C J Hambro

Pressemann og politiker. Foreldre: Skolebestyrer Edvard Isak Hambro (1847–1909; se NBL1, bd. 5) og Nicoline Christine Harbitz (1861–1926; se Nicoline Hambro). Gift 1) 4.6.1910 med Gudrun (“Dudu”) Grieg (25.9.1881–29.7.1943), datter av sogneprest Vilhelm Cato Grieg (1851–1919) og Anna Eveline Johanna Bjørset (1859–99); 2) 7.2.1946 med skuespiller Gyda Christensen (1872–1964). Far til Edvard Hambro (1911–77); bror av Elise Hambro (1881–1966); sønnedatters sønnesønns sønn av Johan Randulf Bull (1749–1829); tremenning av Edvard Bull d.e. (1881–1932), Johan Peter Bull (1883–1960) og Francis Bull (1887–1974).

C. J. Hambro var politiker av internasjonalt format og ubestridt en av de største parlamentarikere Norge har fostret. Hans navn er særlig knyttet til den avgjørende rolle han spilte i aprildagene 1940.

Hambro vokste opp i Bergen som eneste sønn blant skolebestyrer Hambros fire barn. Etter å ha gjennomgått middelskole og gymnas ved den skole hans far hadde grunnlagt 1878, tok han examen artium som preseterist 1902. Deretter reiste han til Kristiania og begynte å studere filologi. I studietiden og årene etter var han en drivende kraft i Det Norske Studentersamfund, hvor han var medlem av en rekke styrer og formann 1908–09 og 2. halvår 1911. Han var formann i Filologisk Forening, og han gjenreiste den hensovnede Konservative Studenterforening, som han ledet 1908 og 1910–11. Som ivrig fotballspiller var han formann i Akademisk Fotboldklub og 1913 viseformann i Norsk Fotballforbund. Studieårene bød ellers på mange muligheter for avstikkere – til sanskrit, japansk litteratur og kinesisk poesi – og til avbrudd, bl.a. som hydrograf og postmester på forskningsfartøyet Michael Sars på tokt i Vesterisen, som lærervikar, oversetter og litteraturanmelder.

Hambro ble cand.mag. 1907 og arbeidet først et års tid som lærer ved Kristiania Handelsgymnasium og deretter i fire år ved Vestheim skole. Dessuten var han 1910–13 sekretær i Nordmanns-Forbundet og redaktør av dets tidsskrift. I Nordmanns-Forbundet skulle han komme til å nedlegge et stort arbeid som styremedlem fra 1913, visepresident fra 1915 og president 1923–46. Gjennom en lengre foredragsreise i USA og Canada forberedte han den norsk-amerikanske deltakelsen i jubileumsutstillingen på Frogner 1914, og 1925 var han Stortingets representant ved 100-årsjubileet for den norske utvandringen til Amerika.

Allerede som student fikk Hambro Morgenbladet som sin faste arbeidsplass. Han etterfulgte Nils Vogt som avisens sjefredaktør 1913, og da han gikk av 1919, ble han styremedlem i avisen frem til 1933 og leder av litteraturavdelingen frem til krigen. I denne tid var han også styreformann i Ukens Revy, et tidsskrift for politikk, litteratur og kultur, og han var bladets redaktør 1921–29.

Hambro var en skrivende mann og en språkets mester. Helt fra ungdommen av kom det en strøm av artikler og litteraturanmeldelser fra hans hånd. Hans veldige arbeidskraft, stimulert av hans hustrus mangel på økonomisk virkelighetssans, ble også benyttet til egne bøker og oversettelser av engelsk og fransk litteratur; mesterlige er hans oversettelser av Kiplings dikt og Dickens Pickwick-klubben og David Copperfield. Det økende press fra en bekymringsfull personlig økonomi førte også til hastverksarbeid med mindre lødig litteratur. Hambro fant selv glede og avspenning i kriminalromaner, og det var han som introduserte Georges Simenon i Norge. Hans anmeldelser av både prosa og lyrikk var båret oppe av innsikt og følsom innlevelse, kombinert med en stor evne til å holde private synsmåter i tømme. Han var blant de første som anerkjente Arnulf Øverlands dikteriske begavelse. Men han kunne også være hardtslående uten persons anseelse. Aksel Sandemoses Vi pynter oss med horn var en slik utfordring til Hambros bluferdighet og anstendighetsfølelse at den ledet til et slakt så blodig at det ble injuriesak av det – som Hambro vant.

