Faktaboks

Carsten Anker
Carsten Tank Anker Ancher
Født
17. november 1747, Fredrikshald (nå Halden), Østfold
Død
13. mars 1824, Biri glassverk i nåværende Gjøvik kommune
Virke
Embetsmann, forretningsmann og politiker
Familie
Foreldre: Kjøpmann og jernverkseier Erik Ancher (1709–85; se NBL1, bd. 1) og Anne Cathrine Tank (1723–61). Gift 2.7.1784 med Hedevig Conradine Ernestine Christine Wegener (7.4.1763–14.12.1846), datter av generalløytnant Wilhelm Theodor(us) Wegener (1724–92) og Christiana Henrietta Dorothea Walter (død 1771). Navneforandring til Anker 1778. Bror av Peter Anker (1744–1832).

Carsten Anker kom som nær personlig venn av Christian Frederik og en av hans nærmeste medarbeidere og rådgivere til å spille en betydelig rolle i de dramatiske månedene 1814 mellom Kielfreden og unionen med Sverige, ikke minst som (fraværende) vert for Riksforsamlingen på Eidsvoll og som kongens utsending til Storbritannia.

Anker tilhørte en gren av den velstående trelasthandlerfamilien Ancher. Faren hadde først drevet forretningsvirksomhet i Fredrikshald, sammen med sin kones halvfetter Mads Wærn, og 1749 kjøpte de Moss jernverk. Her vokste Carsten Anker opp sammen med den eldre broren Peter. I årene 1759–65 var brødrene, sammen med sine fettere Bernt, Iver, Jess og Peder, på en stor utenlandsreise. Nå fikk Carsten Anker også for første gang kontakter i Storbritannia, noe som senere ble av stor betydning for ham.

Da han kom hjem, gikk han inn i farens forretning. Det er et vitnesbyrd om den anseelse han alt nå nøt i kjøpmannskretser, at han i en alder av bare 24 år ble sendt som utsending til Stockholm for å forhandle med regjeringen der om fløtningsforholdene i Klarälven. Men da Gustav 3s statskupp foregikk nettopp på den tid Anker var i Stockholm, fikk den danske gesandten mistanke om at det kanskje stakk politiske motiver bak, og Anker måtte reise hjem uten å få saken ordnet.

Farens forretninger gikk dårlig, og Carsten Anker slo derfor inn på embetsveien. Han var sekretær og senere medlem i Generallandøconomi- og Commercekollegiet 1774–81, deretter deputert i Bergværksdirektoriet til dette ble opphevet 1791. Hans stillinger i embetsverket medførte også rangtitler; fra kommerseråd (1776) avanserte han til konferenseråd (1784), og 1778 ble han, sammen med sin bror og de tre fetterne, naturalisert som dansk adelsmann med navnet Anker. Han var også medlem av direksjonen i den norske fabrikkommisjon 1777–82 og Det kgl. oktrojerede Handels- og Kanal-Compagni 1782–92. Blant hans mange interessefelter var de norske glassverker, som han kom til å følge på nært hold også etter 1814.

Etter hvert trakk Anker seg mer og mer ut av embetsverket og over i forretningslivet. 1792 ble han direktør for det store Dansk-asiatisk Compagni, og tilbrakte på dets vegne over tre år i London for å forhandle med East India Company, noe som også brakte ham i nær kontakt med ledende menn i det britiske aristokrati. – Anker fortsatte imidlertid å føle seg som nordmann. Han hadde nær kontakt med ledende menn i den norske forretningsstand. 1794 kjøpte han den store eiendommen Eidsvoll verk, og 1811 trakk han seg tilbake fra Dansk-asiatisk Compagni og flyttet til Norge etter å ha bodd 37 år utenfor hjemlandet.

Det var gjennom sitt forhold til Christian Frederik at Anker kom til å gripe avgjørende inn i Norges historie og i norsk politikk. Mellom den aldrende Anker og den unge prins utviklet det seg tidlig en fortrolighet som gikk over i vennskap. Under prinsens skilsmisse fra Charlotte Frederikke ble Anker den kloke og erfarne venn og rådgiver, som prinsen vendte seg til. Alt tidlig brukte Anker sin stilling til å nære Christian Frederiks interesse for Norge: “Kom og elsk Norge, det er: kom og kjend det”, skrev han til prinsen 1805. Fem år senere er hans råd til prinsen mer kategorisk: “Til Norge, til Norge! O! Prinds! til Norge! De, og De alleene kan bevare denne Kronens ægte Ædelsten fra Rov og Rænker”, og etter at han hadde bosatt seg i Norge, får hans oppfordringer karakter av et klart politisk program.

