

Fotografiske portretter

  • Diverse fotografiske portretter i Chr. Michelsens arkiv, i Chr. Michelsens Institutt, Bergen, og i Billedsamlingen, UBB

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.