Etter at han 1918 hadde innledet sitt livsvarige, lidenskapelige forhold til den 12 år eldre skuespillerinnen Gyda Christensen, fikk det personlige et klart overtak i alt han skrev om teater. For hennes skyld ble han en drivende kraft i dannelsen av Det Nye Teater, hvor hun inntok en ledende kunstnerisk rolle. Han var med i teaterets styre og i fire år viseformann, inntil dobbeltheten i hans engasjement skapte et slikt ytre press at han oppgav sin formelle – men langt fra den reelle – tilknytning til teateret. Da Nationaltheatret 1933 ville oppføre Marc Connellys skuespill Guds grønne enger, der Noa opptrådte overstadig beruset og Vårherre selv vandret omkring og bød Abraham, Isak og Jakob på sigarer, kom kristenfolket i harnisk. Det var valgår, og i Stortinget ble det reist forslag om at regjeringen skulle forby oppsetningen. For å unngå et slikt vedtak stilte Hambro et kompromissforslag som både kunne vært mer prinsippfast og mer juridisk holdbart: en henstilling til regjeringen om å overveie “hvordan man effektivt kan påse overholdt Grunnlovens bestemmelse” overfor utvist ringeakt for religionen. Hans forslag ble vedtatt og kravet om direkte sensur ble avverget, men bare ved å erstatte dette med en indirekte trussel – som teateret bøyde seg for.

Hambro hadde selv en dyp, kristen trosvisshet, men han var langt fra noen flittig kirkegjenger. Hans tro var høyst privat; den var verken dogmatisk eller pietistisk og slett ikke svermerisk. Han følte seg imidlertid tiltalt av Frank Buchman, som han var blitt kjent med i Genève, og Oxfordbevegelsens enkle og oppriktige tro på en verdensrevolusjon gjennom levd kristendom hos den enkelte. Han sluttet seg aldri til bevegelsen selv, men han var en beredvillig og svært nyttig døråpner for den i Norge.

Som sjefredaktør i Morgenbladet fra 1913 satte Hambro hele sin veldige arbeidskraft inn på å gjøre avisen til det ledende presseorgan i landet. Han installerte en seng på kontoret og var gjerne til stede både natt og dag. Han satte et personlig preg på avisen, og selv om han beflittet seg på saklighet og å skille mellom sak og person, kunne hans bitende polemiske form ikke sjelden bli avgjort uvøren. Han var en nådeløs kritiker av Gunnar Knudsens venstreregjering og ikke minst av statsministeren selv og forsvarsminister Chr. Holtfodt, som han uten å lykkes forsøkte å provosere til injuriesøksmål. Hans redaktørtid spente over hele den første verdenskrig; hans linje var kompromissløs nøytralitetspolitikk, og han var sterkt kritisk til stormaktenes – særlig britenes – arroganse og tilsidesettelse av de små nasjonenes interesser og rettigheter. Hans angrep på de britiske restriksjoner på kulleksporten til Norge førte til britiske krav om at regjeringen skulle gripe inn overfor avisen og dens redaktør. Da dette ikke førte frem, forsøkte norske kullimportører å skaffe seg aksjemajoriteten i Morgenbladet. Hambro måtte kjøpe aksjer selv for å hindre aksjonen i å lykkes, og i mange år måtte han slite med den gjeld han derved pådrog seg.

Hambros direkte partipolitiske aktivitet begynte for alvor 1908, da han ble innvalgt i styret for den Konservative Forening i Kristiania. Året etter ble han formann i Uranienborg krets og styremedlem i den konservative presses forening, hvor han var formann 1913–20. Fra 1913 var han medlem av Kristiania skolestyre (formann 1921–23). Arbeidet som sjefredaktør i Morgenbladet hindret ham i mer omfattende partipolitisk virksomhet, men han deltok aktivt i valgkampen 1915, og var medlem av Høyres arbeidskomité for tilretteleggelse av partiets fremtidige arbeid.

