Carl I Hagen

Politiker. Foreldre: Disponent Ragnar Hagen (1908–69) og bokholder Gerd Gamborg (1914–). Gift 1) 1970 med Nina Aamodt (17.1.1945–), datter av disponent Finn Aamodt (1917–) og Ebba Lyngved (1917–), ekteskapet oppløst 1975; 2) 1983 med sekretær Eli Engum Havn (26.10.1947–), datter av Sigmund Havn og Eldrid Engum.

Carl I. Hagen er vår første postmoderne politiker. Han forstod tidlig mediesamfunnet og spilte effektivt på de muligheter de moderne massemedier gav i en tid da partiorganisasjonene fikk stadig mindre betydning som kontaktledd mellom elite og velgere. 1978 ble Hagen leder av Fremskrittspartiet. Hans base var Stortinget, der han trivdes både i korridorene, i komitérommene og i salen. I løpet av 1980- og 1990-årene greide han på en mesterlig måte å lede partiet fra en marginal protestposisjon til en politisk faktor å regne med når regjeringer skulle dannes eller kastes.

Carl I. Hagens politiske løpebane startet med Anders Langes store protestmøte i Saga kino i Oslo 8. april 1973. Da hadde han vært direktør for den norske avdelingen av det britiske sukkerfirmaet Tate & Lyle siden 1969. Han hadde tatt examen artium på Persbråten skole i Oslo 1963, men var politisk et ubeskrevet blad om man ser bort fra hans passive medlemskap i Unge Høyre. Mens han studerte økonomi ved Newcastle College of Commerce var han imidlertid aktiv i studentpolitikken.

Carl I. Hagen kommer ikke fra noe utpreget Høyre-hjem. Faren var opprinnelig ansatt i Prisdirektoratet, og ifølge Hagen selv stemte faren og moren Arbeiderpartiet inntil faren ble disponent i Nesodden/Bundefjorden Damskipsselskab. Hagen har i mange sammenhenger forklart sin interesse for Anders Langes skatteprotest med at han mistet troen på Høyre som alternativ til sosialdemokratiet under regjeringen Borten, da skattene økte enda mer enn under Arbeiderpartiet og statens makt over individene likeså. Hagen ville redusere statens makt og øke individets, og han følte at Anders Langes synspunkter appellerte til hans grunnholdninger.

Etter Saga-møtet finner vi snart Hagen i det miljøet Anders Lange hadde bygd opp omkring seg, og som nå skulle bli utgangspunkt for dannelsen av “Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep”. Hagen tilbød seg å bli sekretær i partiet, og ved nominasjonen til stortingsvalget høsten 1973 ble han oppført som nummer tre på Oslo-listen etter Anders Lange og advokat Erik Gjems-Onstad. Hagen mistet imidlertid troen på Anders Lange, og forlot partiet 1974. Sammen med advokat Kristoffer Almås dannet han Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. Dermed startet i virkeligheten Carl I. Hagens politiske karriere. Reformpartiet gikk inn i ALP, og Hagen avslørte snart sin styrke som politiker. Han fant seg godt til rette i Stortinget. Samtidig fikk også hans personlige makttrang gode vilkår i partiet, og han etablerte seg raskt som en suveren leder.

1977 skiftet partiet navn til Fremskrittspartiet. Partiet falt imidlertid ut av Stortinget ved valget samme år, men hadde allerede ved kommunevalget 1979 så pass fremgang at Hagen kunne innkassere det som en seier. Hagen selv slo igjennom som fjernsynspersonlighet under valgkampen. Han forstod mediets krav om kortfattet og folkelig tale. Samtidig var han ikke vulgær, slik Anders Lange kunne være. Dermed bidrog han også til å dempe partiets noe frynsete preg av protestparti for ekstremister og raringer.

Fra 1981 har Carl I. Hagen hatt en sikker plass på Stortinget fra Oslo.

Carl I. Hagen ble separert fra sin første kone, ifølge ham selv, som en konsekvens av det politiske arbeidet. 1983 giftet han seg med Eli Engum Havn, som i alle år siden har vært hans nærmeste politiske medarbeider og rådgiver.