Da Christian Frederik våren 1813 kom til Norge, ble det åpnet for en nær kontakt mellom Carsten Anker og prins Christian Frederik, og møtestedet ble ofte nettopp Ankers Eidsvoll: “Deres Kongelige høyhed maa i Deres nærværende Stilling nu og da trænge til Hviile. Tillad Eidsvold Værk at tjene til en rolig Eschappade, et Tilflugts Stæd, trygt mod Overhæng og Ceremonier, hvor et eller andet vedholdende Arbejde uforstyrret kunde plejes.” Og prinsen nølte ikke med å ta mot invitasjonene. Da han 10. april 1814 kom for å åpne Riksforsamlingen, var dette hans femte besøk på Eidsvoll.

24. januar 1814 fikk Christian Frederik den første melding om Kielfreden, som var inngått 10 dager tidligere og som innebar at kong Frederik 6 avstod Norge til den svenske kongen. Meldingen gav støtet til en reise til Trondheim, og på reisen nordover oppholdt prinsen seg tre dager hos vennen Carsten Anker på Eidsvoll, hvor han nå skrev de første utkast til proklamasjoner som var ment å sendes ut ved hans tronbestigelse. Den 15. februar var Christian Frederik tilbake igjen på Eidsvoll, og resultatet av dette stormannsmøte (“notabelmøtet”) ble beslutningen om å kalle inn en riksforsamling, som skulle gi Norge en grunnlov.

I juni 1813 hadde Christian Frederik planer om å sende Carsten Anker til Storbritannia med diplomatiske oppgaver, oppgaver som måtte være skreddersydd for den belevne Anker med de mange kontakter i det britiske aristokrati. Anker var heller ikke uvillig, noe som kommer klart til uttrykk i et brev til prinsen: “Om D.K. Høyheds Idé at sende mig til England maa jeg gjøre nogle Bemærkninger. Min første, at jeg med Liv og Sjæl er Dem og Norge hengiven, gjør følgeligt alt gjørligt for begge – min anden, at jeg virkelig anseer saadan Rejse nyttig for at trække Fordeel af Omstændighederne, i hvordan de end vende sig; thi dette er vel den sande Politik for Stater af anden Rang.” I desember 1813 hadde Christian Frederik atter planer om å sende Anker til London, og Anker var beredt: “I Morgen siger jeg Farvel til dette Sted og til det meget, som bandt mig her. Hvor vanskeligt! Men min uudtrykkelige Kærlighed til Dem, dyrebare Prinds! og til det lidende Norge, maae og skal overvinde alt. Gud styrke min Hensigt!!! Til Døden troefast. C. Anker”.

Men heller ikke nå ble det noe av englandsreisen. Først etter stormannsmøtet på Eidsvoll ble de gamle planene til realitet. Carsten Anker ble i regjeringsrådet oppnevnt som sjef for departementet for industri og bergverksdrift, i virkeligheten ble han rikets utenriksminister, og sendt til London som prinsens spesielle utsending med dennes klare instruksjon: “Vor Første Fornødenhed er Fred med England. Skulde, som Gud forbyde, Haabet til Englands Bistand glippe, da maa Du skildre Ministeren, hvad Følgerne vil være af at overlate et Folk saa ufortjent til Fortvivlelse. Den første Lov for os bliver da den blodigste Hevn over Sverige og over hver dets ven; men Haabet til, at England indser sin Uræt mod os, maa aldrig vige fra Dig, men indtil sidste Øieblik ytres; – ligesom at vort Ønske til Fred er uforanderligt.”

I den første uken av mars 1814 slet Carsten Anker seg frem på vanskelig føre til Kristiansand, hvor han gikk ombord på skonnerten Norge. 12. mars var han i Leith og 24. mars i London, hvor han hadde en samtale med understatssekretær Hamilton. To dager senere fikk han foretrede for den britiske førsteministeren, lord Liverpool, en samtale som etter Ankers referat begynte med Liverpools bestemte avvisning av Christian Frederiks norske politikk: “Hr. Anker, det er intet jeg mindre ønskede at gjøre end at bedrage Dem. Vil de norske lade Prins Christian reise til Danmark, saa vil vi i alt hvad vi kan, hjælpe Dem til gode Konditioner med Sverige, men beholder de denne danske Prins hos dere og persisterer I at ville være uafhængige, da maa vi assistere Sverige at erobre Norge.” “Dette afgjørende og haarde Svar overvældede mig”, forteller Anker. “Jeg stod op og spurgte: – Er dette Deres Lordships Ultimatum? – Nu stod han ogsaa op og svarede med en alvorlig Mine: – Yes it is, Sir. – Nu, sagde jeg, saa er dette vor Dødsdom; thi Norge vil ikke blive svensk, hænde hvad hænde vil. Jeg bukkede og gik, dog uden at skynde mig.”

