Carsten Tank-Nielsen

Sjøoffiser og ubåtpioner. Foreldre: Marineoffiser og direktør Alf Nielsen (1846–1919) og Helga Smith (1854–1933). Gift 1909 med Margit Gudrun Tidemand Johannessen (31.7.1887–1971), datter av fabrikkeier Carl Fridtjof Johannessen (1854–95) og Clara Tidemand (1859–1944). Navneendring til Tank-Nielsen ved bevilling 1901. Sønnesønn av Carsten Tank Nielsen (1818–92); brorsønn av Yngvar Nielsen (1843–1916); fetter av Gunnar Tank (1878–1942; se NBL1, bd. 16) og Roar Tank (1880–1957); filleonkel (fars fetter) til Tor Tank-Nielsen (1918–).

Carsten Tank-Nielsen var en pioner i sjøforsvaret i det selvstendige Norge, som landets første ubåtkaptein og fødselshjelper for marinens flyvåpen. Han var en erfaren sjømann, som i slutten av karrieren møtte den størst tenkelige utfordring, det tyske angrepet på Bergen 1940, og som opplevde at de styrkene han ledet, ikke eide kampkraften som trengtes til å utføre hans ordre.

Tank-Nielsen, som han het fra 1901, ble utdannet ved sjøkrigsskolen og ble fast ansatt i marinen som sekondløytnant 1898. To år senere ble han premierløytnant med variert tjeneste og spesialiserte seg på torpedovesen og elektroteknikk. Etter torpedoutdanning i Pola i det daværende Østerrike-Ungarn ble han 1903 sjef for torpedobåten Blink. Deretter var han 1903–05 styrmann og skipsfører i handelsflåten i Øst-Asia-fart. Her fikk han et ry som dyktig blokadebryter under den russisk-japanske krig.

1905 var Tank-Nielsen tilbake i marinen som sjef på torpedobåt, og var samme høst om bord i skipet Heimdal som brakte kong Haakon 7 til Norge. Etter to nye sesonger som torpedobåtsjef ble han 1907 sendt til Tyskland, hvor han studerte elektro- og motorteknikk som forberedelse til å bli den første norske ubåtsjef. Han utdannet mannskapene og overtok Norges første ubåt, Kobben, 1909.

Tank-Nielsen ledet Undervannsbaaten Kobbens Flyvekomité som 1912 organiserte innkjøpet av det første norske flyet Start. Han var skipssjef på ubåten til 1913. Norge fikk etter hvert flere ubåter, og 1914 ble Tank-Nielsen sjef for moderskipet Ellida og Undervannsbåtdivisjonen.

Under nøytralitetsvakten 1914–19 var Tank-Nielsen sjef for Tønsberg-avdelingen, hvor alle ubåtene var samlet. Her ble det 1918 bygd en ubåtstasjon på Teie, som Tank-Nielsen var sjef for til 1929, da han ble kommandørkaptein og første sjef for Marinens undervannsbåtinspeksjon. Sommeren 1920 hadde han sjøtjeneste som nestkommanderende på panserskipet Tordenskjold, og 1926 var han skipssjef på Heimdal, som ble sendt til Svalbard som støtte for Amundsens luftskipsekspedisjon over Nordpolen.

Høsten 1934 ble Tank-Nielsen kommandør og sjef for 2. sjøforsvarsdistrikt med sete i Bergen. Distriktet strakte seg fra Jærens Rev til Rørvik. 1938 ble han kontreadmiral, og ved utbruddet av den annen verdenskrig høsten 1939 fikk han ansvaret for marinens nøytralitetsvakt på Vestlandet. Her var også utgangspunktet for konvoitrafikken til og fra Norge, som ble organisert i samarbeid med Storbritannia. Tank-Nielsen måtte håndtere flere episoder med tyske skip som brukte nøytralt norsk farvann for å seile sikkert. Den mest kjente er tankskipet Altmark, som i februar 1940 var på vei tilbake til Tyskland etter å ha støttet lommeslagskipet Graf Spee i handelskrigen i Sør-Atlanteren. Pressemeldinger fortalte om 400 britiske sjøfolk som fanger ombord, men marinens inspektører fant ingen, og Tank-Nielsen beordret nye kontroller før han til sist ville beordre skipet ut i åpent farvann. I stedet fikk han ordre fra Admiralstaben i Oslo om å la Altmark passere Bergen krigshavn. Tank-Nielsens vurdering viste seg riktig da Altmark senere ble tvunget inn i Jøssingfjord og bordet av britiske krigsskip som befridde 303 fanger, en dobbel nøytralitetskrenkelse som fikk enorme konsekvenser.

Knappe to måneder senere fant Tank-Nielsen seg midt i det tyske overfallet på Bergen. På bakgrunn av en rekke meldinger gav Tank-Nielsen om ettermiddagen 8. april 1940 ordre om skjerpet beredskap i 2. sjøforsvarsdistrikt og innledet en hektisk virksomhet. Da nyheten om fremmed inntrenging mot Bergen kom, gav han på eget ansvar ordre om minelegging og andre forsvarstiltak. Han samarbeidet tett med hærens 4. divisjon under general Steffens, og han holdt direkte kontakt med sine underordnede. Trass i Tank-Nielsens klare ordrer om ildgivning brøt forsvaret av Bergen sammen, og han og Steffens måtte allerede samme morgen evakuere til Voss.

Tank-Nielsen reorganiserte sjøforsvaret i tre områder, som fikk i oppdrag å hindre tysk inntrenging i de store vestlandsfjordene. Til dette hadde han 17–18 krigsskip og 5–6 marinefly, og i hovedsak lyktes han. 11. april drog han via Gudvangen med fly til Balestrand i Sogn. Her inspiserte han de gjenværende skipene, rekognoserte og gav ordrer, men presset ble for stort for den 62 år gamle mannen, og fem dager senere ble han sykmeldt.

Skuffelsen over at marinen ikke kunne hamle opp med angriperne, må ha vært enorm, og han kom ikke tilbake. I februar 1941 skrev han en rapport om krigsdeltakelsen, og året etter gikk han av med pensjon etter å ha tilbrakt en kort tid i fangenskap på Grini .

Carsten Tank-Nielsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1926; han var også innehaver av en rekke utenlandske ordener, bl.a. kommandør av 2. klasse av den svenske Svärdsorden.

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • Kalender for Sjøforsvaret 1940
  • Delphin Amundsen, 1947
  • R. Scheen: Norges sjøkrig 1939–40, 2 bd., Bergen 1947
  • d.s.: “Norges Sjøforsvar 1865–1914, 1914–1919, 1919–1950”, i Norge på havet, 1953
  • E. A. Steen: Sjøforsvarets nøytralitetsvern 1939–1940, 1954
  • d.s.: Sjøforsvarets kamper og virke på Vestlandet og i Trøndelag, 1956
  • H. B. M. Rønneberg: Det norske ubåtvåpen gjennom 50 år. 1909–1959, Bergen 1959
  • R. Scheen: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • V. Henriksen: Luftforsvarets historie, bd. 1: Fra opptakt til nederlag, 1994
  • K. Ottosen (red.): Nordmenn i fangenskap, 1995 og 2004
  • B. Hafsten og T. Arheim: Marinens flygevåpen 1912–1944, 2003

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.