Carl Semb

Lege. Foreldre: Lege Joseph Frantz Oscar Semb (1862–1939; se NBL1, bd. 13) og Ellen Augusta Boye (1863–1949). Gift 19.2.1926 med Helga Louise Stenersen (8.3.1901–1978), datter av kunstmaler Gudmund Stenersen (1863–1934) og Karen Jacobsen (1875–1962).

Carl Boye Semb var en internasjonalt anerkjent kirurg, fra 1935 overlege ved Ullevål sykehus. Han utviklet en skånsom metode for kirurgisk behandling av lungetuberkulose, og han var sentral i utviklingen av nyretransplantasjon og hoftekirurgi.

Semb vokste opp i Kristiania. Etter examen artium på Aars og Voss skole 1913 ble han cand.med. 1920 med glimrende karakterer. Han var med i styret for Det Norske Studentersamfund. Etter halvannet år som distriktslege i Gimsøy og Skjervøy begynte han 1922 som kandidat ved Rikshospitalet. Her fikk han sin kirurgiske grunnskolering gjennom flere år. 1928 disputerte han på en avhandling om en type godartede brystsvulster (fibroadenomatosis cystica mammae). Han ble spesialist i kirurgi 1931, og i årene som fulgte, hadde han en rekke studieopphold i USA, Danmark, Tyskland, Sverige, Storbritannia og Frankrike. 1935 ble han overlege ved kirurgisk avdeling III ved Ullevål sykehus, en stilling han hadde frem til 1965.

1935 kom Sembs epokegjørende avhandling om en ny kirurgisk behandling av lungetuberkulose, som han utviklet sammen med Johan Holst. Man hadde på den tiden ingen medikamenter til behandling av tuberkulose. I lungevevet fremstod ofte tuberkulosen i form av hulrom (kaverner). I tillegg til god omsorg, pleie, frisk luft og riktig ernæring ved sanatoriene kunne man enten behandle kaverner ved å “blåse” pasienten, dvs. injisere luft i brysthulen for å fremkalle et sammenfall av kavernen, eller ved å fjerne flere ribber (thorakoplastikk). Disse operasjonene var imidlertid beheftet med mange komplikasjoner og en betydelig dødelighet.

Semb utviklet en mer skånsom og effektiv metode, “apikolyseplastikk”, som til og med kunne utføres i lokalbedøvelse. Det var lite komplikasjoner og gode resultater, og metoden forble den viktigste kirurgiske behandling frem til etter den annen verdenskrig, da medikamentell behandling av tuberkulose overtok.

På grunn av sin kyndighet i lungekirurgi fikk Semb i oppdrag å skrive kapitlet Die Chirurgie der Lungen i en stor tysk lærebok i kirurgi som utkom 1940.

Semb interesserte seg også for nyretuberkulosen. Det var vanlig å fjerne en nyre som var angrepet av tuberkulose. Dersom pasienten ble syk på den gjenværende nyre, var alt håp ute. Semb gikk derfor inn for å fjerne kun den del av nyren som var angrepet (reseksjon). Disse begrensede reseksjoner ble etter krigen kombinert med medikamentell behandling. Resultatene vakte stor internasjonal interesse og ble publisert 1953. I tilslutning til nyrekirurgien fikk Semb 1950 opprettet Institutt for eksperimentell medisinsk forskning, som særlig skulle arbeide med å kartlegge nyrens funksjoner. Dette hadde stor betydning for de senere nyretransplantasjoner, og Universitetet i Oslo overtok senere instituttet.

Semb fattet tidlig interesse for patofysiologi (læren om hvordan et sykt organ fungerer i motsetning til et friskt organ) i tilslutning til kirurgien. Han var bl.a. opptatt av væske- og elektrolyttbalanse i kroppen før, under og etter kirurgiske inngrep. Etter hvert fikk han opprettet et eget institutt for kirurgisk patofysiologi ved sin avdeling; også dette ble senere knyttet til universitetet.

