Carl Otto Løvenskiold

Godseier og politiker. Foreldre: Høyesterettsassessor Otto Joachim Løvenskiold (1811–82) og Julie Caroline Helene komtesse Wedel Jarlsberg (1815–40). Gift 20.9.1865 med sin kusine, senere overhoffmesterinne Elise Wedel Jarlsberg (16.2.1844–15.1.1923), datter av godseier Harald baron Wedel Jarlsberg (1811–97) og Elise Frederikke Butenschøn (1820–68). Sønnesønn av Severin Løvenskiold (1777–1856); dattersønn av Herman lensgreve Wedel Jarlsberg (1779–1840); datterdatters sønn av Peder Anker (1749–1824); svigerfar til Diderik Cappelen (1856–1935).

Carl Otto Løvenskiold var en fremtredende politiker og godseier. Med sin hustru, som også var hans kusine, fikk han et av Norges største gods, som var samlet av deres felles forfedre siden 1649. Løvenskiold stiftet en rekke betydelige legater.

Løvenskiold tilhørte Norges fremste adelige slektskrets; begge bestefedrene var stattholdere og sammen med en av oldefedrene var de dessuten eidsvollsmenn og spilte sentrale politiske roller i Norge i tiårene etter 1814. Løvenskiold fikk sin utdannelse ved Christiania katedralskole og ble deretter sjøkadett. 1859 ble han sekondløytnant i marinen, og 1863 gikk han i britisk orlogstjeneste. På et tokt til Australia leste han at Sverige og Norge kunne bli dratt inn i den dansk-tyske krig. Han ilte hjem, men krigen var over før han nådde tilbake. Han ble premierløytnant 1868 og arbeidet bl.a. med å utarbeide nye eksersisreglementer for marinen. 1871–72 var han medlem av Kystforsvarskommisjonen, men tok avskjed som offiser 1875.

Løvenskiold flyttet til Christiania 1870 og bodde fra 1881 på Vækerø utenfor byen, der han oppførte en ny hovedbygning. Fra 1875 var han svigerfarens kompanjong og bestyrer av hans eiendommer. Konjunkturene gjorde at jernverket ved Bærums verk stanset 1872, men det ble i stedet startet et jernstøperi som eksisterte til 1964. Etter svigerfarens død ble Løvenskiold 1898 eier av Sørkedalen, Nordmarken, Hakadals verk og Vækerø og sammen med sine to svigerinner medeier i Bærums verk. Han var medlem av formannskapet i Aker og deltok fra 1883 som taler for Høyre på folkemøter. Yngvar Nielsen forteller at han talte med letthet og et visst lune.

Løvenskiold hadde et godt forhold til kong Oscar 2, og han ble utnevnt til norsk statsminister i Stockholm i Christian H. Schweigaards aprilministerium, som satt i perioden 3.4.–26.6.1884. Han var den siste mann av adelig familie som var norsk statsminister. Løvenskiold oppfordret regjeringen til å forhandle med Venstres leder Johan Sverdrup, og han fungerte som personlig kurer fra kongen til Sverdrup. Et av stridens punkter var hvorvidt regjeringen skulle møte i Stortinget eller ikke. Sverdrup gav Løvenskiold sitt ord på at han ikke skulle la regjeringen møte før kongen hadde sanksjonert dette. Løvenskiold fikk dermed innflytelse på det kompromisset som gjorde at parlamentarismen kunne innføres i Norge. Han ble selv valgt til stortingsrepresentant 1885, men valget ble forkastet. 1889–97 satt han på Stortinget for Høyre i Akershus. 1884–1900 var han medlem av Høyres sentralstyre. Han var preses i Det kongelige Selskab for Norges Vel 1887–96 og ble æresmedlem der 1897. Han var også æresmedlem i Kungliga Lantbruksakademin i Sverige.

Carl Otto Løvenskiold var en rik mann. I 1904 opprettet han et legat på 200 000 kroner til minne om sin yngste sønn, Otto Løvenskiold. Han støttet ellers den kristelige studentbevegelsen, vanføresaken, byggingen av Universitetets aula, Universitetets jubileumsfond, Ullern kirkes utsmykking, Nansenfondet og Nansens, Amundsens og Gunnar Isachsens polarekspedisjoner. Han gav 500 000 kroner til et legat for ansatte på sine eiendommer, og han omtales som en omsorgsfull arbeidsgiver. Løvenskiold ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889, fikk kommandørkorset av 1. klasse 1899 og storkors 1912. Dessuten innehadde han storkors av den svenske Vasaorden.

Som tilhenger av Oscar 2 hadde Løvenskiold lovt at hos ham ville aldri det rene norske flagg bli heist. 1905 prydet han allikevel porten på Vækerø med en mengde små norske flagg. Løvenskiold ble blind under en reise til Roma, men bar sin skjebne med tålmodighet. Sønnen Harald Løvenskiold overtok godsene, som 2002 tilhører sistnevntes sønnesønns sønn, som er 12. generasjons eier.

Kilder og litteratur

  • HEH 1912
  • Y. Nielsen: Under Oscar II's regjering, 1912
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • O. Gjerløw: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • DAA 1949
  • A. Coldevin: Norske storgårder, 1950
  • E. Valebrokk og G. T. Risåsen: Norske slott, herregårder og gods, 1997
  • DAA 1997–99, København 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.