Men om Anker ikke møtte forståelse for sin politikk i den britiske regjeringen, gav han ikke opp. Han var utrettelig i sin kamp for Christian Frederiks og Norges sak. En tid ble han endog satt i gjeldsfengsel for gjeld som skrev seg fra den tid han stod i spissen for det østasiatiske kompani. Men arrestasjonen var en fordel for Anker. Med den oppnådde han at han nå ikke kunne bli utvist fra landet, for det ville bety at han ødela de kausjonene han hadde stilt. Anker tok også kontakt med sine mange kontakter i det britiske aristokratiet, og oppnådde at Christian Frederiks norske politikk ble tatt opp i en bred debatt i parlamentet, i Overhuset 10. mai og i Underhuset to dager senere.

I Overhuset holdt lord Grey en tale på 2 3/4 time, hvor han kjempet for Norges sak. I Underhuset var Charles W. W. Wynn hovedtaler, og argumentene var de samme Grey hadde brukt: Etter at Storbritannia hadde ført kamp for frihet i Europa i 22 år, kunne det ikke fortsette med krigen for å tvinge et fritt folk under et fremmed åk. Men den svensk-britiske traktaten av 3. mars 1813 stengte. Stormaktene hadde fått svensk hjelp i krigen mot Napoleon. Sverige hadde også rett til å forlange at traktaten ble holdt.

Men om Anker led nederlag i parlamentet, gav han ikke opp. I begynnelsen av juli kom både fyrst Hardenberg fra Preussen og fyrst Metternich fra Østerrike til London, og Anker benyttet nå muligheten for å diskutere Norges sak også med dem. Men resultatet ble det samme som i parlamentet, Anker led nederlag.

Men led Anker nederlag på en kant, var han alltid åpen for nye muligheter. Etter Kielfreden var han aktivt opptatt av å skaffe Norge garantier for selvstendigheten. Han arbeidet for saken hos den russiske ambassadøren i London. Han prøvde å vinne de britiske regjeringsmedlemmene Vansittart og Bathurst for saken. Han kjempet for saken i brev til fyrst Metternich i Østerrike, fyrst Hardenberg i Preussen og den danske ministeren i Wien. Samtidig tok han opp arbeidet for å lempe på den høye tollen Storbritannia hadde lagt på norsk trelast.

21. oktober 1814 gjorde det norske statsrådet vedtak om å kalle Anker hjem, men ved en inkurie ble ikke avskjedsdokumentet sendt før 14 dager senere, dagen etter at den nye kongen, Karl 3, var valgt. For Anker stod det fortsatt som en umulighet å sverge troskap til kongen av Sverige, og han hadde fortsatt planer: Den danske kongen kunne gjøre ham til amtmann i Larvik, som han fremdeles eide etter Kielfreden, mot at Anker lot seg naturalisere som dansk statsborger.

Fremtiden ble tross alt ikke så farlig for den aldrende Anker. Kronprins Karl Johan, som ble konge ved Karl 3s død 1818, var en raus mann mot gamle motstandere. Anker fikk avskjed med høy pensjon, ordener og tilbud om å bli minister. Han forsonte seg med det nye regime. Noen offentlig ansettelse ville han ikke ha, bortsett fra styret av statens glassverker, som fra gammelt av lå i hans hender. Sine private eiendommer, som han allerede 1815 hadde pantsatt, måtte han til slutt realisere; Eidsvoll verk ble solgt til panthaveren året etter Ankers død. Verkets hovedbygning, Eidsvollsbygningen, med omliggende park ble kjøpt av private 1837 og gitt til Staten 1851; den utgjør nå kjernen i opplevelsessenteret Eidsvoll 1814.

Carsten Anker døde på Biri glassverk under en inspeksjonsreise 1824 og ble begravd på Biri kirkegård; graven ble 1902 flyttet til parken på Eidsvoll verk.

Verker

  • Bekjendtgjørelse om det Kongelige Meubel-Magazins Indretning her i Staden, København 1781
  • Fortegnelse paa Statsraad og Commandeur af Nordstjerneordenen Carsten Ankers Løsøre-Effecter, som bortsælges paa Eidsvold Jernværk i Slutningen af Februar eller Begyndelsen af Marts Maaneder 1823, 1823

Kilder og litteratur

  • J. Aall: Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800 til 1815, 2. utg., 1858–59
  • Claus Pavels's Dagbøger for Aarene 1812–1813, utg. av L. Daae, 1889
  • Christian Frederik og Carsten Ankers brevveksling 1814 samt uddrag af deres breve fra 1801–13 og fra 1815–17, utg. av C. J. Anker, 2. utg. 1904
  • E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • A. Bergsgård: Året 1814, 2 bd., 1943–45
  • A. Linvald: Kong Christian VIII, 3 bd., København 1944–65
  • S. Steen: 1814, 2. utg., 1989
  • G. T. Risåsen: “Recidensen paa Ejdsvold”. Carsten Anker og Eidsvoll Verk 1794–1823,1993

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Portrett (brystbilde) av Jens Juel, u.å.; p.e
  • Portrett (brystbilde) av C. A. Lorentzen, u.å.; p.e
  • Statue (helfigur, bronse) av Jo Visdal, 1914; ved Eidsvollsbygningen