Foran stortingsvalget 1918 var Høyre i Kristiania splittet mellom den liberale professor Fredrik Stang og den sterkt konservative generalkrigskommissær og tidligere statsminister Jens Bratlie. Da den første frasa seg nominasjon og den sistnevnte antydet at han trengte overtalelse, ble Hambro nominert i Uranienborg krets og valgt til stortingsrepresentant med det største flertall noensinne under systemet med énmannskretser. Deretter tok han permisjon fra redaktørstillingen (og avskjed året etter) og påbegynte det som skulle bli 38 års stortingsvirke.

Som nyvalgt representant fikk Hambro sete i universitets- og fagskolekomiteen, noe fjernt fra sine politiske hovedinteresser, men naturlig ut fra hans kulturelle interessefelt for øvrig. Komitéplasseringen gav ham utgangspunkt for fortsatt arbeid for riksmålet og gjorde det ellers mulig for ham å sørge for at det nye universitetsanlegget ble lagt til Blindern istedenfor Tøyen. Mot slutten av perioden kastet Hambro seg inn i striden om norsk medlemskap i Folkeforbundet. Hans hovedargument rettet seg mot at Folkeforbundet var en del av Versailles-traktaten, “den kanskje mest umoralske fredsslutningen som Europa hadde sett i en rekke århundrer”. Han mente at de små, nøytrale nasjoner burde stå ved USAs side for å skape et virkelig nasjonenes forbund, og ikke et fiktivt forbund som skulle legitimere stormaktenes politikk. Ved voteringen stod han sammen med Arbeiderpartiet (som forkastet Folkeforbundet fordi det ikke bygde på avrustning), to representanter fra Høyre og en enslig venstremann.

Etter at medlemskapet var blitt en realitet, gikk Hambro med full kraft inn for en aktiv norsk rolle. Han ble aldri formann for den norske delegasjonen til Folkeforbundets møter, men ved sin egen tyngde ble han snart den sentrale skikkelsen både innenfor delegasjonen og i Folkeforbundet selv. Allerede i sitt annet år som delegat ble han formann for en av de permanente komiteer og dermed medlem av Folkeforbundets presidium; han ble medlem, senere formann for den viktige kontrollkomiteen, og desember 1939 ble han valgt til Folkeforbundets president. Etter den annen verdenskrig ble han på ny president og formann for likvidasjonsstyret.

I norsk politikk gikk Hambros karriere raskt. Allerede i sin første stortingsperiode var han på tale til fremtredende verv, men han følte at tiden ikke var moden og innskrenket seg til å ta imot valg til gruppestyret. Etter valget 1921 fikk han oppfylt sitt ønske om en plass i utenrikskomiteen. Her ble han valgt til nestformann 1924 og til formann året etter – et verv han beholdt uten avbrudd til 1945. Da Ivar Lykke dannet regjering 1926, overtok Hambro som parlamentarisk leder og som formann i Høyre. Etter et kort mellomspill som stedfortredende president ble han også stortingspresident og – med unntak av 14 måneder 1934–35 – alltid gjenvalgt til 1945. Dermed hadde han remplassert Lykke for godt og samlet alle tråder i sin hånd.

Som Høyres leder hadde Hambro den svakhet at hans engasjement i liten grad omfattet de økonomiske og sosiale saker. Ved siden av utenrikspolitikken var det de lange linjer i norsk politikk som opptok ham. Først og fremst var han en alltid aktpågivende vokter av de konstitusjonelle former og av Stortingets verdighet og rettmessige plass i statslivet. Dernest arbeidet han utrettelig for et samarbeid mellom de ikke-sosialistiske partier, men dette strandet – først på Venstres dogme om bare å samarbeide “til venstre for Venstre” og senere også på Bondepartiets fiendskap, med rot i Grønlandssaken. Forsvarssaken hadde alltid hans fulle oppmerksomhet, men her var Arbeiderpartiets tradisjonelle antimilitarisme en uoverkommelig hindring så lenge den ble skjermet i Stortinget av Venstre.

