Cecilie Christine Schøller

Forretningskvinne og eiendomsbesitter. Foreldre: Oberst, senere kommanderende general nordafjells Johan Frederik Frølich (1681–1757; se NBL1, bd. 4) og Hilleborg von Wettberg (1684–1771). Gift 18.12.1742 med stiftamtmann, konferensråd og kammerherre Stie Tønsberg Schøller (22.8.1700–13.5.1769), sønn av godseier, kommerseråd Anders Schøller (1664–1724) og Anna Tønsberg (1679–1728). Svigermor til Georg Frederik von Krogh (1732–1818).

Cecilie Christine Schøller er kjent som byggherre for paleet som i dag har navnet Stiftsgården og er Trondheims kongelige residens. Hun tilhørte et innflytelsesrikt miljø med forbindelser til hoff og kongehus og var en del av kretsen rundt Vitenskapsselskapet. Fru Schøller er en representant for Trondhjems kulturelle blomstringstid på 1700-tallet og for byens driftige kvinneskikkelser i perioden.

Hun var av dansk-tysk herkomst, på morssiden gjennom familiene Grubbe og von Wettberg, mens farsslekten var en opprinnelig prøyssisk familie som kom til Skåne som feltskjærere og videre til Christiania, hvor farfaren var stadskirurg. Faren var en dyktig militær som etter hjemkomsten fra Store nordiske krig bosatte seg på Teie gård ved Tønsberg. Der vokste Sidsel Kirstine opp sammen med sine søsken i et fornemt og selskapelig miljø med bl.a. familien Wedel i omgangskretsen. Familien flyttet fra Teie til Trondheim 1740, da faren ble kommanderende general nordafjells.

“Udi fornemme Venners Præsance” ble generalsdatteren 1742 gift inn i den rike trondheimsfamilien Schøller. Ektemannen Stie Tønsberg Schøller var utdannet ved universiteter på kontinentet, og han var fra 1766 et sentralt medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Familien Frølich hadde et nært forhold til P. F. Suhm og hadde vært i kretsen rundt selskapet siden starten. Stie Schøller, som gjennom sitt første ekteskap hadde kommet i besittelse av en del av Angell-slektens store formue, var trolig blant selskapets største økonomiske bidragsytere. Etter hans død 1769 fortsatte enken å yte bidrag med bl.a. store bokgaver. Hun fortsatte også de omfattende forretningene, bl.a. sagbruksvirksomheten på Leira ved Nidelva, og var en betydelig forretningskvinne og eiendomsbesitter.

Fru Schøller arvet foreldrenes generalsgård ved Munkegata da moren døde 1771. Hun kjøpte opp nabotomtene og bygde i årene 1774–78 et stort palé – Nordens største trepalé. Hun la uten å blunke store summer på bordet for å få det slik hun ville. Det praktfulle barokkanlegget var trolig først og fremst ment som et representasjonsanlegg for å gi familien ære, på samme vis som forbildene ute i Europa. Selv bodde hun i sitt mer beskjedne borgerhus, slik praksis ofte var.

Dattersønnen og enearvingen til Schøller-formuen, kammerjunker Stie Tønsberg Schøller von Krogh, arvet paleet etter hennes død; han lot sin far, general von Krogh, benytte det som vinterbolig. Dattersønnen bodde i Danmark og solgte etter mormorens død det han hadde arvet i Norge. Paleet ble solgt til staten 1800 og fungerte deretter bl.a. som lokaler for stiftoverretten og bolig for stiftamtmannen, derav navnet Stiftsgården. Det fungerte også som byens kongelige residens, og siden 1906 har det vært paleets eneste funksjon. Bygningen fremstår i dag som en av Norges viktigste kulturskatter.

Ved siden av bypaleet bygde fru Schøller 1775 et lyststed utenfor byen. Hun fikk kongelig tillatelse til å oppkalle stedet etter seg selv, Cecilienborg. Alleen hun anla frem til eiendommen var “ligesaa meget til publik som egen Fornøjelse”. Hennes franske selskapsdame, Nanette Pavillard, fikk ved sitt bryllup med forvalteren en del penger av henne; disse ble brukt til å kjøpe eiendommen 1785.

Fru Schøller fikk liten glede av sine nye anlegg. Hun var stadig på reise, særlig til København. Der ble hun 1769 utnevnt til Dame de L'union parfaite, en hofforden innstiftet av dronning Sophie Magdalene. Hun var i København med familien 1771–72 og reiste på ny til hovedstaden 1776, hvor hun året etter ble tildelt rang av geheimerådinne. Dette var en av de høyeste posisjoner noen borgerlig født kvinne hadde oppnådd i Norge, og fru Schøller er trolig den første og eneste kvinne som for sitt eget vedkommende har oppnådd denne tittel. I årene 1779–81 var hun igjen på reise, denne gang til “Altona og videre”, og 1783 flyttet hun permanent til Danmark sammen med sin dattersønn.

Cecilie Christine Schøller døde 1786 i sin bolig i Østergade i København og ble gravlagt under prekestolen i koret i St. Nicolai kirke. Da kirken brant 1795, reiste dattersønnen et nytt gravsted formet som norske klipper på Assistens kirkegård. Der står det bl.a.: “Föd blant klipper var hun trofast som disse imod hendes venner og paarørende. Evigt som Norges klipper staaer hendes minde.”

Kilder og litteratur

  • J. E. Brodahl: “Den gang Stiftsgaarden blev bygget”, i Dagsposten 5.4.1924
  • A. H. Jørgensen: “Stiftsgårdens byggherre. Omkring hendes naade geheimeraadinden”, i Trondhjemske Samlinger 1947, s. 96–110
  • O. Schmidt: “Opptegnelser om slektene Lerche, von Wettberg, Frølich, Schøller m.fl.”, i NST, bd. 14, 1953, s. 134–140
  • T. Bratberg: Trondheim byleksikon, 1996

Portretter m.m.

  • Blyanttegning (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; Trondhjems historiske forening (deponert i DKNVS, Trondheim)
  • Maleri (etter ovennevnte tegning) av Oscar Sivertzen, 1935; Stiftsgården, Trondheim
  • Byste (bronse, etter tegningen) av Tone Thiis Schjetne, 1997; Stiftsgården

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.