Carl Gulbranson

Offiser og politiker. Foreldre: Godseier Carl August Gulbranson (1831–1910; se NBL1, bd. 5) og Minda Ramm Juell (1844–1913). Ugift.

Offiseren Carl Gulbranson var en av mellomkrigstidens mest kjente talsmenn for forsvarssaken. Han stod sentralt i de høyreaktivistiske miljøene som i 1930-årene advarte mot en revolusjonær trussel fra arbeiderbevegelsens side, og som tok skritt for å forebygge den.

Gulbranson vokste opp i et høyborgerlig Kristiania-miljø. Hans far ledet den ultrakonservative Novemberforeningen, som i 1880-årene forsøkte å demme opp for parlamentarismen og demokratiseringen av det politiske liv. Familiens betydelige velstand skrev seg særlig fra skogdrift og sagbruksvirksomhet, og Gulbranson fattet tidlig interesse for “skogsaken” – en interesse han beholdt livet ut.

Han valgte likevel en militær karriere. Etter examen artium 1888 tok han eksamen ved Krigsskolens øverste avdeling 1892 og ved Den militære høiskole 1905. Han tjenstgjorde først i Bergenske infanteribrigade i tre år, deretter ved H.M. Kongens Garde 1895–1903. Senere tjenestegjorde han bl.a. som sjef for kadettkompaniet (1912–15), Vesterålen bataljon (1915–18), Lofoten bataljon (1918–27) og Nordre Hålogaland infanteriregiment (1927–29).

Som offiser gjorde han seg bemerket med iver og lederegenskaper. Rundt 1900 ledet han som gardeløytnant flere strabasiøse ekspedisjoner for å prøve ut vinterutrustning, han foretok en rekke studiereiser i utlandet og tjenestegjorde 1906–08 ved tyske og franske militæravdelinger. Han skrev også flittig om militærfaglige emner. Belønningen var betrodde poster, bl.a. som adjutant hos kongen (1910–13) og militærattaché i London og Brussel 1916–19. 1929 ble han utnevnt til generalmajor, sjef for 4. divisjon og kommandant på Bergenhus.

Gulbranson var en iherdig debattant. I sin mangeårige agitasjon for forsvarssaken vendte han seg særlig mot defaitismen. Hans enkle hovedbudskap, forkynt med eksempler fra historien, var at selv et lite land som Norge kunne forsvare seg, men at et troverdig forsvar ikke kunne improviseres. Budskapet var først rettet mot sosialistisk antimilitarisme – brosjyren Det nytter! skrev han for Norges Forsvarsforening under valgkampen 1915, da Det norske Arbeiderparti hadde programfestet full norsk avvæpning – men senere også mot borgerlige regjeringers nedbygging av forsvaret. Ved siden av sakprosa og avisinnlegg skrev han også dikt. I diktsamlingen Gyldne frugter (1921) tok han et oppgjør med jobbetidens dobbeltmoral.

Politisk var Gulbranson høyremann og medlem av Fedrelandslaget. Da Bondepartiet planla en regjering “over og utenfor” partiene 1927/28, var Gulbranson ett av forslagene til forsvarsminister. 1930 ble han plutselig landskjent på grunn av sine valgforedrag for Høire. Her hevdet han i kraft av sin stilling å vite sikkert at norske kommunister og sosialister hadde opprettet mannsterke “kampgrupper”, og at disse var “væpnet som til krig […] med de mest ødeleggende av verdenskrigens våpen, mitraljøser og flammekastere”.

Det viste seg imidlertid umulig å bevise påstandene da Arbeiderpartiet offentlig krevde det, og Gulbranson fikk en kraftig korreks fra Forsvarsdepartementet. Han var likevel fullt overbevist om at påstandene, som han hadde fått kjennskap til fra høyreekstreme kretser i Bergen, var sanne, og at både departement og hærledelse visste dette. Det var med nød og neppe hans overordnede klarte å overtale ham til ikke å gå til rettssak for å renvaske seg for løgnerstempelet han hadde fått i arbeiderpressen. Saken gav Gulbranson en høy stjerne i de kretsene som delte hans trusselbilde, og spilte inn da han 1930 ble valgt til å overta som president i Norges Forsvarsforening etter Fridtjof Nansen.

Gulbranson sympatiserte med Vidkun Quislings Nordiske Folkereisning i 1931, men støttet ham ikke etter dannelsen av Nasjonal Samling. I 1930-årene gikk han sterkt inn for frivillig militæropplæring (Leidangen) og for at forsvaret, svekket som det var, måtte samarbeide med private væpnede grupper (som Samfundsvernet) i den hemmelige beredskapen overfor indre fiender. At han søkte avskjed som general like etter Arbeiderpartiets regjeringsdannelse 1935, var neppe noen tilfeldighet.

Carl Gulbranson var medlem av Narvik formannskap 1922–24. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1935 og hadde flere utenlandske ordener.

Verker

  • Kompaniets detaljeutdannelse for strid, 1911
  • Vor hærs øvelser set i historiets lys, 1914 (nynorsk utg. Kva segjer soga um herøvingi?, s.å.)
  • Det nytter!, 1915
  • Befalsutdannelse, 1918
  • Gyldne frugter, 1921
  • Paa hesteryggen gjennem Island. Skildringer fra Færøerne og Island, 1926
  • Norges skoger før og nu, 1931
  • Bygg ditt land! Trygg ditt land!, 1936
  • Jakobs-stigen. Efterladte dikte, (posthumt) 1940

Kilder og litteratur

  • Stud. 1888, 1913, 1938
  • biografi i Barth, 1930
  • R. Graff: Forsvarsforeningen i Norge gjennom femti år 1886–1936, 1936
  • anonym: “Carl Hagbarth Gulbranson”, i C. Gulbranson: Jakobs-stigen (se ovenfor), s. 45–54
  • N. I. Agøy: Militæretaten og “den indre fiende” fra 1905 til 1940. Hemmelige sikkerhetsstyrker i Norge sett i et skandinavisk perspektiv, 1997

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.