Mellomkrigstidens mindretallsparlamentarisme vakte til live en antiparlamentarisk strømning. Dannelsen av Fedrelandslaget, med dets kamplinje mot sosialistiske partier og krav om en regjering over og utenfor partiene med Fridtjof Nansen som statsminister, møtte bestemt motstand hos Hambro: “Man kan ikke gjøre en hvilkensomhelst skiløper til statsminister,” var hans bevisst provoserende kommentar. Enda kraftigere reagerte han mot Fedrelandslagets langt mer fascistiske arvtaker i form av Quislings Nasjonal Samling. Han sørget for at Høyre avviste ethvert valgsamarbeid med NS, og det var et voldsomt slag for ham at nominasjonsmøtet i Bergen Høyre trosset beslutningen, selv etter at han personlig hadde reist til Bergen og lagt hele sin tyngde bak den rene linje.

Det hadde aldri spilt noen politisk rolle i Norge at landet hadde tapt sine biland ved Kielfreden 1814, før Danmark 1921 søkte offisiell norsk godkjennelse av sin suverenitet over Grønland. Utenriksledelsen hadde ingen motforestillinger, men Hambro fikk saken ført over til utenrikskomiteen, som fulgte ham i å avslå en slik tilsidesettelse av historisk rett og aktuelle næringsinteresser. Dermed ble det nødvendig med forhandlinger, som fra norsk side ble ført av Hambro og professor Halvdan Koht. Forhandlingene ledet til en avtale som gav begge land like rettigheter, men som lot suverenitetsspørsmålet stå uavklart. 1931 foretok en gruppe norske aktivister en privat anneksjon av Øst-Grønland, som deretter ble godkjent av Jens Hundseids bondepartiregjering. Hambro ble opprørt både over denne selvtekt i seg selv og over regjeringens utenrikspolitiske dumhet, og da Norge fikk dom mot seg ved den internasjonale domstol i Haag, leverte utenrikskomiteen en innstilling med flengende kritikk av regjeringens håndtering av saken. Som takk forsøkte Bondepartiet først å få Hambro kastet som utenrikskomiteens formann, og da det ikke lyktes, gikk det til aksjon ved valget på stortingspresident 1934, med kortvarig suksess.

Hambro og Koht forhandlet også med danskene om tilbakeføring av norske arkiver og museale gjenstander fra unionstiden, og også her oppnådde de et tilfredsstillende resultat. Vanskeligere var derimot sjøgrensesaken, som i mange år skulle legge beslag på Hambros arbeidskraft. Norge hadde fra gammelt av hevdet et sjøterritorium på fire nautiske mil, med lange grunnlinjer trukket fra de ytterste skjær og øyer som ikke ble overskyllet av sjøen, mens britene presset på for det internasjonalt mer vanlige system med tre nautiske mil og korte grunnlinjer fra punkter på fastland eller større øyer. Skiftende regjeringer hadde vegret seg for å sette saken på spissen, men som formann i utenrikskomiteen fikk Hambro 1926 nedsatt en egen sjøgrensekomité, hvor han selv og sekretæren, kommandørkaptein Christopher Meyer, nedla et langvarig og omfattende arbeid for å samle opplysninger som kunne underbygge Norges krav og samtidig skape bred oppslutning i Stortinget. Saken hadde ikke nådd frem til avgjørelse før den annen verdenskrig brøt ut, og Hambro fikk stoppet de nye forhandlingene med britene som regjeringen uten hans viten hadde gått med på. Først 1949 ble saken tatt opp igjen, og 1951 fikk Norge fullt medhold av den internasjonale domstol i Haag.