Carl I. Hagen har hele tiden selv stått i sentrum av sitt parti. Han insisterte fra første stund på at partiet skulle ha organisasjon og program. Men i den praktiske politikk i Stortinget og tidvis i Oslo bystyre forholdt Hagen seg suverent til partiets politiske vedtak. Han definerte og omdefinerte politikken i henhold til de krav dagspolitikken reiste, og kunne med en overraskende erklæring snu partiets politikk på hodet. På mange måter representerer Hagen personlig partiets ideologi og generelle politiske linje. Han er liberalist, men hans politiske praksis er populistisk, han er ansvarlig, men lar partiet fremstå som et protestparti, han er konservativ, men tar gjerne radikale grep. Hans evne til å balansere disse retningene viser hans mesterskap som partileder. Det er en dans på slakk line, som krever stor arbeidsinnsats og en sikker fingerspissfølelse. Samtidig har han et stort talent for dobbeltkommunikasjon, som etterlater partiets sprikende velgergrupper med ulike inntrykk av hva han mener og hva partiet til enhver tid står for. Derfor har det lyktes ham å forene partiets opprinnelige appell mot høye skatter og tyngende byråkrati med vakthold om velferdsstaten.

Denne politiske balansegang har krevd en hardhendt indre disiplinering i partiet. Hver gang det har vært tendenser til fløydannelser, har Hagen foretatt utrenskinger. Allerede i startfasen tok han et oppgjør med partigrunnleggeren Anders Langes nærmeste medarbeidere. Senere fikk han bry med partiungdommen, som utover i 1980-årene utviklet en prinsipiell liberalistisk plattform. De ble utrensket 1994; da forsvant en vesentlig del av den ettervekst i partiet som Hagen egentlig hadde satset på. 1999 måtte han dempe noen av de mest markerte innvandringsmotstanderne i stortingsgruppen, og under nominasjonsprosessen høsten og vinteren 2000/2001 ble forsøk på opposisjon i partilagene i Oslo, Hordaland og Vest-Agder møtt med pålegg og instrukser fra sentralt hold og endte i noen tilfeller med suspensjon og eksklusjon av lokale tillitsvalgte. Carl I. Hagen fremstår som partiets styrende hånd, som både anklager og dømmer, en maktfullkommen leder som definerer den politikk partiet fører i Stortinget og som balanserer de tvetydige uttrykk politikken gis utad.

Ved begynnelsen av 2000-tallet stod Carl I. Hagen på høyden av sin politiske karriere. Fremskrittspartiet var landets nest største. Personlig nøt han stor respekt i alle leirer. Under Hagens ledelse er Fremskrittspartiet blitt en del av den generelle norske enighet om de grunnleggende verdier og utviklingslinjer. Den individualismen som fulgte overgangen til sterkere innslag av markedsliberalisme i 1980- og 1990-årene, passet i den politiske appell partiet hadde helt siden han overtok. Man kan si at tidsånden konvergerte i politikeren Carl I. Hagen. Etter hvert tilpasset også de andre partiene seg disse strømningene blant velgerne, og Hagen kunne med hell argumentere med at de andre overtok hans politiske standpunkter.

Hagen ble 2004 valgt til sin siste periode som partiformann, og under landsmøtet 2006 ble Siv Jensen valgt som hans etterfølger. Han gikk av som parlamentarisk leder 2005 og er visepresident i Stortinget fra 2005.

Verker

  • Ærlighet varer lengst, 1984
  • Det Norge vi vil ha, 1989

Kilder og litteratur

  • C. I. Hagen: Ærlighet varer lengst,1984
  • J. M. Iversen: Fra Anders Lange til Carl I. Hagen,1998
  • B. Aardal m.fl.: Velgere i 90-årene,1999
  • T. Bjørklund: Et lokalvalg i perspektiv,1999
  • diverse avisartikler i Dagbl., Aftenp. og VG

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.