Blanca Av Namur

Norsk og svensk dronning. Foreldre: Grev Johan av Namur og Maria av Artois. Gift 1335 med kong Magnus 7 Eriksson (1316–74). Mor til Håkon 6 Magnusson (1340–80).

Blanca av Namur var norsk og svensk dronning på midten av 1300-tallet, og oppholdt seg mye i Norge.

Blanca (kalt Blance eller Blantz(e) i samtidskildene) var grevedatter fra Belgia. Hennes fødselsår er ukjent, men foreldrene ble gift 1313 og Blanca var ikke eldst i søskenflokken på sju brødre og tre søstre. Bakgrunnen for Blancas ekteskap med kong Magnus Eriksson er ukjent, men det er bl.a. gjettet på at kongens svoger, hertug Albrecht av Mecklenburg, kan ha formidlet kontakten. To av Blancas brødre var aktive i det politiske miljøet i Skandinavia og i Østersjøområdet, og hadde kontakter både med Mecklenburg og med ordensridderne i Preussen, men det var først etter 1335. Giftermålet kan også ha vært betinget av en tradisjonell norsk utenrikspolitisk orientering mot Frankrike og Flandern. Blanca hadde slektsbånd både til det franske kongehuset, til det tyske keiserdynastiet Luxemburg og til det engelske kongehuset, og var dermed et fordelaktig gifte.

Blanca kom til Norge høsten 1335. Vi ser at hennes mor i august hadde punget ut med betydelige beløp i Paris for utstyr til datterens bryllupsferd, og omtrent samtidig utstedte Edvard 3 av England leide- og vernebrev for brudefølget, som skulle til Norge. (Sverige er ikke nevnt i franske og engelske kilder i forbindelse med Blancas giftermål.) Bryllupet stod etter alt å dømme på Tunsberghus. Deretter reiste kongeparet til Sverige. 1336 ble Blanca kronet i Stockholm sammen med ektefellen. Kroningen ble forrettet av en tysk biskop, og den er blitt regnet som en felles svensk-norsk kroning.

Blanca fikk to sønner, Erik (f. 1339) og Håkon (f. 1340); sistnevnte ble tatt til norsk konge (Håkon 6) 1343, men ble regjerende monark først fra 1355/58. Gjennom store deler av 1340-årene har nok Blanca for det meste oppholdt seg i Sverige, skjønt kildene er så sparsomme at det ikke kan sies noe sikkert om dette, og grensefestningen Båhus ser gjennom hele perioden ut til å ha vært et viktig oppholdssted for kongeparet. Etter 1350 dukker hun imidlertid stadig oftere opp i brev utstedt i Norge, og de siste årene av sin levetid bodde hun for det meste på Tunsberghus, hvor hun døde ikke så lenge etter at hun hadde vært i København og feiret bryllupet mellom sønnen Håkon og Margrete Valdemarsdatter.

Blanca er den første av en lang rekke unionsdronninger som kom til å prege nordisk historie opp gjennom 1400- og 1500-tallet. Den mest kjente av dem er Blancas svigerdatter, den senere dronning Margrete. Men også de andre unionsdronningene har spilt viktige roller i samfunnsliv og politikk, og en del fellestrekk kan spores tilbake til Blancas tid. Hun deltok ofte ved kongens side i offentlig styre og stell, og hun utførte administrative oppgaver på egen hånd i kongens fravær. Slikt har vi mange eksempler på fra årene på Tunsberghus, da hun og ektemannen nærmest styrte Sørøst-Norge som et eget rike. Hun har tatt imot og kvittert for regnskaper fra de svenske len hun hadde fått i morgengave, og hun garanterer jevnlig for kong Magnus' lån ved pavestolen. Inntektene fra unionsdronningenes morgengaveområder var egentlig øremerket for underhold av dronningene om de skulle bli sittende igjen som enker. I virkeligheten utviklet disse områdene seg til en slags “dronningriker”, som bidrog til å sikre unionsfellesskap og dynastiinteresser. Opprinnelig fikk Blanca Tunsberghus og Tunsberg fehirdsle som morgengaveområde i Norge. Dette ble 1353 byttet med Borgarsysla og Båhuslen. I Sverige hadde hun Dalsland og Värmland. Dermed eide hun et samlet svensk-norsk rike fra Göta elv til Opplandene og Dalarna. Dette ble etter Blancas død gitt videre til dronning Margrete og ble et brohode for felleskongedømmet.

Blancas ettermæle har vært blandet. Sammen med ektemannen ble hun gjenstand for det svenske aristokratiets, og ikke minst den hellige Birgittas, misnøye og til dels hat. Disse kretsene var det som satte ut ryktene om Blancas utroskap med den svenske ridderen Bengt Algotsson, og som 1359 beskyldte Blanca for å ha forvoldt sønnen Eriks og svigerdatteren Beatrix' død. Bildet av giftmordersken Blanca ble stående helt frem til slutten av 1700-tallet, da moderne kildekritikk fikk alle mytene om hennes person til å fordufte, og mens hun tidligere nærmest hadde vært demonisert, ble hun nå etter hvert romantisert, som i barnereglen “Rida rida ranka, hesten heter Blanka...” Et tilsvarende rykte som det Blanca og Magnus fikk i Sverige, er ikke kjent i Norge.

Kilder og litteratur

  • RN, bd. 4–6, registrerer alle dokumenter som omtaler Blanca i DN og andre kildeutgaver.
  • H. Koht: “Magnus Erikssons giftermål med Blanche av Namur”, i HT, rk. 5, bd. 5, 1924, s. 566–582
  • E. Bull: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • H. Koht: Norske dronninger, 1926
  • S. Imsen: Våre dronninger fra Ragnhild Eriksdatter til Sonja, 1991
  • W. Paravicini: “Das Haus Namur im Ostseeraum”, i Mare Balticum. Beitrage zur Geschichte des Ostseeraums im Mittelalter und Neuzeit, Sigmaringen 1992
  • G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, Trondheim 1992
  • S. Imsen: “Late Medieval Scandinavian Queenship”, i A. Duggan (red.).: Queens and Queenship in Medieval Europe, Rochester (NY) 1997

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.