Med sine språkkunnskaper og sin oratoriske begavelse hadde Hambro allerede i slutten av 1920-årene blitt en av Folkeforbundets forgrunnsskikkelser. Hans utrettelige arbeid for å styrke og effektivisere forbundet som fredsskapende organisasjon og vern om de små nasjoners rettigheter, fikk mange til å føle at han tirret stormaktene på en måte som ikke tjente norske interesser. Ingen veltalenhet kunne imidlertid stanse oppløsningen av Folkeforbundet som kollektiv sikkerhetsordning som fulgte av stormaktenes unnfallenhet ovenfor diktaturstatene. Med stigende uro så Hambro katastrofen nærme seg. Da München-avtalen, som overgav Tsjekkoslovakia til Hitler, også i Norge ble mottatt med høyrøstet begeistring, tok han bladet fra munnen. I et intervju med Norsk Telegrambyrå hevdet han at Storbritannia og Frankrike hadde ødelagt Folkeforbundet, fjernet enhver tillit til stormaktenes gode vilje, øvet en voldshandling mot et lite land og skapt de ondeste anelser om fremtiden. Reaksjonen mot hans uttalelser var voldsom, men Hambro var urokkelig. Han gjentok og utdypet kritikken noen dager senere i en tale for en fullsatt Universitetets aula, og han fikk etter hvert også støtte. Da Bondepartiet nok en gang forsøkte å kaste ham som stortingspresident, svarte Arbeiderpartiet med å ikke stille egen kandidat, og mot blanke stemmer fra Bondepartiets gruppe ble Hambro enstemmig gjenvalgt.

Da det tyske angrepet på Norge begynte natten til 9. april 1940, hadde Hambro i løpet av en times tid hele planen klar. Han gav ordre til at Stortinget skulle evakueres med ekstratog til Hamar, og etter å ha forsikret seg personlig om at ordren ble utført, drog han til Victoria terrasse, hvor regjeringen satt samlet. Den sluttet seg straks til hans forslag om at kongefamilien og den selv skulle dra samme vei, og på hans anmodning utferdiget den en kongelig resolusjon i samsvar med Grunnlovens § 68 om å innkalle Stortinget til møte utenfor hovedstaden. Selv reiste han i forveien med bil for å ordne de praktiske sidene i samarbeid med de lokale myndigheter.

Etter det første av to stortingsmøter som ble avholdt på Hamar, innleverte regjeringen sin avskjedssøknad. Hambro tok umiddelbart til orde mot å innvilge denne. Han hevdet at et regjeringsskifte i den foreliggende situasjon var egnet til å skape uklarhet og forvirring, og i det påfølgende stortingsmøtet fikk han fullmakt til å meddele kong Haakon en henstilling om å forlenge regjeringen i dens embete.

Stortinget måtte deretter forlegge sin virksomhet til Elverum. Her ble det oppnevnt tre representanter til å bistå regjeringen i forhandlinger med tyskerne. Hambro uttalte seg sterkt mot forhandlinger, men godtok forslaget for å bevare den politiske enighet. Derimot var han for at regjeringen ble styrket ved utnevnelse av en konsultativ statsråd fra hvert av de tre opposisjonspartiene. For sin egen del mente han at han best kunne tjene landet ved å stå utenfor regjeringen som representant for Stortinget som statsmakt. Henimot møtets slutt gav han uttrykk for at Stortinget under omstendighetene burde gi regjeringen en generalfullmakt. Uten å ha konferert med noen fremsatte han så et presidentforslag om at “Stortinget bemyndiger regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortinget og regjeringens vegne, som må anses som påkrevet av hensyn til landets sikkerhet og fremtid”. Dette forslag ble ansett som enstemmig bifalt, og den såkalte Elverumsfullmakten kom til å danne det urokkelige grunnlag for regjeringens autoritet og myndighetsutøvelse i de fem krigsårene som fulgte.

I de følgende uker oppholdt Hambro seg, etter regjeringens ønske, i Stockholm. Han var uten offisiell status, men hadde likevel ubestridt autoritet som Norges fremste representant. Han ledet daglig møter med militære og sivile nordmenn i Stockholm og deltok i konferanser i den britiske legasjon. Han hadde løpende kontakt både med Oslo og regjeringen i Tromsø, og han advarte kraftig mot den plan som dukket opp om en deling av Norge i én okkupert og én fri sone, atskilt med en svensk besettelse av Narvik-området. Han advarte også mot at Høyesterett ble involvert i det administrasjonsråd som ble planlagt i Oslo, men han bidrog på den annen side til å avdempe regjeringens opprinnelige avvisning av Administrasjonsrådet.