Innenfor bruddbehandling konstruerte Semb sin egen støtteskinne til overarmsbrudd og en annen skinne til bruk ved brudd i lårhalsen. Etter krigen arbeidet han ivrig for å innføre operativ behandling av hofteleddslidelser. Den norskamerikanske ortopeden Marius Smith-Petersen hadde utviklet en metode for å sette inn en kunstig kopp i leddet mellom lårhalsen og bekkenet. Semb fikk Smith-Petersen til Ullevål slik at han og hans kolleger kunne lære Smith-Petersens metode.

1950 ble Semb professor ved Universitetet i Oslo, men allerede fra 1935 hadde han undervist medisinske studenter på sin avdeling. Han var en av de siste representanter hvis praksis, forskning og kunnskaper spente over hele kirurgien. Hans avdeling hadde markert seg innenfor nyre- og urinveiskirurgi, ortopedi, lunge- og thoraxkirurgi, nevrokirurgi og blodkarkirurgi samt brystkreftkirurgi. Han forstod imidlertid at den allvitende kirurgs tid var over, og arbeidet for å utvikle subspesialiteter bl.a. i urologi, nevrokirurgi og plastikk-kirurgi. I tillegg til de to nevnte institutter var han med på å etablere et respirasjonsfysiologisk institutt ved Ullevål sykehus.

Semb var formann i Norsk kirurgisk forening 1940–47, i Den kirurgiske forening i Oslo 1953–54, i Det Norske Medicinske Selskab 1953–55 og president i Nordisk kirurgisk forening 1955–56. Han fikk etablert tidsskriftet Acta Chirurgica Scandinavica og Journal of the Oslo City Hospitals. Han var æresmedlem av en rekke internasjonale og nasjonale kirurgiske foreninger og var en hyppig gjesteforeleser i mange land.

Under den annen verdenskrig engasjerte Semb seg tidlig i motstandsbevegelsen og kom med i Milorg. Han etablerte den illegale sanitet, Sanorg, som 1945 hadde omtrent 100 enheter for feltlasaretter i beredskap. 1943 måtte han flykte til Sverige med sin familie, og her arbeidet han videre med å registrere unge menn som kom over fra Norge og gi dem militær opplæring som grunnlag for det såkalte “reservepolitiet”. 1945–47 var Semb oberst og sjef for Forsvarets Sanitet. 1951 kom han som generalmajor til Korea for å opprette et feltsykehus med høy kompetanse innenfor kirurgi og anestesi. Senere utviklet han i samarbeid med dansker og svensker det skandinaviske undervisningssykehus i Seoul.

Semb hadde en enorm arbeidskapasitet og store administrative evner. Som leder var han streng, men rettferdig og flink til å støtte og oppmuntre sine kolleger. Hans hjem var preget av stor gjestfrihet og mye selskapelighet. I sin ungdom og studietid var han en ivrig skihopper, og senere brukte han fritiden til rypejakt. Han døde 1971 på sin egen kirurgiske avdeling, hvor han hadde fått behandling ett års tid på grunn av høyt blodtrykk med komplikasjoner.

Semb hadde en rekke nasjonale og internasjonale æresbevisninger og ordener, bl.a. flere fra Korea. 1955 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Verker

    Et utvalg

  • Pathological-anatomical and clinical investigations of fibroadenomatosis cystica mammae and its relation to other pathological conditions in the mammae, especially cancer, dr.avh. UiO, 1928
  • Toracoplasty with extrafascial apicollysis, 1935
  • Die Chirurgie der Lungen, i Die Chirurgie, Berlin 1940
  • Sykdommer i mamma, i Nordisk lærebok i kirurgi, 3. utg., København 1941 og 4. utg. København 1948
  • Lungenchirurgie, 1944
  • Svulster og Halsens sykdommer, i Nordisk lærebok i kirurgi, København 1948

Kilder og litteratur

  • Stud. 1913, 1938, 1963
  • H. J. Ustvedt: Lungetuberkulosen, 1939
  • K. Kristiansen: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • HEH 1968
  • minneord i TNLF nr. 27/1971
  • NL, 1996
  • opplysninger fra Sembs sønn Gudmund Stenersen Semb

Portretter m.m.

  • Maleri (hoftebilde) av Dagfin Werenskiold, 1955; Ullevål sykehus, Oslo
  • Byste (bronse) av Arnold Haukeland, antakelig 1965; sst

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.