Med gnistrende stemme og frodig temperament har Britt Langlie markert seg som en av norsk teaters fremste musikalkunstnere. Hun er også en karakterskuespiller med et sterkt personlig uttrykk.
Britt Langlie vokste opp på Strinda i Trondheim. I barneårene var hun opptatt av sang og musikk. Drømmen var å bli blues-sangerinne, og allerede i 14-årsalderen startet hun en karriere som popartist. Hun opptrådte på lørdagstilstelninger, restauranter og i Studentersamfundet, var på turné i Øst-Tyskland med Trondheim Trekkspillklubb og sang med danseorkestere i Danmark. 1963 platedebuterte hun på plateselskapet Fontana med melodien Aldri i livet. Det var daværende innspillingssjef Rolv Wesenlund som oppdaget henne. Hun fikk betegnelsen “Britt-Beat” og gav ut flere singleplater.
Men 16 år gammel begynte Britt Langlie også i koret ved Trøndelag Teater. Hun fikk den dyktige sangpedagogen Heddy Gathe som lærer, gikk på Trøndelag Teaters elevskole 1964–67 og debuterte 1966 som Sara i Gitrene av Finn Carling. Hun gjorde stor lykke som en vilter og sjarmerende Pippi Langstrømpe og fikk vist sitt frodige sangtalent som Polly i musikkspillet Boy Friend før hun 1967 ble knyttet til Det Norske Teatret, der hun siden har stått sterkt i ensemblet.
Britt Langlie ble ansatt i en tid da teatersjef Tormod Skagestad og musikkansvarlig Egil Monn-Iversen utviklet musikalen som sjanger på nynorskscenen. Langlie kom til å spille en sentral rolle i dette arbeidet. Allerede 1968 gjorde hun seg bemerket som Hodel i Spelemann på taket. Og som Josefine Torsøien i Bør Børson jr. (1972) overbeviste hun definitivt som musikalartist. Året etter skapte hun en finstemt Milja i musikkspillversjonen av Ungen. Og siden har hun spilt en sentral rolle i de fleste syngespill, kabareter og musikaler på Det Norske Teatret: Prøysen-kabaretene Kjæm du ikveld (1974) og Nå seile vi på Mjøsa (1989), Evert Taube-programmet Så lenge skuta kan gå (1978), musikkspillet Det er jo mitt show (1982), en gnistrende Gunvor i Trost i taklampa (1984), Cabarét Becaud (1989) og Tull-Ingeborg i musikkspillversjonen av Selma Lagerlöfs Keisaren av Portugalia (2000).
Et høydepunkt i karrieren er fremstillingen av Piaf (1980) i Pam Gems' kabaret over den franske sangerinnens vidløftige og tragiske liv. Her satset Britt Langlie alt av personlige og faglige ressurser. Tolkningen var på alle måter briljant, ærlig og intenst troverdig. Hun fikk Teaterkritikerprisen 1980 for denne prestasjonen.
Sterke kvinner har i det hele tatt stått sentralt i Langlies karriere: 1975 skapte hun en stjernetolkning av hovedfiguren Shen Te/Shui Ta i Brechts Det gode menneske i Sezuan i Gunnel Lindbloms regi. Tre år senere fikk hun strålende kritikker for sin fremstilling av den amerikanske poeten Emily Dickinson i monologen Alltid kvitkledd av William Luce. Her viste hun indre kraft og åndsstyrke midt i alderens resignasjon. Britt Langlie har en egen evne til å føre seg selv inn i rollene, bygge på sitt eget uttrykk, fremføre det hun selv kan stå inne for. Det skjedde også i monologen Frøken Zerline av Hermann Broch (1998) og som Kvinna i Lars Noréns November (2001).
Langlie har hatt en rekke sentrale roller i det klassiske repertoar: Sonja i Tsjekhovs Onkel Vanja (1970), Eleonora i Strindbergs Påske (1972), Masja i Tre søstrer (1981), fyrstinne Helena i Ibsens Keisar og galilear (1987), Tale i Olav Duuns Medmenneske (1991), Katinka Stordal i Kranes Konditori (1995), Elise Tander i Bleikeplassen (1995) og Ella Rentheim i John Gabriel Borkman (2000).
I fjernsynet har hun skapt markante skikkelser av Ragnhild i Medmenneske (1981) og Mor Aase i Peer Gynt i Bentein Baardsons regi (1993), en rolle hun også flere somrer har spilt på friluftscenen i Fjæreheia i Grimstad.
Hun har medvirket i filmversjonene av musikalene Ungen (1974), Bør Børson jr. (1974) og oppfølgeren Bør Børson II (1976), og hun hadde en birolle i Den siste Fleksnes (1974).
Langlie har mottatt Statens reisestipend, Husmorforbundets Takk for forestillingen-pris, Styreprisen til minne om Hulda Garborg (Det Norske Teatret) og Europarådprisen.