Deretter ble Hambro kalt til Tromsø, hvor oppholdet ble kort. Han var forferdet over den planløshet og mangel på ledelse som rådet; men hans egen innsatsvilje var til irritasjon for regjeringen, og hans råd var uønsket. Da de allierte styrker ble kalt tilbake, fulgte Hambro 7. juni kongen, kronprinsen og regjeringen til London, men også her ble hans opphold kort. Utsiktene til å drive om i London blant arbeidsløse statsråder fristet ham ikke, og i skjønn samdrektighet med regjeringen drog han videre til USA for å ivareta norske interesser der. Hans store kontaktnett i norskamerikanske kretser, og de mange venner og forbindelser han hadde skaffet seg gjennom mange års internasjonalt arbeid, gav ham et glimrende startgrunnlag for en omfattende informasjonsvirksomhet. På veien over Atlanterhavet hadde han skrevet mesteparten av manuskriptet til en bok, I Saw It Happen in Norway, som ble utgitt i flere opplag. Han fikk dannet hjelpeorganisasjonen American Relief for Norway, samtidig som han gjennomførte en foredragsvirksomhet egnet til å slite ut meget yngre menn. Han var også hoveddelegert til de to ILO-konferansene som ble holdt i Amerika under krigen.

Allerede i London hadde Hambro tatt imot et tilbud fra Princeton University om å flytte Folkeforbundets sekretariat dit, og her hadde han også selv sitt hjem i størstedelen av sin tid i Amerika. I Norge hadde NS rykket inn og overtatt Nordmanns-Forbundet, men som dets president sørget Hambro raskt for at et nytt styre ble oppnevnt i USA, og forbundets tidsskrift fortsatte å utkomme med internasjonal distribusjon i alle krigsårene.

Politisk fortsatte Hambro å irritere regjeringen. Hans kraftige tale når de små nasjoners interesser ble skjøvet til side, påkalte ingen begeistring i Utenriksdepartementet, hvor man fryktet tap av goodwill hos stormaktene. Regjeringen ble også utsatt for meget frittalende kritikk for sin bruk av offentlige midler, og for det han betraktet som partipolitisk virksomhet. Da han kom tilbake til London i november 1944, fikk han merke uviljen mot seg. Han fikk ingen offisiell status, ingen kontorplass, ingen skrivehjelp, ingen møter med regjeringen. Han ble ikke delegert til ILO-konferansen i London. Han hadde vært formann for komiteen som avgav innstilling om resultatene av Dumbarton Oaks-konferansen om De Forente Nasjoner. Regjeringen hadde enstemmig bifalt innstillingen, men da delegasjonen til San Francisco-konferansen skulle oppnevnes, ble det strid om Hambros deltakelse, som man fryktet kunne bli tatt unådig opp av stormaktene. Det var også uenighet om han skulle bli delegasjonens nestformann, som praksis var når stortingspresidenten var delegasjonsmedlem. Først etter flere regjeringskonferanser – og under dissens – ble saken ordnet.

San Francisco-konferansen åpnet 25. april 1945, men allerede 6. mai forlot Hambro og utenriksminister Trygve Lie møtene for å forberede hjemreisen til Norge. Hambro hadde ønsket å komme til Oslo så snart som mulig for å forberede Stortingets sammentreden, men regjeringen sørget for at han først fikk reise tilbake sammen med den i slutten av mai. To dager etter ankomsten fikk han samlet presidentskapet og berammet stortingsmøte til 14. juni.

Regjeringen hadde ikke stått høyt i kurs i det okkuperte Norge, og etter riksrådsforhandlingene og presidentskapets anmodning til kongen om å abdisere sommeren 1940, hadde også Stortingets anseelse fått en alvorlig knekk. Innenfor hjemmefrontledelsen var det lenge et krav at regjeringen måtte gå av straks krigen var slutt, og at det gamle Storting ikke måtte samles igjen. Dette hadde naturlig nok skapt motvilje mot Hjemmefrontens ledelse blant regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter, og noen av disse følelsene satt igjen da freden var et faktum. Hambro selv var ikke rammet av hjemmefrontledelsens mistillit, men han så med uvilje på den politiske rolle som den syntes å ville spille. Han stod kompromissløst på at den konstitusjonelle kontinuitet måtte opprettholdes, spesielt i en uklar situasjon der antiparlamentariske strømninger lett kunne gjøre seg gjeldende. Dessuten burde de nye lovene om stortings- og kommunevalg vedtas før nyvalg kunne finne sted, og den provisoriske anordning om dødsstraff måtte formelt godkjennes av Stortinget.

