Som konservativ teolog, predikant og kirkelig leder var Carl Fredrik Wisløff en av de mest fremtredende og innflytelsesrike i nyere norsk kirkeliv. Som teolog var han forankret i en gammelluthersk oppfatning av Skriftens autoritet og lavkirkelig vekkelseskristendom. Som predikant stod han i den luthersk-rosenianske tradisjon med vekt på det “lovfrie evangelium”. Som kirkepolitiker avviste Wisløff den kirkelige reformbevegelse, som i 1960-årene våknet på ny. En stats- og folkekirke med forkynnelses- og organisasjonsfrihet var hans kirkepolitiske ideal. Faglig gav han viktige bidrag til den internasjonale lutherforskning og til norsk kirkehistorie; han var dessuten en betydelig teologisk popularisator.
Wisløff var født i Drammen, men vokste opp i Sarpsborg, dit familien flyttet 1913. Snart etter døde moren. Faren var aktiv i kirke- og kulturliv. I hjemmet var det husandakt og kirkegang. I 18-årsalderen opplevde Wisløff et religiøst gjennombrudd. Etter examen artium 1927 tok han fatt på teologien og ble cand.theol. fra Menighetsfakultetet 1931. Etter praktikum ble han hjelpeprest og fra 1936 hovedprest ved Vaterland småkirke i Oslo, samtidig var han ett år sekretær i Norges kristelige student- og gymnasiastlag.
Etter tjeneste som sogneprest i Birkenes 1940–47 ble Wisløff kalt til rektor ved Menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar. Fra 1950-årene var han aktivt med i den kirkelige debatt. Da begynte hans utrettelige kamp mot den moderne økumeniske bevegelse, som han fant liberal og katoliserende. Wisløff overtok Ole Hallesbys rolle som teologisk leder for den pietistiske legmannsbevegelsen.
1961 ble Wisløff professor i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet. I lærerkollegiet var det motstridende syn – på kirken, dåpen, Skriften og økumenikken. Få delte Wisløffs syn. Men på grunn av sin forkynnelse og sitt forfatterskap nøt han stor tillit hos fakultetets venner i legfolket. I 1970-årene ble motsetningene blant lærerne stadig mer markerte. Konflikt om kvinnelige prester avdekket uforenlige oppfatninger av Skriften, dens lære og autoritet. For Wisløff forsvant avgjørende forutsetninger for kirkelig samarbeid. Da han 1975 – ved oppnådd pensjonsalder – tok avskjed, gjorde han det klart at han ikke lenger kunne identifisere seg med Menighetsfakultetet.
Som pensjonist foreleste Wisløff ved det lutherske seminar i Kobe, Japan, besøkte misjonsfelt og var aktiv som foredragsholder og skribent. Han var med på å utgi den “uautoriserte” norske bibeloversettelsen Norsk bibel (1988) med vekt på det tradisjonelle norske bibelspråket.
Wisløff var knyttet til flere av Den norske kirkes frivillige organisasjoner. Norges kristelige student- og gymnasiastlag stod ham særlig nær. 1948–60 var han formann i organisasjonens landsråd, 1959–67 medlem av eksekutivkomiteen for det økumeniske Fellowship of Evangelical Students, som han hadde vært med på å ta initiativ til, fra 1967 til 1975 dets president. Med til Wisløffs praktisk kirkelige virke hører også at han var medlem av liturgisk nemnd i Den norske kirkes presteforening 1948–62 (formann fra 1950), Liturgikommisjonen for Den norske kirke av 1965 (1965–69) og medredaktør av Luthersk kirketidende 1948–62.
Wisløffs hovedverk er doktoravhandlingen Nattverd og messe. En studie i Luthers teologi, der han utviklet Luthers oppgjør med katolsk messeofferlære og la grunnlaget for sin egen antikatolske holdning. I Politikk og kristendom. En studie omkring oppropet “Til Christendommens Venner i vort Land” belyste han kirkelige sider ved det moderne gjennombrudd i Norge. Norsk kirkehistorie bind 1 og 3 er viktige bidrag til norsk kirkehistorieskrivning. Som praktisk teolog tok han opp homiletiske og liturgiske emner. I Ordet fra Guds munn belyste han homiletiske spørsmål ut fra luthersk synsvinkel. Boken er kommet i flere opplag. Troslæren Jeg vet på hvem jeg tror fra 1946, er kommet i mange nytrykk og oversatt til flere språk.
Store kunnskaper, klar tanke og lun humor gjorde Wisløff til en fremragende pedagog både i den praktisk-teologiske undervisning og som foreleser i kirkehistorie. Som foredragsholder hadde han profilerte standpunkter. I forkynnelsen forente han det pedagogiske med en personlig, usentimental varme.