Carsten Tank var den store forretnings- og finansmann som i årene før og etter 1814 ble dratt inn i politikken, hvor han spilte en noe tvetydig rolle.
Tank vokste opp på Fredrikshald i en rik kjøpmannsfamilie og overtok firmaet Tank & Co., som var grunnlagt av farfaren og utviklet av faren. Gjennom farmoren var han beslektet med familien Colbjørnsen, og gjennom moren stammet han fra familien Leuch med gode forbindelser til Christiania. Han fikk handelsutdannelse og drev virksomhet som grosserer, skipsreder og trelasthandler i hjembyen. I årene før krisene satte inn (1807), ble han en meget rik mann.
Carsten Tank var stor godseier og eide mer enn 100 landeiendommer. Han kjøpte fast eiendom langt ut i krisetiden, var medeier i Gansbruket i Fet og kjøpte 1823 Sanne herregård i Tune med Norges største sagbruk, Soli. Enkelte av sine gårder, som Rød og herregården Lundestad ved Halden, drev han som mønsterbruk, og herfra ble kunnskaper om god jordbruksdrift spredt i omegnen. Tank hadde også interesser i industri, som sukkerraffineri og tobakksspinneri. 1811 skjenket han 10 000 riksdaler til det nyopprettede universitetet i Christiania. Under nedgangstiden i 1820-årene led han store tap, og hans forretningsforbindelser sa opp de lånene de hadde gitt ham. Han måtte derfor gå til oppbud 1829 og bad om statsrådspensjon 1830, noe som ble innvilget av kongen.
Tank hadde lenge hatt et godt forhold til Sverige, hvor han drev omfattende forretninger, og han ble tidlig tilhenger av en union mellom Sverige og Norge. 1790 møtte han svenskekongen Gustav 3s hemmelige utsending, general G. M. Armfelt, ved Eda i Värmland, hvor de diskuterte et norsk opprør mot Danmark. Tank var preget av frihetsideer og uttalte seg så sterkt om forordningen om husundersøkelser av 1812 at det ble nedsatt en egen kommisjon for å undersøke hans forhold. Prins Christian Frederik besøkte ham på Rød 1813, og de to ble venner. Tank ledet fra da av spionasjevirksomhet i Sverige, og han deltok på møtet i Christiania desember 1813 hvor det ble arbeidet for å opprette en låne- og diskontobank. Senere var han deltaker både på møtet 27. januar 1814 mellom Christian Frederik og innflytelsesrike menn i Christiania og på det såkalte notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar. Fra 2. mars 1814 var han medlem av regjeringsrådet, og 19. mai samme år ble han statsråd, men søkte og fikk avskjed allerede 27. juli.
Tank hadde i mellomtiden innledet forbindelser med svenskene og reiste under krigen sommeren 1814 til Sverige og forhandlet med kronprins Karl Johan. Forhandlingene var viktige som forarbeider til konvensjonen på Moss, og det var Tank som overbrakte den norske regjering Karl Johans utkast til fredstraktat og unionsvilkår. Han satte seg utvilsomt ut over det kong Christian Frederik ønsket, og det ble reist tvil om hans politiske holdning. Sett fra Tanks ståsted var unionen med Sverige en lykkelig utgang på striden. Han var nær knyttet til kongen og stattholderen, og det er antydet at han gjerne ville bli statsråd på nytt.
Tank nøt fortsatt tillit lokalt, og han representerte Fredrikshald og Fredrikstad på stortingssamlingene 1815–16, 1821 og 1822; 1821 ble han valgt til Stortingets president. Han skrev en rekke politiske pamfletter, hvor han tok opp økonomiske spørsmål. Sannsynligvis er han også forfatter til noen polemiske artikler i samtidige aviser.
Carsten Tank har vært vurdert ulikt og er bl.a. omtalt som en farlig mann for trelasthandelen, da han lot seg lede av sine lidenskaper og ikke av sunne kalkyler. Han var sofistikert, preget av entusiastiske frihetsideer og en typisk patrisier, beleven, gavmild og gjestfri, dessuten ikke helt fri for narraktige trekk. Rammen om privatlivet var familiens tidligere lystgård, Rød ved Halden, hvor han bosatte seg og innredet et fornemt hjem. Her holdt han store selskaper, der han underholdt gjestene med fiolinspill og forventet applaus, selv om han spilte elendig. Etter at Tank måtte gjøre oppbud 1829, kjøpte svigersønnen Peter Martin Anker (som i et senere ekteskap ble far til bl.a. Herman Anker og Dikka Møller) Rød, og Tank kunne bo i sitt hjem til sin død.