Hambros syn ble til slutt godtatt. Derimot gikk dannelsen av en ny regjering ikke så lett som ventet. Det var bred enighet om at Hjemmefrontens leder, høyesterettsjustitiarius Paal Berg, burde få i oppdrag å danne regjering, men alle de borgelige partier gav uttrykk for at ingen av statsrådene fra London-regjeringen skulle tas med. Da Berg ønsket å ta med Trygve Lie og forsvarsminister Oscar Torp – de to mest sentrale medlemmer i den regjering som skulle granskes – møtte dette innsigelser. Dermed sa Berg brått fra seg regjeringsoppdraget, tross sterke oppfordringer om å fortsette. Av Paal Berg selv, og snart også i allmennheten, ble Hambro gitt skylden for at Bergs regjeringsdannelse ikke førte frem, men dette er langt fra en endelig forklaring. Mye kan tyde på at Berg selv hadde mistolket situasjonen og sin egen rolle i den, og at han etter hvert var kommet til å føle at han neppe var den riktige mann som sjef for en parlamentarisk regjering.

I mellomkrigstiden hadde Hambro langt fra vært uten motstandere i Høyre. Fremragende dyktige menn som Oslo Høyres mektige mann, advokat Eyvind Getz, fabrikkeier og stortingsrepresentant Johan H. Andresen og stortingsrepresentant Henrik Ameln fra Bergen vantrivdes med å spille annenfiolin. Mange stod fremmed overfor Hambros lederstil, hans meninger var ofte ukonvensjonelle, og hans kulturelle engasjement og mange utenlandsreiser tok tid og oppmerksomhet bort fra den daglige politikk. Hans skarpe tunge og penn skaffet ham heller ikke bare venner. Ikke alle forstod at bak hans barske språk og form lå ikke bare utålmodig handlingsvilje, men også dyp rettferdighetssans og en personlig beskjedenhet og varme. 1934 hadde han oppgitt formannsvervet i Høyre, men etter krigen var han igjen selvskreven formann og leder for den sterkt reduserte stortingsgruppen som kom sammen etter valget høsten 1945. Han ble valgt til odelstingspresident og medlem av utenrikskomiteen, men oppgavene og utfordringene var mer beskjedne enn noen gang før.

Under krigen var Hambros første hustru død i USA, og 1946 giftet han seg med Gyda Christensen, som hadde vært hans lidenskap i mange år. Krigen hadde også ødelagt hans hjem, og det var ikke aktuelt å skape et nytt sammen med en 12 år eldre hustru. Han var selv blitt 60 år, og kreftene hadde minket. Med et kort avbrudd ble paret resten av livet boende i en liten suite på Hotel Bristol.

I viktige saker var Hambros politiske grep fremdeles overlegent: Da granskingskommisjonens innstilling om utviklingen frem til 9. april og regjeringens virksomhet under krigen kom til behandling i Odelstinget høsten 1948, beklaget han at protokollkomiteen hadde delt seg i sin vurdering av grunnlaget for riksrett. Han ville ha alt frem i lyset for at man kunne lære av historien, men han ville verken dømme eller frikjenne personer. Etter Hambros innlegg endret komiteen sin innstilling til enstemmighet, og hans ord ble stående som den historiske konklusjon: “De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom.”

Da grupper av næringslivsledere 1947 dannet organisasjonen Libertas for å overstyre de borgelige partier, kunne Hambro, med bakgrunn fra kampen mot Fedrelandslaget, bidra til at de historieløse ikke lot seg forlede. For ham representerte Libertas “en åndsretning og en politisk innstilling som et parti med aktelse aldri ville kunne godta, og heller aldri ville kunne samarbeide med”. Da forfatningsjurister mente at Grunnlovens § 66, som fritar representantene for personlig ansvar for meninger ytret i Stortinget, ikke kunne beskytte også mot mortifikasjonssøksmål, skrev han en betenkning om paragrafens formål, som begrunnet det motsatte og som med stort flertall ble godtatt av Stortinget og senere også av Høyesterett.

