Bjarne Gran er “norsk medielivs doldis nr. 1”, skrev Arne Skouen i sin nekrolog over vennen og kollegaen fra frigjøringsavisen Verdens Gang. Like fremtredende og synlig som Gran hadde vært i etterkrigstidens offentlige liv, like beskjedent og tilbaketrukket levde han sine siste tiår som forlagskonsulent, redaktør og skribent, “stillferdig nedgravd i leksikalsk arbeid, omgitt av sin lille familie, likegyldig for det nye, skrålende PR-samfunnet”.
Gran vokste opp i Oslo, tok examen artium 1936 og begynte deretter på filologistudier ved universitetet i Oslo. Han startet sin skribentvirksomhet allerede som gymnasiast, da han sluttet seg til NS Ungdomsfylking og ble hirdgutt og flittig bidragsyter til partiavisen Nasjonal Samling, der han skrev om litterære og historiske emner. Entusiasmen for nasjonalsosialismen fortok seg med partistriden etter valgnederlaget 1936, og Gran forlot NS sammen med Johan B. Hjort 1937.
Under okkupasjonen spilte Gran en fremtredende rolle i studentenes motstandsarbeid gjennom det såkalte Gran/Harlem-utvalget, som koordinerte mottiltakene mot NS' fremstøt mot Universitetet: opprettelsen av Norsk Studentsamband, innkalling til arbeidstjeneste og arbeidsinnsats, nye regler for studentopptak m.m. Gran var med på å sende ut de rundskriv som trakk opp linjene for studentenes motstand, og han deltok også i utgivelsen av den illegale avisen Norge vårt land.
I forbindelse med konflikten om NS-studentenes adgang til medisinstudiet høsten 1943 ble han arrestert av Statspolitiet 17. oktober 1943 sammen med et 70-talls andre, og ble etter fire uker på Berg sendt til Tyskland med fangeskipet ”Donau” i lag med de øvrig arresterte studentene etter Aulabrannen. Noen dager før jul ankom hans gruppe leiren Sennheim i Alsace til ”oppdragelse” av SS. Som idelogogisk velskolert og perfekt i tysk (innstilling til eksamen) ble Gran snart en talsmann for sine medfanger, blant annet ved å opponere høylydt på SS' forelesninger.
Avslutningen ble minst like dramatisk: I november 1944 forlot studentene Sennheim til fots. Etter en lang marsj over Rhinen og gjennom Schwartzwald fikk de omsider togtransport og ankom Buchenwald 14. desember 1944. Under press fra de aliertes fremrykking ble danske og norske tysklandsfanger løslatt herfra, og 28. februar 1945 forlot de Buchenwald i tog. Toget ble utsatt for bombeangrep i Erfurt og Bremen før de 6. mars var de framme i Neuengamme. Sammen med syke fanger ble Bjarne Gran hentet i leiren måneden etter (antakelig 14.april) av Røde Kors-busser. I Danmark ble de overført til tog og kjørt til Hälsingborg. Etter et opphold her kom Gran hjem til Oslo i maidagene 1945.
Etter frigjøringen ledet Gran Tysklandsstudentenes velferdsutvalg, som førte studentenes erstatnings- og stønadssaker og samlet bevis i krigsforbrytersaker mot studentenes tyske voktere. Samtidig avsluttet han sine studier og ble cand.mag. 1946.
Sommeren 1945 ble Gran ansatt i hjemmefrontavisen Verdens Gang som kulturmedarbeider (han kalte seg aldri “journalist”), der han etter fire år avanserte til utenriksredaktør. I denne perioden hadde han også flere kortere opphold i utlandet som avisens korrespondent. 1953 sa han opp stillingen i Verdens Gang for å virke som frilanser. Han holdt utenrikskronikker i NRK 1954–68, foreleste ved Journalistakademiet 1955–63 og stod bak flere av radioens store samtidshistoriske programserier i 1950- og 1960-årene. De fremste av disse var 1905 fra uke til uke, Streiftog i vår egen tid (sammen med Halfdan Hegtun, også utgitt som bok) og Den russiske revolusjon. Gran skrev bokanmeldelser i Dagbladet i 1970-årene og virket hele tiden som konsulent for forlaget H. Aschehoug & Co. Hans siste oppdrag der var å forestå utgivelsen av åttebindsverket Norge i krig, redigert av hans ungdomsvenn Magne Skodvin.
I det publisistiske miljø ble Gran regnet som en særdeles pålitelig og kunnskapsrik allrounder, alltid åpen for oppdrag og profesjonell i gjennomføring og levering. Noe større arbeid fikk han aldri samlet seg til å avslutte. Etter å ha strevd med norsk presses historie, et prosjekt han ble overlatt av Norsk Presseforbund i 1950-årene, måtte han 1963 si fra seg denne muligheten til å få samlet sine kunnskaper i ett, omfattende verk.
Bjarne Gran var nestformann i Norsk Litteraturkritikerlag 1948–49 og formann i Norsk Samband for De Forente Nasjoner 1957–59. For sitt arbeid med teksten til Kongefilmen (laget til kong Haakon 7s 80-årsdag 1952) fikk han Statens filmpris.