Cathrinus Bang

Litteraturhistoriker. Foreldre: Høyesterettsadvokat, stiftsoverrettsassessor Andreas Bang (1788–1829) og Catharina Dorothea Schouboe (1795–1822). Ugift. Adoptivfar til Dagny Kristine Bang (1868–1944).

Cathrinus Bang var i mer enn 30 år vårt lands første og eneste professor i nordisk litteraturhistorie, og blant de mange studenter han inspirerte var Hans E. Kinck og Gerhard Gran.

Bang ble student 1841, cand.theol. 1852 og var deretter lærer ved Nissens skole i Christiania 1857–62. 36 år gammel fikk han 1858 den første universitetsstipendiatstilling i nordisk litteraturhistorie ved universitetet i Christiania, etter en konkurranse der oppgaven hadde vært å gi en “Udsigt over den didaktiske Poesies Frembringelser i den nordiske Litteratur”. Bangs fremste konkurrenter var den senere professor i kunsthistorie Lorentz Dietrichson og Wergeland-forskeren Hartvig Lassen. Til tross for at komiteen fant at Bang ikke hadde behandlet hele emnet, mente den at han overgikk sine konkurrenter i “Sands for Gjenstandens videnskabelige Behandling, Evne til selvstændig Opfatning og indgribende Methode”.

Etter å ha vært stipendiat i over 9 år ble Bang 1867 konstituert som professor, foreløpig for ett år, samtidig som man utlyste det embetet han aspirerte til. Også den produktive Dietrichson meldte seg som interessent, og en professorkonkurranse var i emning. Da Bang av helbredshensyn søkte seg fritatt for denne, nedsatte Det akademiske kollegium en sensurkomité bestående av historikeren L. K. Daa, filosofen M. J. Monrad og norrønfilologen Sophus Bugge som skulle følge hans forelesninger i konstitusjonsperioden.

I sitt votum til Det akademiske kollegium gir Daa en drastisk skildring av “den udsvævende Løshed” og “unødige Vidtløftighed” i Bangs forelesninger. På to semestre hadde han i sine timer om svensk litteraturhistorie ikke nådd lenger frem enn til den hellige Birgittas skrifter. Til tross for at 150 akademikere hadde undertegnet en støtteerklæring for Bang, opplyser Daa at hans forelesninger utenom sensurkomiteen i gjennomsnitt bare samlet tre-fire tilhørere. Mot Bugges stemme krevde Daa og Monrad en professorkonkurranse, noe flertallet i kollegiet sluttet seg til. Men da det kom til stykke, meldte det seg denne gangen ingen konkurrent, og Bang ble 1869 utnevnt i embetet der han ble sittende til kort tid før sin død 1898.

Bang huskes i dag først og fremst som vårt lands første professor i nordisk litteraturhistorie. Ved siden av dette har han innenfor fagmiljøet hatt en viss herostratisk berømmelse fordi han – bortsett fra noen spredte anmeldelser og polemiske artikler – ikke etterlot seg noen trykte arbeider.

En av Bangs siste studenter, professor Halvdan Koht, har skildret hans universitetskarriere som “ei tragisk historie – ei historie om åndeleg nedgang og sjeleleg nederlag. Han vart professor som representant for den frilynte og nasjonale ungdommen; det vart rekna han til gode at han reiste opposisjon mot professor Monrad. Men stridskrafta hans var aldri stor, og viljen hans til konsentrasjon i arbeidet var veik. Fylgja var at han seig meir og meir ned i rutine-arbeid, og år etter år heldt han dei same førelesningane om dansk litteratur i det 17de hundreåret”.

Dette inntrykket må imidlertid avbalanseres mot de mange vitnesbyrd vi har om hva Bang som personlighet kom til å bety for begavede studenter som Hans E. Kinck og hans etterfølger i professoratet, Gerhard Gran. Gran fremhever Bangs originalitet og “ubegrænsede liberalitet”. Kinck kaller ham “et gemyt-geni”, “en fin personlighet, bløt hjælpsom, trofast mot den han hadde faat kjær; han var vittig som ingen, fuld av indfald og uutømmelig som et barn ... Et lykkelig gemyt med umiddelbart instinkt, som grep det værdifulde, en harmonisk kunstner-personlighet, lys som faa”.

Den sosiale sammenheng der Bang fungerte best som lærer, synes å ha vært i det uformelle samværet med studenter på sin ungkarshybel og i Studentersamfundet, der han var et fremtredende medlem fra 1840-årene til sin død. Han var også frimurer. Men hans etterlatte papirer fra de senere år viser også en annen side: En følelse av å være annerledes og miskjent i det lille akademiske kristianiamiljøet. Kinck forteller at Bang en dag de møttes på Karl Johan, sa at “jeg gaar omkring som et hartad ulæselig manuskript”. “Hvor jeg lider under vore i deres Naivitet saa raae Forholde”, noterer han som eldre i sin dagbok. Sammen med dette går en aggresjon mot det “Bildungsphilistri” som han har følt seg omgitt av.

Det er grunn til å tro at både vårt bilde av Bang som menneske og vår oppfatning av hans plass i norsk litteraturhistorieskrivnings historie ville blitt mer nyansert hvis hans etterlatte papirer hadde vært utnyttet. I Håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo ligger det både ekserpter fra Bangs omfattende lesning (bl.a. av Kierkegaard og Høffding), Holbergiana, en lang rekke nummererte, usedvanlig levende livsfilosofiske betraktninger i aforismeform, brev og et forelesningsmanuskript på over 2000 sider om nordisk litteratur på 1700-tallet.

Kinck skrev i sin nekrolog over Bang at “for ham var litteratur livsytring ... livet i sin rike utfoldelses-akt rev ham med; men sammenknyttingen, syntesen, den lokket ham ikke i samme grad”. Bang synes å ha nærmet seg litteraturhistorien som livsfilosof. Særlig har han med Kierkegaard vært opptatt av personlighetsbegrepet. I noen opptegnelser fra 1860-årene hevder han at det er “den moderne Litteraturhistories Opgave at føre de literaire Frembringelser tilbage til de Individualitetsfaktorer, der have frembragt dem, samt paavise, hvorledes atter disse Faktorer have faaet Liv i Individualiteten”.

Verker

  • Den tydske evangeliske Kirkedag, i Theologisk Tidsskrift for den norske Kirke, bd. 6, 1856, s. 293–365, bd. 7, 1857, s. 89–133, 145–192, 400–464 og 491–573
  • Dr. Kierkegaards Kamp mod den officielle Christendom, i Mgbl.1856 nr. 10 og 13
  • Tidens Snobber og Snobbernes Tid, i Mgbl.1856 nr. 85, 86 og 88

Kilder og litteratur

  • H. E. Kinck: “Professor Catharinus Bang”, i Mange slags kunst, 1921, s. 201–218
  • G. Gran: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • H. Koht: Historikar i lære, 1951, s. 52–54
  • S. Gimnes: “Welhaven: litteraturhistorikar — in spe”, i Motskrift nr. 9/1995, Trondheim 1995, s. 7–10

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning (ungdomsbilde) av D. Arnesen, u.å.; gjengitt i Skiens historie, bd. 2, Skien 1958, s. 115

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Det Kongelige Frederiks Universitet 1811–1911. Festskrift, bd. 2, 1911, s. 286

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.