Charles Kent var en ledende skikkelse innenfor den nyhumanistiske retning i norsk åndsliv i mellomkrigstiden og tilhørte som sådan det som er blitt kalt “den annen front”. Han var en fornufts- og viljesdyrker som forsvarte åndelige verdier i opposisjon mot både et naturalistisk menneskesyn og en “åndsforlatt mystikk”. I sin moralfilosofi var han kantianer og la vekt på det kategoriske imperativ som moralsk rettesnor. Av karakter var han et utpreget åndsmenneske og av vesen reservert og tilbakeholdende.
Kents far, presten og forfatteren Georg Kent, var elev av M. J. Monrad og overbevist hegelianer. Selv tok Charles Kent examen artium 1899 og studerte senere ved universitetet. 1910–14 var han redaktør i avisen Helgeland i Mo i Rana, 1914–19 redaksjonssekretær i avisen Norsk Næringsliv (Bergen), 1919–23 sekretær i Foreningen Norden, fra 1926 norsk redaktør i det svenske tidsskriftet Ord och Bild, 1934–37 formann i den norske P.E.N.-klubben. Han hadde flere verv i Forfatterforeningen og mottok en rekke stipender.
I en årrekke var Kent litteraturanmelder i radioen. Både her og i tidsskrifter var hans virke som kritiker preget av en noe tørr saklighet, med vekt på filosofiske og til dels sosiologiske tilnærmingsmåter. Best kom hans kritiske begavelse til sin rett i lengre oversiktsartikler. Som kritiker var han åpen for andre åndsretninger enn den han selv tilhørte, bl.a. skrev han positivt om Sigurd Hoel, som han hevdet holdt døren åpen for metafysiske betraktningsmåter. Kent skal visstnok også være den første norske kritiker som har anlagt en psykoanalytisk betraktningsmåte på et litterært verk.
Kent debuterte 1900 med Digte, som er skrevet i 1890-årenes ånd. Tre senere diktsamlinger, Juninætter, Min ungdoms by og andre vers og Den gode strid, rommer stemnings- og erindringslyrikk i en melodiøs, men litt ensformig stil. Holdningen er preget av vemod og resignasjon, og tapt ungdom er et hovedmotiv. Som i sine essays legger han også som lyriker vekt på indre fordypelse og nødvendigheten av å foreta valg som man står inne for. Dette kommer enda klarere til uttrykk i hans “litterære testamente”, diktsamlingen Det står skrevet, som utkom noen måneder før han døde 1937.
1923–24 drog Kent jorden rundt, og 1927 foretok han en reise til Vestindia. Inntrykk fra den første reisen ligger til grunn for novellesamlingen Palmeøerne, som regnes som hans fremst skjønnlitterære verk. Fra sine reiser beretter han også i reiseskildringene Under norsk flag, Amerika rundt og Vestindiefart.
1929 skrev Kent forordet i det nyhumanistiske programskriftet Skillelinjen, som bl.a. to av hans næmeste åndsfrender, Eugenia Kielland og A. H. Winsnes, bidrog til. Her tar han et oppgjør med den “følelsesreligion” som han hevdet at Rousseau og hans moderne disipler stod for. Men han stilte seg også kritisk til teologien og psykologien og insisterte på åndens primat over menneskets “dyriske” sider. Både her og i essaysamlingene Dagdrømmen fra 1919 og En lægmand orienterer seg i tilværelsen fra 1931 legger han avgjørende vekt på den enkeltes valg og selvstendige moralske vurdering.
Til Kents store forbilder hørte Ludvig Holberg, som han anså som en tidlig representant for den humanisme han selv forfektet. I likhet med Holberg underkjente han ikke vårt drifts- og følelsesliv, men hevdet med styrke at det måtte bringes under kontroll av vilje og fornuft. Som A. H. Winsnes hevdet i en minneartikkel, var menneskets trang til selvstyre et hovedanliggende for Kent.