1957 trakk Hambro seg tilbake og viet deretter sine siste år til å redigere månedsavisen Akkurat, til fullførelsen av sine ungdomserindringer og andre bokutgivelser, samt til arbeid som medlem av redaksjonskomiteen for Stortingets historie. Allerede 1937 var han tildelt storkors av St. Olavs Orden, og 1952 fikk han – sammen med Paal Berg – Borgerdådsmedaljen i gull. Stortinget bevilget ham enstemmig en æreslønn ved hans uttreden 1957, og ved hans død 1964 ble han gravlagt på statens bekostning i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. En statue av ham ble 1995 reist på Eidsvolls plass foran Stortinget, og plassen foran Oslo Tinghus bærer hans navn.

Verker

  • Kortfattet norsk litteraturhistorie, 1912
  • Sprogets aand og bokstavens tjenere, 1913
  • Irske streiftog og studier, 1920
  • Mænd og masker, 1921
  • Norske næringsinteresser paa Grønland. En oversigt, 1924
  • Glimt fra Amerika, 1925
  • Folkeforbundet og dets arbeide, 1931
  • Taler, 1931
  • Kristen fornyelse. Verdens frelse og Oxford-gruppen, særtr. av Mgbl., 1931
  • Frydenlunds bryggeri. Træk av en norsk bedrifts historie i 75 aar, 1934
  • Oslo Høire gjennem 50 år, 1934
  • Amerikaferd. Av emigrasjonens historie, 1935
  • Taler i tiden, 1936
  • Amerika på skilleveien, 1936
  • Moderne mentalitet, 1937
  • Portræter og profiler, 1937
  • For frihet og fred, 1939
  • Powerful America. Streiflys over de Forente stater idag, 1939
  • I Saw It Happen in Norway, London/New York 1940 (omarbeidet norsk utg. De første måneder, 1945)
  • How to win the peace, Philadelphia 1942
  • Taler i krig, 1945
  • General Fleischers tragedie, i Tønsberg Blad 6., 8. og 9.12.1947
  • Historisk supplement, 1947
  • Far og sønn. Barndomserindringer, 1948
  • De første studenterår. Ungdomserindringer, 1950
  • Drømmere og dådsmenn, 1954
  • Du herlige studentertid, 1956
  • 7. juni – 9. april – 7. juni. Historiske dokumenter, 1956
  • Statsmenn og statister, 1957
  • Under den første verdenskrig, 1958
  • Fra Elizabeth I til Winston Churchill. Studier i engelsk politikk, 1960
  • Ungdom, 1963
  • Dagboksblade og aktstykker til regjeringsdannelsen i 1945, 1964
  • Norsk og nordisk. Taler, 1964
  • hovedred. Det Norske Storting gjennom 150 år, 4 bd., 1964

Kilder og litteratur

  • C. J. Hambros egne utgivelser (se ovenfor)
  • Stud. 1902, 1927, 1952
  • HEH, flere utg.
  • O. Gjerløw: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945, bd. 1–3, 1946
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • T. Lie: Leve eller dø. Norge i krig, 1953
  • d.s.: Med England i ildlinjen 1940–42, 1956
  • d.s.: Hjemover, 1958
  • T. C. Wyller: Frigjøringspolitikk, 1963
  • T. Gabrielsen: C. J. Hambro som jeg kjente ham, 1967
  • A. Norland. Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk, 1973
  • R. Danielsen: Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–40, bd. 2 i Høyres historie, 1984
  • J. Hambro: C. J. Hambro. Liv og drøm, 1984
  • F. Sejersted: Opposisjon og posisjon 1945–81, bd. 3 i Høyres historie, 1984
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • T. Gabrielsen: C. J. Hambro. Verdier og visjoner, 1986

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Henrik Sørensen, 1947; Palais des Nations, Genève, Sveits
  • Maleri av Håkon Stenstadvold, 1950; Stortinget, Oslo
  • Byste (bronse) av Carl E. Paulsen, 1950; foran rådhuset, Elverum (kopi i Høyres Hus, Oslo)
  • Maleri av Per Krohg, 1960; Nordmanns-Forbundet, Oslo
  • Statue (bronse, helfigur) av Kjell Grette Christensen, 1995; Eidsvolls plass, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.